Home Blog

Det var den morgen

0

Det var et par som hadde vært sammen lenge. De hadde hatt sitt å stri med, men levde nå godt sammen. Det eneste plagsomme i ekteskapet var en vane mannen hadde. Hver morgen, da han våknet, måtte han fise kraftig. Lyden vekket kona og lukta fikk øynene hennes til å renne. Hver morgen ba kona sin mann om å slutte med dette uvesnet og hver morgen svarte han at han ikke kunne noe for det. Hun ba sin mann om å gå til legen, men det ville ikke mannen høre på. Det var da en naturlig kroppslig funksjon.

Årene gikk og kona fortsatte å lide og mannen fortsatte å ignorere hennes bønner. Så kom søndagen da kona hadde fått nok. Den dagen skulle de ha gjester. Kona gikk tidlig ned på kjøkkene om morgen for å gjøre istand den kalkunen de skulle spise til middag. Da hun tok ut innvollene var det en tanke som slo ned i kona. Med et djevelsk smil om munnen, tok hun innvollene og la det i en bolle. Deretter snek hun seg opp og inn på rommet hvor mannen sov. Hun trakk forsiktig dyna vekk, og hun trakk i hans boksershorts og la innvollene i sin manns underbukse. Så trakk hun dyna over han og snek seg ned igjen på kjøkkenet.

En stund etter kunne hun høre den sedvalige trompet lyden komme fra soverommet over. Dette ble fulgt av et lite skrik og lyden av føtter som løp til badet. Kona lo så tårene trillet, endelig hadde mannen hennes fått sitt pass påskrevet.

Så kom mannen ned, blek og alvorlig, mens frykten lyste ut av øynene hans. Kona bet seg i leppa for å ikke le. «Du hadde rett,» sa han. “I dag fes jeg så kraftig at innvollene datt ut av meg. Men takk gudene, jeg fikk dytta dem inn igjen.»

Velsignelser

0

(Puerto Rico)

En fattig mann dro en dag ut i skogen for å finne ved han kunne fyre hjemme slik at hans fattige familie kunne holde seg varme. Men mens han gikk der så han seg ikke for. Dermed snublet han og falt ned i en tørr brønn.

Da han kom til seg selv og fikk vendt øynene til mørket der nede, fikk han til sin store forskrekkelse øye på en klapperslange i brønnen. Men slangen var vennlig og de to kom snart i tale. De fortalte hverandre om sine liv og sine kjære familier. Det viste seg at de ikke var så ulike, selv om de kom fra to forskjellige verdener.

Etter hvert som natten skred og det ble kaldere, var de blitt så godt kjent med hverandre, at de satt side og side og prøvde å holde varmen.

Da morgenen kom, sa mannen at en av dem skulle overleve. Han tok slangen og kastet den opp og ut av brønnen. Så satt mannen der alene, og hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Men vente på hva? Da det var godt en god stund, trodde mannen at han var i ferd med å dø, av kulde, sult, ensomhet og lengsel. Men i det samme kunne han høre slanger hvese. Han så opp og der fikk han se slanger gli ned veggen, den ene slangen bundet fast i den andre. Den første slangen kveilet seg rundt mannen og sammen dro slangene han opp av brønnen. Mannen tok slangen og dens 15 barn hjem til seg selv. Der satte de rundt ilden, sang sanger og velsignet hverandre.

Endringer

0

Mandager og tirsdager øver jeg med Martin, komponisten til forestillingen “ut og stjæle sølvender.” Det er en blandingsøvelse, for samtidig som vi går igjennom del for del av fortellingen, komponerer han og vi prøver ut de delene han har tenkt skal skje, musikalsk.

Før disse øvelsene, går jeg tur med hunden mens jeg øver på å fortelle igjennom fortellingen. I går når jeg forberedte prøven med Martin, bestemte jeg meg for å endre den siste delen av folkeeventyret helt. Forestillingen er basert på “Askeladden som stjal sølvendene”, den siste delen av fortellingen lar Askeladden seg fange av trollet for å fetes opp og datteren skal slakte Askeladden når han er fet nok, men isteden slakter Askeladden datteren og serverer henne til trollet. Jeg har ikke noe imot den slutten, tematisk, men det var noe som strittet i mot dramaturgisk. For så langt har det vært mye fram og tilbake i fortellingen, og denne avsluttende delen kommer som et lite ork.
Men i går datt en helt ny slutt ned i meg, en slutt som jeg har stjålet fra andre folkeeventyr og som igjen kanskje har fått ideen fra det greske eposet om Odyssevs reise hjem fra krigen.

I begynnelsen av fortellingen etablerer jeg Askeladden som en ingen, og dette tar jeg opp igjen på slutten av fortellingen. Trollet ber om hans navn og Askeladden kaller seg for ingen. Deretter skader han trollet så det brøler og andre troll langt unna hører det og spør hva som er i veien: Ingen har skadet meg, svarer trollet. Da sier de andre: Ja, har ingen skadet deg, kan du hjelpe deg selv.

Jeg har ikke fått prøvd ideen ut, så hva slags virkning det vil få, det vet jeg ikke. Men jeg var ganske fornøyd med at dette datt ned i hodet på meg.