Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Jeg kan ikke glemme

Jeg sitter her i en stol, en kontorstol etter Daniel. Jeg har sittet i den i over et år nå, selvfølgelig til og fra, men framfor dataen sitter jeg i den. Jeg tror jeg mer eller mindre har visket ut hans avtrykk i setet og lukten av han har forsvunnet med timene. Bordet dataen står på er også etter Daniel. Det er egentlig for høyt, jeg har ikke tatt bryet å senke det.

Forrige uke var det allehelgensdag og jeg burde ha skrevet om Daniel, det burde jeg har gjort. Sorgen ligger der som en undertekst for resten av livet og jeg kan ikke glemme. Hver dag, nesten hver dag, går jeg og ser på hans grav. Når tenker jeg at jeg må legge noe barkvist der. Men jeg fikk meg altså ikke til å skrive noe.

Jeg kan selvfølgelig ikke glemme, jeg kan fortsatt fremkalle han for mitt indre øye. Jeg ser han ler, jeg ser hans mørke øyenbryn og husker lukten av han. Hans bukser som ble slitte på innsiden og skoene som var slitte på tuppene. Hverken strykning eller skopussing har vært vår greie, en tradisjon han videreførte, han gjorde det heller ikke.

Jeg savner han. Hans nummer er fortsatt på min mobil. Hans siste tekstmelding til meg var 4. Mai, hvor han skriver ”Takk for i går”. Det var dagen etter bursdagen hans.

Jeg har fortsatt problemer med å si at jeg har en sønn, jeg sier jeg hadde to, men han ene døde i fjor. Jeg prøver å si det på en måte som fører til at den andre ikke skal lage så mye oppstuss rundt det. Jeg prøver å unngå den samme reaksjonen, den medfølende reaksjonen som fører til at jeg selv må reagere og nesten berolige den som akkurat har fått høre det. Samtidig er det vanskelig å la være å si det, om jeg ikke sier det, oppleves det som et svik mot Daniel, et svik mot det han var. Situasjonen er en følelsesmessig spagat.

Jeg savner han fortsatt.

Dele eller ikke

Er vi for ivrige etter å dele våre historier? Det er kanskje noe i artikkelen jeg leste på NRK, den omhandler #metoo kampanjen, en viktig kampanje. Artikkelen sier noe om følelsen av tomhet etter å ha delt sin personlige fortelling. Jeg har sett, slik det ofte er med slike bølger, at man hiver seg på og forteller sin historie, så ebber den ut. Jeg har lest om klamme og ekle opplevelser, alle verdt et fokus, ingen fortjent å bli utsatt for et maktovergrep. Men er det rett å fortelle det inn i medier, hvor man mister kontrollen over fortellingen om en betydningsfull hendelse? Jeg vet ikke, jeg ser bare at fortellingene blir for like, de mister nødvendige nyanser og så forsvinner de i en bølge av andre fortellinger. Og hvordan skal man toppe sin egen fortelling? Noe av poenget med fortellinger, er at de skal bli større enn selve fortellingen. Du mister kontroll over din egen historie når du deler den ut i et medium hvor du egentlig ikke kjenner fellesskapet fortellingen havner i, fortellingen etterlater en stillhet, den forsvinner i den strømmende informasjonen. Jeg må dessverre innrømme at etter at jeg har lest #metoo hendelsene, blander hvem som fortalte hva og lignende og det regner jeg med at jeg ikke er alene om. Og hvordan skal man forholde seg til disse små livsfortellingene, er de vitner av virkelighet, er det god litteratur? God litteratur har den muligheten at den kan endre deg, blir disse episodene sløst bort i noe som kunne ha blitt større? Igjen vil jeg understreke at kampanjen er viktig, den danner et felleskap og er et vitnesbyrd om noe som ikke bør foregå.

Litteratur betyr noe sånt som skriftlig framstilling, men en forståelse av litteratur kan gjerne inkludere muntlige former, det kommer an på hvem du spør. Etter flere måneder fikk jeg en tilbakemelding fra tidsskriftet Edda. Jeg hadde sendt inn min artikkel om norske fortellere før og nå, men tidsskriftet mente at artikkelen ikke var litterær nok. Jeg må si som forteller at jeg føler meg like mye beslektet med litteratur som jeg føler med scenekunst. Jeg mener at jeg som forteller er like mye skapende som en forfatter, men mine ”tekster” utgis ikke i bokform, men som et muntlig uttrykk innenfor scenekunst. Og da jeg anser meg som skapende, vil det si at jeg ikke ”bare” tar en tekst og lærer meg den utenat. Jeg bearbeider teksten for mitt formål og hva jeg ønsker at fortellingen skal belyse.

Når man skriver ut sine små fortellinger inn i sosiale medier, har nok formidleren et tydelig formål, et behov for å formidle. Dette behovet tenker jeg er noe man kunne sett nærmere på. Det må ligge en tydelig etos og patos tilstede. Dette sterke behovet for å formidle, viktigheten av å bli mottatt av en leser, er noe jeg selv ofte trakterer etter når jeg formidler.

Studentene på Fortellerkunst er i gang med sin første deleksamen. Her har de fått tre tekster å velge mellom: Volund Smed, Abu Kasems tøfler og Risen som ikke hadde noe hjerte. Det er ikke en ideell situasjon, det beste er når de selv kan velge fortellingene. Men denne eksamens perioden er kort og de må velge mellom disse fortellingene for å sikre at de ikke bruker for mye tid på å finne seg et materiale. Forhåpentligvis klarer de å vinkle fortellingen slik at det likevel kan treffe gruppas etos og patos, at de brenner etter å formidle noe til ungdommene de skal fortelle for. I den sammenhengen er viktigheten av å fortelle for ungdom å gi ungdommene noen verktøy og metaforer for egne fortellinger. Fortelling har med identitet å gjøre, å fortelle er å fortelle om seg selv som menneske i en sammenheng og for at dette skal få en klang i rommet man formidler inn i, holder det ikke bare med patos, håndverket må også være tilstede.

En fortelling jeg ikke fant etos eller patos i, er romanen ”Jenta som lekte med ilden” av Stieg Larsson. Jeg har slitt meg igjennom den krimmen i en lang periode nå. Boken var ikke helt min stil, altfor mange karakterer og deler som fortsatt føles uløst. Samtidig er det noen interessante karakterer i krimmen og jeg kan ikke la være å like Lisbeth Salander. Men hva skal jeg si, jeg tror ikke jeg likte plottet, eller jeg fant meg ikke selv i fortellingen. Jeg er litt gammeldags når det gjelder krim. Jeg vil ha mord i begynnelsen og jeg vil at det mordet skal være fokus for resten av fortellingen. Det gjelder altså ikke her, Lisbet er fokus, hun er jaktet på, mens hun selv jakter og lignende.

Jeg ser nå at dette blir en saus av mange ting, men noe av poenget her er vel du må ikke behandle fortellingen som en kanal til informasjon, blant annet….

Advarsel – forfall på gang

Jeg har holdt humøret oppe, selv om jeg den siste tiden må si at jeg fått en dose med nederlag, både faglig og personlig. Det faglige er det ikke så nøye med. La meg heller ta for meg det personlige. Jeg har da fått meg noen slag i ansiktet med stigende virkning. En ting er at jeg hver dag kjenner hvordan BHen bør strammes for å holde det som peker nedover oppe og lyset på badet stadig blir mørkere for at jeg ikke skal kvekke til av mitt eget speilbilde. Noe annet er det når omverden påpeker at jeg faktisk er i et forfall.

La meg fortelle deg følgende. Forrige uke var jeg tre dager ute i skolen og fortalte. Den første fortellerrunden var gjort ferdig, elevene hadde hoppet av skrekk der årelang trening har forutsatt det for meg. Applausen kom og elevene reiste seg for å gå videre i livet. En jente, en fjerdeklassing, kom bort til meg. Hun stakk fram en tynn pekefinger, stakk den inn i min mage og sa: ”Du spiser mye godteri!”. Dette var på mandagen og et bokstavelig frampeik på hva som kom til å følge.

Dagen etter, tirsdagen, gikk jeg på bussen for å komme meg ut og fortelle for andre dag. Jeg pleier å stå på bussen, det har vært like greit med tanke på at bussene alltid er fulle. Jeg har innarbeidet en tanke om at jeg skal stå, da kan jeg se hånlig på de som stresser med å komme først på bussen for å få seg en sitteplass. De oppfører seg som om de er i ferd med å miste en rettighet. Uansett, jeg gikk ombord i bussen og der sto det en rullator. Det er ikke uvanlig at det står en barnevogn eller en rullator der i dette midtrommet som jeg ikke vet hva man kaller på en buss. På neste holdeplass kom det på en kvinne som var noen år yngre enn meg. Hun satte fram et høflig smil og sa til meg: ”Om du trenger hjelp med rullatoren, er det bare å si i fra.” Og det er vel her jeg begynner å skjønne at virkeligheten betrakter meg annerledes enn den virkeligheten jeg tror jeg lever i.

Den tredje dagen var jeg ute og gikk med Atsjoo på gravlunden. Mot oss kom en hundeier med en stor sort hund, den hunden og Atsjoo visste overhodet ikke tegn på at de en gang ville bli gode venner. Tvert om, det var bust og gneldring og jeg følte at jeg måtte forholde meg til hundeeieren. Egentlig ville jeg ha gått forbi og latt som ingenting, for den hundeieren representerer en fortid jeg prøver å slette fra min erindring. Impulsen der og da sa at jeg var tvunget til å adressere hundeieren og jeg sa: ”Hei, ja vi er jo gamle bekjente.” ”Det er vi ikke!”, svarte han. Jeg sa hans navn, som han jo het og han spurte hva mitt navn var. ”Heidi”, svarte jeg og hans umiddelbare reaksjon var: ”Fy faen, du har forandra deg!”.

På tirsdag skal jeg til en plastisk kirurg. Ja, faktisk det skal jeg. Du tenker kanskje at det er en naturlig følge av det som er nevnt over. Det er det ikke. Jeg er nok skeptisk til dette, om det da ikke har en medisinsk årsak. Faktisk anser jeg det som et genetisk svik, mot generasjoner før og etter. Jeg har blitt invitert dit av en journalist. Det skal lages en reportasje for et tidsskrift om plastisk kirurgi. Og da kan jeg jo avrunde med tittelen på tidsskriftet, bare for å sette en prikk over I’en i mitt forfall. Tidsskriftet er nemlig ”Vi over 60.” Det er det ikke noe galt i, men som journalisten sa til: ja, jeg hører du er godt voksen.