Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

,

Podkast – episode 15: De tolv villendene

De tolv villendene
Det var en gang ei dronning som var ute og kjørte; det var om vinteren, og det hadde nettopp falt nysnø. Da hun hadde kommet et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte gå ut av sleden.

Mens hun stod oppmed gjerdet og så på det røde blodet og den hvite snøen, kom hun til å tenke på at hun hadde tolv sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv:

  • Hadde jeg ei datter så hvit som snø og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine.

Det var nesten ikke sagt, før det kom ei trollkjerring til henne.

  • Ei datter skal du få, sa hun, – og hun skal være så hvit som snø og så rød som blod, og så skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til barnet er døpt.

Da tida kom, fødte dronninga ei datter, og hun var så hvit som snø og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovet, og derfor kalte de henne også Snøhvit og Rosenrød.

Det ble stor glede i kongsgården, og dronninga var så glad at det ikke var noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, ei til hver prins, og så lot hun ham gjøre ei til, og den ga hun Snøhvit og Rosenrød.

Best prinsessa var døpt, ble prinsene omskapte til tolv villender og fløy sin vei, og de så ikke mer til dem; de var borte og de ble borte. Prinsessa vokste opp, og hun ble både stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte henne.

Men så var det en kveld dronninga også var så sørgmodig, for hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene sine, så sa hun til Snøhvit og Rosenrød:

  • Hvorfor er du så sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er det noe du vil ha, skal du få det.

  • Å, jeg synes det er så ødslig, sa Snøhvit og Rosenrød, – alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det er det jeg sørger for.

  • Du har også hatt søsken, min datter, sa dronninga, – jeg har hatt tolv sønner, som var brødrene dine, men alle dem ga jeg bort for å få deg, sa hun, og så fortalte hun hvordan alt var gått til.

Da prinsessa hørte det, hadde hun ikke ro på seg. Alt det dronninga gråt og bar seg, så hjalp det ikke, hun ville av sted, og hun syntes hun var skyld i alt sammen. Og til sist gikk hun da også fra kongsgården.

Hun gikk og hun gikk, så langt ut i den vide verden at du ikke skulle tro at så fin ei jomfru hadde orket gå så langt.

En gang hadde hun gått i lang tid i en stor, stor skog. Så var det en dag hun var blitt trøtt og satte seg ned på ei tue, og der sovnet hun. Da drømte hun at hun gikk lenger inn i skogen til ei lita tømret stue, og der var brødrene hennes.

Med det samme våknet hun, og rett framfor seg så hun en oppgått sti i den grønne mosen, og den stien gikk dypere inn i skogen. Den fulgte hun, og langt om lenge kom hun også til slikt et lite tømmerhus som hun hadde drømt om.

Da hun kom inn i stua, var det ingen inne, men der sto tolv senger og tolv stoler og tolv skjeer, og tolv ting av alt som fantes.

Da hun fikk se det, ble hun så glad at hun ikke hadde vært så glad på mange år, for hun kunne straks skjønne at brødrene bodde der, og at det var dem som eide sengene og stolene og skjeene. Hun til å legge på varmen og sope og re sengene og koke mat og stelle og pynte det beste hun kunne; og da hun hadde kokt og laget til dem alle, så spiste hun selv, men skjea si glemte hun på bordet, og så krøp hun inn under den yngste brorens seng og la seg der.

Ikke før hadde hun lagt seg, så hørte hun det suste og hvinte i lufta, og så kom alle tolv villendene farende inn; men i det samme de kom over dørstokken, ble de til prinser.

-Å, så godt og varmt her er da! sa de, – Gud signe den som har lagt på varmen og kokt slik god mat til oss!

Og så tok de hver si sølvskje og skulle til å spise.

Men da hver hadde tatt sin, ble det enda ei liggende igjen, og den var så lik de andre at de ikke kunne skjelne den fra dem.

Da så de på hverandre og undret seg.

  • Det er skjea til søster vår, sa de, – og er skjea her, kan ikke hun være så langt unna heller.

  • Er det skjea til søster vår, og hun finnes her, så skal hun drepes, for hun er skyld i alt det vonde vi lider, sa den eldste av prinsene, og det lå hun under senga og hørte på.

  • Nei, sa den yngste, – det var synd å drepe henne for det, hun kan ikke gjøre for det at vi lider vondt, skulle noen være skyld i det, måtte det være vår egen mor.

De ga seg da til å lete etter henne både høyt og lavt, og til sist lette de under alle sengene også, og da de kom til den yngste prinsens seng, fant de henne og dro henne fram.

Den eldste prinsen ville igjen hun skulle drepes, men hun gråt og ba så vakkert for seg:

  • Å, kjære vene, drep meg ikke, sa hun, – jeg har gått i mange år og lett etter dere, dersom jeg kunne frelse dere, skulle jeg gjerne late mitt liv.

  • Ja, vil du frelse oss, sa de, – så skal du få leve, for når du ville, så kunne du nok.

  • Ja, si meg bare hvordan det kan skje, så skal jeg gjøre hva det så er, sa prinsessa.

  • Du skal sanke myrdun, sa prinsene, – og den skal du karde og spinne og veve en vev av, og når du har gjort det, så skal du klippe og sy tolv luer, tolv skjorter og tolv kluter av den, en til hver av oss, og mens du gjør det, skal du verken tale eller le eller gråte. Kan du det, så er vi frelst.

  • Men hvor skal jeg få myrdun til så mange kluter og luer og skjorter fra? sa Snøhvit og Rosenrød.

  • Det skal vi nok vise deg, sa prinsene, og så tok de henne med seg ut på ei stor, stor myr; der sto det så fullt av myrdun og vagget i vinden og glinste i sola, så det skinte som snø lang vei av den.

Aldri hadde prinsessa sett så mye myrdun før, og hun på timen til å plukke og sanke, det beste og forteste hun vant, og når hun kom hjem om kvelden, så til å karde og spinne garn av myrdunen.

Slik gikk det nå både godt og lenge. Hun sanket myrdun og kardet, og alt imellom stelte hun for prinsene. Hun kokte og hun redde opp sengene til dem, om kvelden kom de susende og brusende hjem som villender, om natten var de prinser, men så om morgenen fløy de av sted igjen og var villender hele dagen.

Men så hendte det en gang hun var på myra og skulle sanke myrdun – og tar jeg ikke i mist, så var det nok den siste gangen hun skulle dit – at den unge kongen som styrte riket, var ute på jakt, og kom ridende bort til myra og fikk se henne. Han stanset og undres på hvem den deilige jomfrua kunne være som gikk i myra og sanket myrdun, og han spurte henne om det også, og da han ikke fikk noe svar på det han spurte om, undredes han enda mer, og han syntes så vel om henne at han ville ta henne med seg hjem til slottet og gifte seg med henne. Så sa han til tjenerne sine at de skulle ta henne og sette henne opp på hesten hans. Snøhvit og Rosenrød, hun vred sine hender og gjorde miner til dem og pekte på sekkene hun hadde alt arbeidet sitt i, og da kongen skjønte hun ville ha dem med, sa han til tjenerne at de skulle ta og lesse på sekkene også. Da de hadde gjort det, ga prinsessa seg til tåls etter hvert, for kongen var både en snill mann og en vakker mann, og han var så blid og vennlig mot henne som en lerke. Men da de kom hjem til kongsgården, og den gamle dronninga, som var stemor hans, fikk se Snøhvit og Rosenrød, ble hun så arg og avindsyk over at hun var så vakker, at hun sa til kongen: – Kan du ikke skjønne det, at denne du har tatt med deg og som du vil gifte deg med, er ei heks, hun verken taler eller ler eller gråter. Kongen aktet ikke hva hun sa, men holdt bryllup og giftet seg med Snøhvit og Rosenrød, og de levde i stor glede og herlighet. Men hun glemte ikke å sy på skjortene for det.

Innen året var omme, fikk Snøhvit og Rosenrød en liten prins, og det ble den gamle dronninga enda mer ond og avindsyk for. Og da det led ut på natta, listet hun seg inn til Snøhvit og Rosenrød mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården. Siden skar hun dronninga i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen.

  • Kom nå og se, sa hun, – hva det er for en du har tatt til dronning. Nå har hun ett opp sitt eget barn!

Da ble kongen så ille ved at han nesten var gråteferdig, og sa:

  • Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun gjør det visst ikke oftere. For denne gangen vil jeg spare henne. Før året var omme, fikk hun en sønn igjen, og med ham gikk det akkurat liksom med den første. Stemor til kongen ble enda mer ond og avindsyk. Så listet hun seg inn til dronninga om natta mens hun sov, tok barnet og kastet det i ormegården, skar dronninga i fingeren og smurte blodet om munnen på henne, og så sa hun til kongen at hun hadde ett opp dette barnet og.

Da ble kongen så bedrøvet at du aldri kan tro det, og så sa han:

  • Ja, det må vel være sant, siden jeg ser det for mine øyne; men hun vil visst ikke gjøre det oftere, så jeg vil spare henne denne gangen også.

Før året var omme, fødte Snøhvit og Rosenrød en datter, og henne tok nå også den gamle dronninga og kastet i ormegården. Mens ungdronninga sov, skar hun henne i fingeren, smurte blodet om munnen på henne, og gikk så til kongen og sa:

  • Nå kan du komme og se om det ikke er som jeg sier, at hun er ei heks, for nå har hun ett opp det tredje barnet sitt også.

Da ble det slik sorg på kongen at det ikke var måte på det, for da kunne han ikke spare henne lenger, men måtte befale at hun skulle brennes levende på et bål.

Da bålet sto i brann, og hun skulle settes på det, gjorde hun miner til dem, at de skulle ta tolv fjøler og legge dem rundt om bålet, og på dem la hun klutene og luene og skjortene til brødrene sine, men i skjorta til den yngste broren manglet det venstre ermet, det hadde hun ikke kunnet rekke å få ferdig.

Aldri før hadde de gjort dette, så hørte de det suste og bruste i lufta, og så kom det flygende tolv villender over skogen, og hver av dem tok sin kledning i nebbet og fløy av sted med.

  • Ser du nå, sa den slemme dronninga til kongen, – nå kan du riktig se at hun er ei heks, skynd deg nå og brenn henne før veden brenner opp.

  • Å, sa kongen, – ved har vi nok av, vi har skogen å ta av. Jeg vil bie litt enda, for jeg har lyst til å se hva ende det blir på dette. I det samme kom de tolv prinsene ridende, så vakre og velvoksne som en ville se, men den yngste prinsen hadde en andevinge istedenfor den venstre armen.

  • Hva er på ferde? spurte prinsene.

  • Min dronning skal brennes, for det hun er ei heks og har ett opp sine egne barn, svarte kongen.

-Hun har ikke ett opp barna sine, sa prinsene. – Tal nå, søster, nå har du frelst oss, frels nå deg selv!

Så talte Snøhvit og Rosenrød og sa hvordan alt hadde gått til, at hver gang hun hadde falt i barselseng, hadde den gamle dronninga, stemor til kongen, listet seg inn til henne om natta, tatt barnet fra henne og skåret henne i fingeren og smurt blodet om munnen på henne. Og prinsene tok kongen og førte ham bort til ormegården; der lå de tre barna og lekte med ormer og padder, og deiligere barn kunne du ikke se for dine øyne!

Dem tok kongen med seg og bar dem bort til stemor si og spurte henne hva straff hun syntes den burde få som kunne ha hjerte til å forråde ei uskyldig dronning og tre så velsignende barn.

  • Den burde spennes mellom tolv utemte hester, så de hver tok sitt stykke, sa den gamle dronninga.

  • Du har selv sagt dommen, og selv skal du få lide den med, sa kongen.

Og så ble den gamle, slemme dronninga spent mellom tolv utemte hester, som hver tok sitt stykke av henne.

Men Snøhvit og Rosenrød tok kongen og barna sine og de tolv prinsene, og så reiste de hjem til foreldrene og fortalte det som hadde hendt dem. Og nå ble det stor fryd og glede over hele kongeriket, for det prinsessa var frelst og hadde frelst de tolv brødrene sine også.

Kyllerylle og verden som faller sammen #654

Det var engang en kylling som het Kyllerylle. Kyllerylle var som andre kyllinger, den var liten og gul, med lange oransje pipestilkben. Og for første gang gikk Kyllerylle ut i den store vide verden. Vel, verden var ikke så stor, det var en stor skog. Men den var stor nok for en liten kylling.

Og mens den gikk der og spankulerte på sine oransje pipestilk ben, kom det til å ramle en nøtt ned fra et tre og rett i hodeskallen på Kyllerylle. «Å», tenkte kyllingen forskrekket, «nei, nå tror jeg himmelen er ved å falle ned.» Og hun sa høyt med seg selv: «Det fille det falle det dille det dalle, like ned i min hodeskalle.» Og hun tenkte at nå måtte hun løpe til kongen
og fortelle at verden var i ferd med å falle ned. Også la hun hodet fremover og spant med de oransje pipestilkbena sine, og så løp hun. Ja hun løp det forteste og beste hun kunne gjennom skogen. Og ut på veien.

Litt lenger nede i veien sto Hønepøne og renset fjærene sine, og plutselig fikk hun se kyllingen komme løpende. «Hvorfor løper du så fort, Kyllerylle?», sa Hønepøne. «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle. Hønepøne forsto ikke helt hva det var, men hun skjønte at det var viktig. Så hun løp det forteste og beste hun kunne etter Kylleryll.

Langs veien sto hanen på et ben og solte seg. Og da han gløttet på sitt ene øye fikk han se Kylleryll og Hønepøne komme løpende. Hanen brisket seg og galte: «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle», sa Hønepøne. «Hva er det du løper for, Kyllerylle?», sa Hanepane. «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.

Hanen forsto heller ikke hva det var, men han forsto viktigheten av det. Så han fikk hastverk. Ja, han fikk det så travelt at han glemte å sette ned det ene benet. Så han hinket av gårde det beste og forteste han kunne etter Hønepøne og Kylleryll.

Litt lenger borte ved veien kom Andevande vuggende opp fra andedammen. Hun ristet vannet av fjærene. Men så fikk hun se først Hanepane, så Hønepøne og Kyllerylle komme løpende. «Hva er det du løper for Hanepane», smadret Andevande. «Spør Hønepøne», sa Hanepane. «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle», sa Hønepøne. «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.

Andevande forsto iallfall ikke hva det betydde, men det skremte vannet av henne. Så hun vugget det forteste og beste hun kunne etter Hanepane, Hønepøne og Kylleryll.

På veien spankulerte Gassevasse. Plutselig fikk han se Andevande, Hanepane, Hønepøne, og Kyllerylle komme løpende. «Hva er det du løper for, Andevande? «Spør Hanepane» «Hva er det du løper for Hanepane» «Spør Hønepøne» «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle» «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa Kyllerylle.

Gassevasse forsto ikke riktig dette, men at det var viktig det kunne det ikke være tvil om, så løp han etter Andevande, Hanepane, Hønepøne og Kylleryll. Borti veien satt Revskrev og slikket pelsen. Så fikk han se Gassevasse, Andevande, Hanepane, Hønepøne, og Kyllerylle løpe i vei.

«Stopp», sa Revskrev. «Hva er det du løper for, Gassevasse? «Spør Andevande» «Hva er det du løper for, Andevande? «Spør Hanepane» «Hva er det du løper for Hanepane» «Spør Hønepøne» «Hva er du løper for Hønepøne?». «Spør Kyllerylle» «Hva er det du løper for, Kyllerylle?» «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!», sa
Kyllerylle.

Revskrev forsto heller ikke hva det betød, men det brydde han seg ikke om. «Ha ikke slik hastverk, bli heller med hjem til meg og få dere en hvil og en matbete.» Ja, det syns fuglene var en god ide. Så Gassevasse, Andevande, Hanepane, Hønepøne ble med Revskrev. Men Kyllerylle smatt unna og løp videre på vei til kongen. Det var mye viktigere.

Vel, fremme hos Revskrev gikk fuglene inn i hiet. Og kan dere gjette hvem som fikk seg en matbete. Ja, det var reven det. Fem fine fuglesteker fikk han.

Men Kyllerylle løp videre til kongen for å fortelle at: «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!». Og siden himmelen ikke har falt ned så har vel Kyllerylle fått fortalt kongen at: «Åh, det fille, det falle, det dille, det dalle like ned i min hodeskalle!».

Korte fortellinger: I retten #653

I mitt arkiv har jeg et stort lager av det jeg kan kalle korte fortellinger. Disse er nyttige å ha. Korte fortellinger kan egne seg som en del av et opplegg i en konferanse, eller når man blir intervjuet på radio eller når man skal skape et poeng i en eller annen sammenheng.

Korte fortellinger eller en-episodiske fortellinger som man også kan kalle dem, er dessuten raskt å lære, så lenge du husker poenget i fortellingen. Det kan ofte være kinkig nok. Så fokuser på siste del av fortellingen når du skal lære deg en kort fortelling.

Her følger en kort fortelling.
En mann stjal et kokt egg. Men han ble tatt og brakt til retten. Eieren forklarte at et egg kunne klekke en kylling som ville bli en høne, som igjen ville legge mange egg. Dommeren ønsket å gi tyven en hard straff.

Forsvareren syntes dette var urimelig og dro til Hodja for råd. «Hmm,» sa Hodja, «Kall meg inn som vitne og vi skal få ordnet dette.»
Noen dager senere ble Hodja innkalt som vitne. Han var meget sen. Da han omsider kom, ville dommeren ha en forklaring på dette. «Ærede dommer,» sa Hodja, «i dag var den dagen jeg måtte koke kornet før jeg sådde det. Det er derfor jeg kom litt sent.»
«For noe tøv,» sa dommeren, «hvordan kan korn som er kokt gro?»
Hodja sa da: «Hvordan kan et kokt egg lage en verpende høne?»
Med det endret dommeren sin dom.