Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Død uten tilgivelse

Et sagn fra Ål i Buskerud, samlet inn av Lars B. Sehl

Presten Nils Floor [død 1765] hadde en særegen begavelse til å se og vite det som alminnelige folk ikke så eller kunne forstå. Han hadde den 6te sans, ble det sagt. Han var ikke gift og bodde i andre etasje i prestegården hvor det var vinduer som vente mot kirken og kirkegården.

Det sies at han ofte så de dødes ånder sveve omkring på kirkegården hvor deres kropper var begravet. De døde gikk inn i kirken og holdt gudstjeneste, og da lyste det gjennom vinduene i kirken. Dette skjedde ved midnattstid mellom Lørdag og Søndag og høytidshelgene, og da hørtes det vidunderlig vakker sang. Når disse gudstjenester var over kom de ut og forsvant, og lyset ble borte i vinduene.

Presten Nils Floor så ofte de døde stige opp av sin grav med likklærne på seg, men de tok av seg disse og likesom skiftet på seg alminnelige klær og gikk avsted.
De kunne være borte i flere timer men kom tilbake, skiftet klær og tok på seg igjen sine likklær og sank ned i sin grav.
Dette var de som ikke fikk fred og ro i sin grav fordi de hadde gjort urett imot folk og ikke var tilgitt, Dette kunne være grove ugjerninger. De vandret omkring til de stedene der misgjerningen var utøvd og antagelig forsøkte å forsone seg med dem som de har gjort urett mot, eller kanskje det var pålagt dem som en straff for deres misgjerninger i livet.

I den tiden Nils Floor var kapellan – prest i Ål, tjente det en gutt hos sognepresten som het Thor. Han var opptatt av å lære og snakket ofte med kapellanen om kvelden.
En kveld han kom inn til Nils Floor satt han og så gjennom vinduet bort på kirkegården. Thor spurte om presten så noe der borte? Ja, svarte han, har du lyst til at se det så ta av deg dine sko og stig opp på mine føtter så får du se det.

Gutten gjorde dette og de begge så en mann som nylig var død og begravet der, stige opp av sin grav med likklærne på seg, tok de av seg og skiftet på seg alminnelige klær og gikk av sted som et levende menneske.

Da sa presten til gutten, nå går vi bort og tar med oss hans likklær så han må komme hit for å hente dem.

De gikk og tok med seg likklærne inn på rommet og låste døren, og det gikk to timer før han kom tilbake til kirkegården og straks kom han og banket på døren til presten som svarte: Du som kan gå gjennom lukkede graver kan vel gå gjennom lukkede dører, og straks kom han gjennom døren og sto på gulvet som han var i levende live. Presten spurte hvorfor han ikke fikk fred og ro i sin grav. Han svarte, fordi han hadde gjort urett mot folk og ikke godt gjort dette. Presten Nils Floor tilsa ham på deres og Guds vegne forlatelse for han synder og lyste fred over han gravferd. Da tok den døde mann sine likklær, gikk til kirkegården, skiftet drakt og sank ned i sin grav. Siden den gang var det ingen som så denne mann.

Mer for å forstå nærvær

Jeg har tidligere skrevet om Gumbrect og nærvær og i artikkelen «Presence achieved in Language», er det mulig å forstå litt mer om han mener med nærværet. Også her kritiserer han hermeneutikken og kunnskapen som erverves gjennom fortolkning. Han er også kritisk til at språket har blitt et verktøy for å forstå meningen bortenfor. Dette bygger opp under et konstant behov for endring og en væremåte som forholder seg til det man antar å være normer som er gjeldende. Men, skriver han, språket er også fysisk. Dette er ikke noe som bare taler til den akustiske sansen, men som er en del av vår kropp. Han nevner spesielt rytmen som en del av dette fysiske, det er både skapt av kroppen, men er der også for å for eksempel å støtte minnet.

Dette får meg til å tenke på hvordan jeg gir tilbakemeldinger i arbeidet mot en fortellerforestilling. Her språkliggjør jeg det som skjer her og nå og hvilken effekt det har for opplevelsen av fortellingen. Det er da viktig at språket er konkret og den forstand fysisk for et «tolkningsbasert språk» kan bli forvirrende.

I en annen artikkel: «The material of presence of the past» drøfter forfatteren Ewa Domanska om hvordan fortiden framstår som representasjon i nærværet. Hun bruker «den døde kroppen» som et eksempel på hvor vanskelig det er når fortiden blir en representasjon for øyeblikket. Den døde kroppen kan bli gjenstand for vitenskap, samtidig som det er rettigheter knyttet til den døde kroppen. Disse to holdningene skaper et spenningsfelt som får følger for nærværet.

Som forteller arbeider jeg ofte med tekster som representerer en fortid og ofte ender jeg opp i et representasjonsdilemma hvor jeg står i en skvis mellom kulturarv og samtidens behov for en fortelling som svarer på en samfunnskrav. Jeg vil nødig være museal, samtidig som jeg ikke ønsker å være «super moderne» for modernitetetens skyld.
Jeg kommer til å fortsette med dette temaet for å forstå nærværet bedre.

Kapittel mot kapittel

Nå er hele fortellingen på plass i den første delen eller boken i serieromanen. Det vil si plotet er på plass med den påkrevde dramatiske slutten som skal få leseren til å vente spent på neste bok.

Men det er selvfølgelig fortsatt mangler. Jeg har brukt de siste dagene på «heftig» research i hvordan det kunne være å leve på en gård i Norge rundt 1000 – tallet. Plotet trenger for eksempel flere bygg og vil det være naturlig at man setter opp en ny liten stue i løpet av en vinter? I løpet av noen dager til og med. På gården har det kommet tolv krigere, og jeg ville tro at det mannekraft nok til å gjøre det så lenge tømmeret er på plass. Det er det, fordi høvdingen har fått bygget båt til det store blotet som skal være i Danmark året etter. Vel, slike fortellermessige konstruksjoner driver jeg med.

Akkurat nå skriver jeg både forfra og bakenfra. Det vil si at jeg begynner med første kapitel og deretter siste kapittel. Deretter andre kapittel og så nest siste kapittel også videre.

Det er for at jeg skal se at det henger sammen og at det kanskje kan skapes noen spenningsmomenter gjennom fortellingen. Jeg arbeider med andre ord ikke fra A til Å, men heller romlig, med steder eller tekstlige temaer. Det er også slik jeg arbeider som forteller og det er nok denne arbeidsmåten som påvirker skrivemåten. Det kan være det blir helt feil, en gammel vane er vond å venne. For øyeblikket fungerer det godt.

Kapitlene er av ulike størrelser, også et grep jeg har fra muntlig fortellerkunst. Der kan enkelte deler som er tidsmessige lange, fortelles meget kort, slik som «han gikk langt og lengre enn langt.» Det antyder at det er lenge, men fortellers kort. Innenfor narratologien kalles det noe bestemt, som jeg for øyeblikket har glemt. Jeg tror at ujevne kapitler også kan skape en form for spenning. Selv liker jeg å lese et kapittel ad gangen, og setter pris på at disse en ujevne i lengden.

Motet er iallfall fortsatt på plass.