Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Et sted er der du var

Stedet du vokste opp, et sted, kanskje der du opplevde å gå barbeint i varm sand eller snuble i en rot. Et sted er et sted fordi du har skapt det. Et sted uten fortellinger, er ikke lenger et sted: ”If this is your land, where are your stories?”, spurte det amerikanske urfolket da Europeerne kom og gjorde krav på dere land.

Stedet er både temporært og romlig, det er der hvor tiden og plassen møtes. Sted er det å minnes, derfor er fortellingens landskap viktig når du prøver å huske en fortelling, dette er med på å materialisere fortellingen slik at den oppleves som en rik indre visualisering. Stedet er retninger og nivåer og sanselig.

Jeg husker steder. Kjøkkenskuffen jeg satt i som barn, fjøset med sauer tyggende med strå ut av munnen, et teppelagt klasserom, sitte i det første setet på bussen opp Brattebakke, skolegården jeg snublet i, den lille gaten på vei ned fra Sacre Ceur i Paris, rommet på KFUK i London, den første leiligheten jeg kjøpte, det første og det andre kontoret jeg satt i, amfi teateret på en øy i Hellas. Hva skjer med et sted når det er jordskjelv? Når stedet faller sammen og endrer minnenes landskap? Du vil fortsatt huske det som var, eller kanskje disse minnene fortrenges til fordel for en mye mer dramatiske hendelse? Du vil kanksje aldri dra tilbake til det stedet, for minnene har blitt så traumatiske at du ikke kan bearbeide dem.

Et sted hvor en fortellerforestilling foregår bærer i seg to steder: det er det faktiske rommet som består av en fysisk arkitektur og det andre er det stedet som blir presentert, det fiktive stedet (Maguire, 2015, s. 78). Vanligvis er det ingen materiell forbindelse mellom disse to stedene. Selv om det ikke finnes en fysisk forbindelse mellom de to stedene nevnt over, vil det ikke si at de ikke påvirker hverandre. Gjennom gester, språk og fokalisering skaper fortelleren en verden som lytteren plasserer seg selv i.

Så selv om du for godt har forlatt stedet, vil det kanskje forfølge deg.

Dette med øvelse

På lørdag skal jeg opptre, men jeg har problemer med å øve. Jeg har funnet en glitrende fortelling jeg gjerne vil fortelle, et folkeeventyr om en bergrise som får en kongle i øyet og må ut for å få hjelp med å bli kvitt svineriet. Men jeg klarer ikke å motivere meg for øvelse.

Jeg ser på fortellingen og ser på den en gang til, jeg tenker på den, prøver den ut på Isak og så stopper det opp.

Dette hender svært ofte med meg; jeg prøver å legge inn rutiner på å øve, slik at jeg får øvd litt hver dag. Men rutinene faller fort og jeg lar meg trekke mot noe annet, enten det er å lese en bok, skrive et blogginnlegg eller se på Games of Throne.

Som forteller har jeg et rimelig stort materiale, men jeg har en tendens til å bruke de samme fortellingene om igjen, fordi jeg nettopp ikke øver nok og dette fører til at jeg søker det trygge i en fortellersituasjon. Spesielt gjelder det fortellersituasjoner for barn. Jeg husker min opptreden i fjor, på det samme stedet som jeg skal fortelle i morgen, som en lite vellykket en. Og når situasjonen kniper på, som i fjor, tar jeg fort de fortellingene jeg kan så godt at jeg ikke trenger å tenke på hva jeg forteller, men konsentrerer meg om å kommunisere med publikum. Og da har jeg vel havnet i en psykologisk felle hvor jeg tenker: hvorfor øve inn noe nytt da jeg likevel kommer til å fortelle den samme gamle tralten.

Dette er en av grunnene til at jeg har, som nevnt i forrige blogginnlegg, sagt ja til å begynne å fortelle fast i grunnskolen igjen. Der kan jeg ikke komme med det samme materialet uke etter uke, jeg er nødt til å øve inn noe nytt.

Så reiser jeg meg opp og prøve å begynne på fortellingen om bergrisen en gang til.

Svarene jeg ga

I våres ble jeg intervjuet til en Canadisk blogg i forbindelse med fortellerfestivalen i Toronto. Her er spørsmålene og svarene jeg ga.

Hva inspirerte deg til å bli forteller?
Før jeg ble forteller hadde jeg studert både teater og litteratur, samt dramapedagogikk. Da jeg begynte å studere muntlig fortellerkunst, oppdaget jeg at dette samlet min interesse for litteratur og teater. Jeg oppdaget også at jeg hadde vokst opp med fortellinger og at den muntlige kulturen lå nær meg. Jeg skjønte fort at dette var mitt kall; her fant jeg mine røtter, min stemme, et uttrykk og et fellesskap.

Når begynte du å fortelle?
Mitt første betalte oppdrag hadde jeg juni 1996. Det var en barnedåp og jeg skulle fortelle den gresk/romerske myten om Aurora.

Hva betyr muntlig fortellerkunst for deg?
Svaret på dette spørsmålet har endret seg med tiden.; og vil sannsynligvis fortsette å gjøre det. Jeg finner mange motiverende grunner for hvorfor jeg skal fortelle. For øyeblikket er jeg opptatt av å gi stemme til det eller de som selv ikke kan adressere et tema. Og da gjerne hvor jeg finner tradisjonelle fortellinger som kan snakke på vegne av samtiden.

Har du noen erfaring med muntlig fortellerkunst som barn?
Ja, for eksempel i grunnskolen hadde vi en rektor som fortalte Snorres kongesagaer.

Hva baserer du din muntlige fortellerkunst på?
Dette er også noe som har endret seg med tiden, og nå er jeg konsentrert om det som har norsk og nordisk bakgrunn. Innenfor dette finnes det et vell av ulike typer fortellinger.

Hva slags publikum forteller du for?
Min erfaring har primært vært elever i grunnskolen, gjennom f.eks. Den kulturelle skolesekken. Men i den siste tiden har jeg fokusert mer på å skape programmer rettet mot voksne. Skjønt til høsten vil jeg igjen være en fast forteller i grunnskolen, en dag i uka, der jeg engang startet min karriere som forteller.

Hvorfor trenger vi den muntlige fortellerkunsten i dag?
Denne kunstformen vil alltid eksistere, det har jeg ingen tvil om. Selv om veien er og har vært lang mot annerkjennelse som en kunstform i vårt samfunn i dag. I en fragmentert postmoderne tid som nå, mener jeg at den muntlige fortellerkunsten kan skape en helhetlig opplevelse innenfor en form som de fleste kan beherske.