Home Blog

Mannen og eika

0

Kilde: Myths and legends of the Sioux av Mrs. Marie L. Mclaughlin

Blant Sioux folket levde det et par som hadde to barn, en gutt og en jente. Hver høst flyttet familien bort fra landsbyen og bodde i et skogholt fordi det var lettere å fange byttedyr der. Om sommeren ville han jakte sammen med de andre og da dro hele leiren bort på lange turer. På en av disse turene kom de til en landsby for det levde en jente uten slektninger. Det var ingen som tok seg av denne jenta og jegerens datter tok henne med inn i sin egen familie. Jegerens datter behandlet henne som en søster og foreldrene tok henne til seg som en datter.

Den fremmede jenta ble forelsket i familiens unge mann. Med da de anså henne som en datter, kunne hun ikke vise sine følelser for den unge mannen var som hennes bror.

Da høsten kom flyttet de på seg til skogholtet, jegeren ønsket at de skulle bo alene for ikke å bli forstyrret av andre jegere. Den unge mannen hadde sitt eget telt som alltid ble holdt rent av søsteren. Han jaktet hele dagen og når kvelden kom, ønsket han å hvile og søsteren kom med maten til han.
Hennes venn som ble kalt for søster, våget seg aldri inn i teltet.

Da våren nærmet seg, kom det en kveld en kvinne inn i den unge mannens telt. Hun satte seg ved åpningen og hadde ansiktet dekket til. Hun satt der en god stund, før hun reiste seg opp og forlot teltet. Den unge mannen kunne ikke forstå hvem dette kunne være. Det var langt unna landsbyen and han undret seg over hvor kvinnen kunne komme fra.

Neste natt kom kvinnen igjen og denne gagen satte hun seg litt nærmere der mannen lå. Hun satte seg ned og ansiktet var tildekket. Ingen sa et ord. Hun satt der lenge, så reiste hun seg opp og forlot teltet. Den unge mannen undret seg og bestemte seg for å finne ut av hvem hun var.

Han tente en liten ild i sitt telt og holdt den levende lenge, slik at den brant langsomt.

Den tredje natten kom kvinnen igjen og denne gangen satte hun seg enda nærmere der den unge mannen lå. Det var en liten åpning i teppet hun holdt over ansiktet. Han grep noen glør og kastet det i ansiktet på henne. Hun sprang opp og løp ut av teltet.

Dagen etter så den unge mannen at den adopterte søsteren prøvde å skjule ansiktet. Hun glemte seg bort da hun holdt på helle ut noe suppe hun spiste, da fikk han øye på et brent merke på kinnet hennes. Den unge mannen ble så bedrøvet at han klarte ikke å spise, men gikk ut og la seg under et eiketre. Han lå der hele dagen og stirret opp i treet. Da han ble ropt til mat, nektet han å gå, han sa han ikke var sulten og ba dem om å ikke bry han. Han lå slik til langt ut på natten og da han skulle reise seg, kunne han ikke. En liten eik hadde vokst opp igjennom kroppen hans og holdt han fast i bakken.

Da familien våknet om morgenen, så de at den adopterte søsteren hadde forsvunnet og da søsteren gikk ut, oppdaget hun at broren lå på bakken med en eik som vokste gjennom han og som grodde fort. De sendte etter medisinmenn. Alt de kunne si var: «Om treet kuttes ned, vil mannen dø!»

Søsteren var fra seg av sorg, hun løftet hendene opp mot solen og ropte ut: «Store ånd. Redd min bror. Den som redder min bror, skal bli min ektemann, uansett om han er ung eller gammel.»

Noen dager etter kom det gående en høy tynn mann med et strålende lys rundt seg. «Hvor er kvinnen som lovet å gifte seg med den som reddet hennes bror?» «Det er meg,» sa hun. «Jeg er den som ser alt, jeg lynet og torden og slår ned på ondskap. Men et slag kan jeg drepe et helt folk. Nå jeg snakker, får jeg steiner til å riste løs. Modige kriger skjelver når de hører min stemme. Den jenta dere tok til dere som en søster og datter, var en heks. Hun forhekset din bror fordi han ikke kunne elske henne. Jeg traff henne på vei hit og slo henne ned med et av mine lynende sverd. Nå er hun en haug med aske. Jeg skal nå hjelpe din bror.»

Den fremmede la hånden sin på treet som straks falt sammen til aske. Snart kom det en mørk sky og den fremmede sa: «Vi reiser hjem i den skyen.» Skyen sank og omringet mannen og den unge kvinnen, og med torden og lyn forsvant kvinnen med sin mann.

Søndagens skrøne – utfordring nummer 5

0

Språkrådets ordbok beskriver ordet skrøne på følgende måte:
skrøne m1, f1 oppdiktet historie fortelle skrøner
slå en skrøne i innbille en annen noe
II skrøne v2 (og norrønt skrum’skravl, skryt’; beslektet med skråle) dikte, lyve

Det er slik at man som forteller alltid er på jakt etter en fortelling, men de kommer ikke alltid like lett.
Hver søndag legger jeg ut et bilde og du kan bruke den som du ønsker, om det får deg til å tenke på en bestemt fortelling eller du skaper noe helt nytt.
Her er det noen hjelpe spørsmål for å komme i gang:
– Hvilken fortelling minner bildet deg om?
– Hva minner bildet deg om?
– Hva ser du på bildet?
– Hva ser du ikke på bildet?
– Har du vært i en tilsvarende situasjon?

Du kan lage en kort fortelling basert på følgende struktur (inspirert av haiku dikt)
A. Beskriv en situasjon (en impuls du får)
B. Deretter skaper du en kort hendelsesrekkefølge – hva skjer?
C. Ideelt skal slutten være ”punctus contra punctum” – (et musikalsk begrep). Med det menes det i denne sammenhengen at slutten skal følge handlingen, men samtidig bringer den inn noe nytt. Den er annerledes, den kaster et nytt lys på fortellingen, den overrasker.
Om du ønsker, kan du skrive ned fortellingen eller ideen eller minnet som en kommentar under dette innlegget (på bloggen), eller du kan bruke det som egen inspirasjon.

Skatten i fjellet

0

Kilde: Myths and mythmakers old tales and superstitions old tales interpreted by comparative mythology av John Fiske.

De aller fleste av oss kjenner fortellingen om Ali Baba og det 40 tyvene, hvor rikdommer finnes inne i et fjell, og man må si noen magiske ord for å komme inn i fjellet. Denne fortellingen har sine varianter. Her er to av dem.

En gjeter ledet sin flokk over Ilsenstein. Der stoppet han for å hvile. Han lente se mot sin gjeterstokk, da fjellet plutselig åpnet seg. Det var nemlig en magisk plante kalt «sprinworth» i hans gjeterstav uten at han visste om det.

Brått sto prinsessen Ilste foran han. Hun ba han følge seg og da de var inne in fjellet, ba hun han forsyne seg med så mye gull som han ønsket.

Gjeteren fylte opp sine lommer og gikk mot utgangen. «Ikke glem det aller viktigste», sa prinsessen. Gjeteren fylte da opp sin hatt, fordi han trodde hun mente at han skulle ta mer. Men du hun mente var gjeterstaven som sto lent opp langs veggen. Og på grunn av dette: da han gikk ut gjennom åpningen i fjellet, lukket fjellet seg og delte han i to.

En mann reiste alene i fjellene, da han fikk se en blå blomst som han plukket opp og satte i hatten. I det samme åpnet det seg en jernport, og en opplyst sti viste seg og ledet inn i fjellet. Mannen gikk inn og kom til en hall hvor rubiner og diamanter og andre dyrbare edelsteiner lå rundt i hauger på gulvet. Ivrig fylte han opp sine lommer, men da mistet han hatten sin og da han skulle forlate stedet, ropte blomsten etter han: «Forglem meg ei!». Han snudde seg og så seg forvirret omkring. Han var for opptatt av den formuen han nå hadde, at han helt glemte hatten og blomsten. Han plukket mer av juvelene og begynte å gå ut av fjellet. Da merket han fjellet var i ferd med å lukkes, den dundret som av torden. Han løp og fjellet braste sammen og traff han i hælen. Vel ute, prøvde han påny å finne åpningen, men til ingen nytte. Den var for alltid forsvunnet. Den reisende gikk derfra, lykkelig over at det ikke hadde gått verre.