Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

#791 Trekvinnen – en dilemma fortelling

Det er fredag og tid for en dilemma-fortelling. Selv skal jeg veilede studenter i dag før jeg pakker kofferten for reise mot Roma i morgen, om ikke vinden blåser bort hele turen.

Det var en gang tre gode venner. De hadde vokst opp sammen og var nå blitt til tre unge menn. De hadde hvert sitt yrke: den ene var en skredder, den andre en treskjærer og den tredje en gullsmed. Men det var ikke arbeid å få der de bodde. Derfor bestemte de seg for å flytte til en ny by og søke arbeid der. De pakket sammen det lille de eide og reiste av gårde. Etter en stund kom de til en skog. De gikk inn i skogen og da falt natten på. De tre gode vennene bestemte seg for å overnatte i skogen. De ble også enige om å sitte vakt etter tur.

Treskjæreren var den første til å sitte vakt. Hans to venner la seg ved bålet og sovnet. Treskjæreren kjedet seg. Men i lyset fra bålet fikk han se en trestamme og han tenkte – den kan jeg skape noe ut av! Han tok sin kniv og begynte å skjære i trestammen. Han skar ut en vakker kvinne.

Da han hadde gjort det, var det skredderens tur til å sitte vakt. Skredderen så den vakre kvinnen og han så hun var naken. Han sydde en kjole som han kledde henne i. Så var det smedens tur og han vil også gi kvinnen noe. Han ga kvinnen en ring.

Sola rant, de tre gode vennene tok kvinnen under sine armer og tok henne med til byen. Der gikk de til en magiker og plasserte kvinnen foran magikeren. Magikeren studerte kvinnen fra topp til tå, og med all sin kraft blåste han liv i henne. Hun slo øynene opp og var like levende som hvilken som helst kvinne. Treskjæreren gikk frem, tok hennes hender i sine og sa – Nå er du min, vi skal giftes! – Et øyeblikk, sa skredderen, hun er like mye min som din for jeg ga henne en kjole. Men smeden mente at hun tilhørte han. Kvinne så på alle tre og visste ikke hvem hun skulle velge, hun likte de alle tre like godt.

For at de tre vennene ikke skulle bli uvenner, bestemte de seg for å gå til en vismann som kunne avgjøre dette. Men før de går dit – hva mener du??

Og så kan man velge om vismannen skal si sine ord, eller ei.

Å se nærmere på funksjoner

Studentene på fortellerkunst skal rett rundt hjørnet framføre sine personlige fortellinger, så dette har vært fokus for tema i undervisning. Egentlig har dette vært mitt tema å undervise i, men på grunn av omrokkeringer av ansatte, var det meningen at en annen skulle overta. Slik gikk det ikke, så det ble delvis mitt denne gangen også, uten at jeg kunne følge en helhetlig prosess. Uansett, siste undervisningsøkt inneholdt et fokus på lingvisten Roman Jakobsons funksjoner.
Undervisningsøkten besto derfor av følgende elementer:

Referensiell funksjon – her er kommunikasjonen knyttet til kontekst. Studentene gikk i par, hvor den ene var en “blind” lytter og fortelleren beskrev først rommet man befant seg i og deretter landskapet i fortellingen man arbeidet med. I følge Brian Sturm som jeg skrev om her om dagen, er utgangspunktet for lytting at lytteren føler seg trygg og og har det komfortabelt i den reelle konteksten. Men hvordan lage en bro fra den aktuelle konteksten til selve fortellingens rike? En lærdom å trekke er at en sanselig beskrivelse i begynnelsen av fortellingen kan hjelpe lytteren inn i fortellingen.

Emotiv eller ekspressiv funksjon – faktoren avsender eller forteller i vår tilfelle. Fortelleren blir dermed i fokus, her arbeidet studentene med å lage kommentarer til selve fortellingen. Disse kommentarene synliggjør fortelleren, noe som strider imot Brian Sturm, hvor lytteren ønsker fortellingen i fokus. Samtidig tenker jeg at kommentarer styrker kommunikasjonen mellom forteller og lytter, selv om det kan ta noe fokus bort fra selve fortellingen.

Konativ funksjon – da er lytteren i fokus. I følge Brian Sturm ønsker lytteren å se og høre fortelleren. Med denne funksjonen eksperimenterte vi, vi delte gruppen i to, lytterne gikk ut av rommet og fortellerne spredte seg rundt i rommet. Når lytterne kom inn, ropte fortellerne lytterne til seg og prøvde å holde dem. Etterpå gikk den andre halvdelen ut av rommet, fortellerne spredte seg og da lytterne kom inn, fortalte fortellerne ikke før de fikk blikkontakt med lytterne.

Den faktiske funksjonen – her er det direkte kontakt mellom lytter og forteller. Vi lekte med å variere mellom lyttermarkører som nikking med hodet og mangelen på lyttermarkører som å se bort.

Den siste funksjonen vi tok for oss var den metaspråklige funksjonen – fokus er å kunne forstå koden. Studentene fortalte på gobeligo i par og partneren måtte gjenfortelle det som ble fortalt. Nå handler ikke koden bare om det språklige, selv om dette er fokus hos Jakobson, men også å forstå en fortellersituasjon, noe som ikke alltid er opplagt at man forstår man skal delta i.

Den siste og viktige funksjonen — den poetiske, tok vi ikke for oss, fordi den arbeider vi ofte med.

Et begynnende nærvær hos Hervor

I mitt arbeid med Hervor, tenker jeg på hvordan ivareta autonomi i møte med teksten og å både få en kroppsliggjort erfaring og en kunnskap som strekker se ut over en skriftlig tekst. Jeg har en fornemmelse om at det ligger i et nærvær i tekst og prosess mot forestilling.

Den norrøne diktningen er et bredt område som strekker seg fra poesi til prosa. Disse tekstene kan sees på som remnisenser av tidligere erfaringer, fordi de bærer med seg tankemodeller og syn på verden som en gang har vært. Det kan derfor være en barriere å arbeide med en slik tekst fordi det synet på verden ligger langt unna mitt syn. For eksempel så er det slik at Hervor som barn og ungdom dreper et annet menneske, hvordan skal jeg forholde meg til den handlingen?

I sitt ufullførte verk «The visible and the invisible» tar den franske filosofen Maurice Merleau – Ponty (1908 – 1961) blant annet for seg forholdet mellom erfaring og verbalisering av denne erfaringen. Erfaringen er omgitt av en stillhet som ordene bryter ned (Ponty, 1968, s. 28). Erfaringen er stum og uvitende om sin egen mening. Merleau – Ponty innfører også begrepet «the flesh» som kan forstås som den levende kroppen, motsatt den objektive; det er den kroppen som ser, føler, smaker og lignende. Kroppen blir sett på noe som er oppmerksom på sitt nærvær og forhold til verden (Ponty, 1968, s. 54). Språket realiserer dette forholdet, språket er en måte å se verden på, hvor det skjulte skal gjøres synlig. Walter Benjamin snakker viktigheten av den historiske erfaringen. Denne historiske erfaringen som befinner seg i fortellingen om Hervor ligger langt unna min egen erfaring. Opplegget med å arbeide med teksten må derfor være praktisk, konkret og ofte kroppslig. Den første oppgaven for meg er å se igjennom fortellingen og finne temaer og så relatere egne erfaringer til disse temaene. Jeg har nevnt tidligere som det å være ved en grav, eller et forhold til en far. På den måten blir å arbeide med en tekst også et arbeid med minner og etiske problemstillinger.

Gjennomføres med støtte fra FFUK og FEST.