Home Blog

Frøyas smykke

0

Dette innlegget kommer ut mens jeg er på vei hjem fra England. Mandag, da jeg reiste nedover, begynte jeg dagen med å se den siste episoden av GOT. Det blir et savn å ikke følge den mer. Og med den slutten, vet jeg ikke om jeg orker å se alle episodene en gang til. Men jeg gjør vel det, en gang i året tenker jeg.

Trøsten er at det fortsatt finnes mange fortellinger å ta av, her er en som kanskje er det nærmeste jeg kom av funn på dataen. Noe som har et lite snev av GOT.

Kilde: Fornaldersaga
Frøya var den vakreste av alle kvinner, elsket av alle, også Odin. Hun hadde sitt eget hjem og det ble sagt at om døren var lukket og låst, så var det ingen som kunne komme inn mot hennes vilje.
En dag da Frøya var ute og vandret kom hun til en åpen stein hvor dverger smidde et smykke av gull. Det var nesten ferdig. Frøya syns smykket var vakkert og dvergene syntes Frøya var vakker. Hun ville kjøpe smykket av dvergene og tilbød gull og sølv og andre kostbarheter. Dvergene sa de ikke manglet rikdommer. De har hver sin andel av smykket og de ville selge sin del og betalingen var at hun tilbrakte en natt med hver av dem.
Slik ble det. Da det var gått fire netter og alle betingelser oppfylt, gikk Frøya derfra med sitt smykke. Hun gikk rett hjem og sa ingenting om dette til noen, som om ikke noe hadde hendt.
Det var en mann som het Farbaute. Han var gift med Laufey. Hun var slang og spinkel og ble kalt for Nål. De hadde en eneste sønn ved navn Loke. Han var ikke stor av vekst, men hadde en skarp tunge og var snarrådig. Han var listig allerede i ung alder og derfor ble han kalt Loke den lumske. Han dro til Odin i Åsgard og ble hans mann. Loke fikk med seg alt som foregikk og han var ikke sen om å fortelle Odin det.
Loke hadde fått med seg hvordan Frøya hadde fått smykket og hva hun hadde betalt for det. Dette fortalte han til Odin. Da Odin fikk vite dette, ba han Loke om å skaffe smykket til han. Loke sa at dette var helt umulig, for ingen kunne komme seg inn i Frøyas hjem mot hennes vilje. Men Odin beordret han avsted og ba han ikke komme tilbake før han hadde skaffet halssmykket.
Loke gikk surmulende vekk. Og det er å fortelle at mange gledet seg når tingene fikk imot Loke. Han dro til Frøyas hus, men der var det låst. Han forsøkte å komme inn, men det var nytteløst. Nå var det blitt kaldt og han begynte å fryse. Han forvandlet seg til en flue og fløy rundt alle låser og sammenføyninger, men fant ikke noe hull som han kunne slippe inn. Men opp under takmønet fant han et, så lite at knapt en nål kunne stikkes igjennom. Dette hullet krøp han inn. Alle lå og sov og han fløy til Frøyas seng. Han så hun hadde smykket på seg. Hun lå på låsen. Loke forvandlet seg til en loppe. Han satte seg på hennes kinn og bet, så Frøya våknet og snudde seg og sovnet igjen.

Loke tok loppehammen av og hektet smykket av Frøya, han låste opp husdøren og gikk til Odin med smykket.

Da Frøya våknet neste morgen, så hun at døren var åpen, men ikke ødelagt. Hun oppdaget at smykket var borte. Hun forsto hva som hadde skjedd. Hun kledde seg og gikk inn i hallen til Odin og sa: «Det var ondt av deg å stjele mitt kostbare smykke.» Hun ba om å få det tilbake.
Odin sa at hun skulle få det tilbake om hun sørge for at to konger, som hver hadde tyve konger under seg, ble uenige og kjempet mot hverandre. Så snart de falt, måtte de reise seg og kjempe videre. Helt fram til den dagen kom, da kom noen som hadde mot til å stoppe kampen ved å drepe dem alle og fridde dem fra den tvang og plage som fulgte dem.
Dette gikk Frøya med på og hun fikk smykket tilbake.

Søndagens skrøne – utfordring nummer 1

0

Språkrådets ordbok beskriver ordet skrøne på følgende måte:

skrøne m1, f1 oppdiktet historie fortelle skrøner
slå en skrøne i innbille en annen noe
II skrøne v2 (og norrønt skrum’skravl, skryt’; beslektet med skråle) dikte, lyve

For noen år siden arrangerte jeg ukentlige utfordringer hver fredag, hvor man skulle lage en fortelling basert på et bilde. I dag relanserer jeg utfordringen. Det er slik at man som forteller alltid er på jakt etter en fortelling, men de kommer ikke alltid like lett.
Hver søndag legger jeg ut et bilde og du kan bruke den som du ønsker, om det får deg til å tenke på en bestemt fortelling eller du skaper noe helt nytt.

Her er det noen hjelpe spørsmål for å komme i gang:
– Hvilken fortelling minner bildet deg om?
– Hva minner bildet deg om?
– Hva ser du på bildet?
– Hva ser du ikke på bildet?
– Har du vært i en tilsvarende situasjon?
– Er du en av karakterene?

Du kan lage en kort fortelling basert på følgende struktur (inspirert av haiku dikt)
A. Beskriv en situasjon (en impuls du får)
B. Deretter skaper du en kort hendelsesrekkefølge – hva skjer?
C. Ideelt skal slutten være ”punctus contra punctum” – (et musikalsk begrep). Med det menes det i denne sammenhengen at slutten skal følge handlingen, men samtidig bringer den inn noe nytt. Den er annerledes, den kaster et nytt lys på fortellingen, den overrasker.

Om du ønsker, kan du skrive ned fortellingen eller ideen eller minnet som en kommentar under dette innlegget (på bloggen), eller du kan bruke det som egen inspirasjon.

Det er bra

0

Nå er syttende mai over. Det har over årene vært min mareritt dag som foreldre. Begge mine sønner har måttet gå barnetoget her i Oslo og jeg har stått langs løypa og strålt ut entusiasme. Nå er det over, takk gudene. Mine sønner måtte gå barnetoget, for jeg tenkte at en verre skjebne er å la læreren gå der alene. Og så, for ikke å snakke om å ha ansvar for arrangementet på skolen. Det er jo egentlig god trening i samhandling med andre. For her må du samarbeid med folk du ellers ikke ville hatt noe å gjøre med.
Det er over, for nå. Jeg ser selvfølgelig at denne dagen må til, for alltid. Selv om mye fokus går på tåpeligheter som hvem har rett til å bære bunad, hvem skal holde tale og lignende. Vi skal prise oss lykkelige og være stolte over at vår dag er barnas dag!

Nok om det. Forrige søndag var jeg sammen med Alex, hun som en gang sannsynligvis ville ha vært min svigerdatter, hadde ikke Daniel gått bort. Vi fant ut at vi skulle gå langs kaia, fra Aker brygge til Operaen. For en tur. Den anbefales. Der går du, med ærverdige Akershus festning på den ene siden og en og annen luksuriøst cruise på den andre siden. For cruiseskipet står folk i kø for å komme inn og ta en kikk. Så ender du på Salt hvor du kan sette deg ned og se noen danse salsa. Herlig!

Mandag reiser jeg til England og treffer engelske fortellere fra «hele» England, jeg skal observere et møte som har til hensikt å organisere det engelske fortellermiljøet og skaffe seg en ambassadør som kan være et bindeledd mellom dem og FEST. Jeg er der på oppdrag for FEST for å observere og rapportere.

Og torsdag avrundes AT425 med visninger, det kan du lese om her. Håper at din 17. mai og slutten av dine uke er storartet. Og husk å kaste plasten der den skal være.

Her er en fortelling:

Ministerens ord

Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997

En konge hadde en klok rådgiver, en minister som alltid ville si: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Han ville si dette i gode og dårlige tider. En dag ble kongeriket angrepet av et naborike. Kongen måtte i krig, han kjempet godt og vant krigen. Men i et slag hadde fiendens sverd truffet han og han mistet sin lillefinger. Han syntes synd på seg selv og viste sin sårende hånd til ministeren og sa: «Se hva som skjedde. Jeg har mistet min lillefinger.»

Ministeren svarte som vanlig: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Kongen ble rasende og forbød ministeren å arbeide for kongen. Ministeren svarte bare: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Deretter dro han hjem.

Noen uker senere dro kongen ut på jakt. Han fulgte etter en hjort og følget som var med kongen ble hengende etter. Natten falt på og det ble mørkt. Kongen bandt fast hesten til et tre og la seg til å sove under treets greiner.

Noen røvere holdt til i denne skogen, de hørte en hest knegge. De fulgte lyden, kom til treet, fant og fanget kongen. Røverne ropte av glede, i lang tid hadde de lett etter en kongelig som de kunne ofre til sin gudinne og her var det en som hadde falt rett i hendene på dem. De bandt han fast og dekket han med blomster og bar han til tempelet.

Da kvelden nærmet seg, skulle de ofre kongen. I det det lange sverdet ble hevet for å gi han over til gudinnen Kali – ja, en konges hode var det største offeret man kunne gi gudinnen, ropte en av dem ut: «Stopp. Dette er et dårlig offer. Mannen er konge, men han er ikke perfekt. Han mangler en finger. Vi kan ikke ofre noen som ikke er perfekte!» Dette gjorde dem veldig skuffede. De bar han vekk med avsky og kastet han nær en hytte til en hellig mann i skogen.

Den hellige mannen viste seg å være han som en gang hadde vært kongens minister. Da morgensola rant, fant ministeren kongen. Kongen slo armene rundt ministeren og takket han og sa: «Du hadde rett. Min manglende finger reddet meg. Jeg har et spørsmål. Gjorde Gud rett ovenfor deg? Jeg kastet deg på dør og du har måttet lide her i skogen.» «Det var godt. Om jeg hadde vært din minister, ville de ha latt deg gå, men ofret meg. Husk at jeg fortsatt har min finger», sa ministeren og vinket med sin lille finger.