Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Medisinmannen #227

Engang var det en ung gutt som ville bli en medisinmann. Foreldrene hans fant da en medisinmann som bodde i en hule, høyt opp i de bratte fjellene. Han var villig til å undervise deres sønn. Gutten dro av sted. Og mens han klatret opp fjellene, tenkte han med glede på all den kunnskap og magi han nå skulle lære. Men stor var skuffelsen da han kom frem og medisinmannen overrakte gutten en kost, og sa: «Hvis du ønsker å lære om mysterier, så er det her du starter.» Og han satte gutten til å feie rent i hulen.

«Åh», klaget gutten, som han satte i gang med arbeidet. Men mens han feide, så så han, og mens han så, fikk han se merkelige mysterier bli utført framfor sine øyne. Medisinmannen hadde en konkylie, og til den uttalte han disse ord: «Konkylie, konkylie, fortell meg de hemmeligheter jeg ønsker å høre.» Og konkylien hvisket lenge og lavt så bare medisinmannen kunne høre. Han hadde et stort speil som sto støttet opp mot veggen. Og han sa: «speil, speil, åpenbar for meg de hemmeligheter jeg ønsker å se.» Speilet klarnet opp og viste han den delen av verden han ville se. Alle hans trolldomskunster og medisiner skrev medisinmannen ned i en stor bok, med tykke permer.

Det var en dag da medisinmannen måtte gå ut. Han sa til gutten: «Bli her, rydd opp, kost og vask og la tingene mine være i fred.» Den unge gutten gjorde som han ble bedt om. Men ettersom dagen gikk, kjedet han seg mer og mer. Da ettermiddagen kom sigende, fant han seg selv stående ved den tykke boken og tørke støv av den. Han kunne ikke dy seg. Forsiktig åpnet han den, men han var skuffet da han så at den var fylt opp med ord han ikke kunne forstå. Han bladde om, og fant et ord, som han ikke kunne si, men han stavet det høyt. I det samme slo det ned et lyn i grotten. Det glimtet, torden rullet og skyer fylte grotten. En demon spratt opp foran han og ropte: «Gi meg en oppgave!». Skjelvende av frykt, stammet gutten: ”Vel, em em, det er en kilde der ute og det er en plante her og den er i ferd med å dø, vann planten!» Demonen fant en stor tung bøtte og gikk til kilden. Så vannet han planten. «Ha», sa gutten, ”der fikk han det travelt.» Men så for demonen ut etter mer vann. «Hei, det klarer seg, det holder.», sa gutten, «du kan stoppe nå!» Men demonen skar tenner og gikk tilbake til kilden om igjen og om igjen.

Han fylte bøtta og fortsatte å tømme det over planten. Vannet rant utover gulvet, det plasket oppover anklene på gutten. «Stopp, vær så snill stopp», ropte gutten. Men demonen skar tenner igjen og gikk tilbake til kilden etter mer vann. Vannet rakk gutten opp til midjen, og snart opp til nakken hans. «Stopp” hylte gutten, ”stopp”. Og med sin siste pust da vannet nådde taket av grotten, ropte han på medisinmannen om hjelp. Så skled han under vannet og sank ned i bunnen av grotten.

Medisinmannen satt i dyp meditasjon. Men noe fortalte han at gutten var i fare. Han kom til seg selv og sa: ”Jeg må gå og finne ut hva som skjer.» Han klatret nedover fjellsiden til hjemmet sitt. Så fikk han se at åpningen på grotten, var dekket av vann. Han skyndte seg å si noen velvalgte ord og vannet brøt løs fra grotten og rant nedover fjellsiden og ut i verden. Der på gulvet, hostende, harkende, gispende etter luft, lå gutten trygt og godt. «Åh, mester, mester, jeg er veldig lei meg». «Hei», sa medisinmannen, «Du har fiklet med tingene mine har du ikke? Kom deg på beina og la oss gå og se hva galt du har gjort.» Han tok opp konkylien og holdt det opp mot øret: ”Konkylie, fortell meg om de ting som jeg ønsker å høre.» Men alt han kunne høre var babling av fremmede stemmer, som snakket i mange språk han ikke kunne forstå. Han la ned konkylien og så inn i speilet «Speil, speil, åpenbar for meg de ting jeg ønsker å se». Men alt han kunne se var skinnende og rennende vann som delte alle land i verden fra andre land. «Se hva du har gjort», sa mesteren til gutten, du har gjort det slik at brødre ikke kjenner sine brødre og søstere ikke kjenner sine søstere. For nå snakker de mange språk og lever i mange land. Nå vil jeg lære deg mysterienes veier slik at mennesker igjen kan forstå hverandre”.

Fra da av jorden delt inn i land av vann.

Elske så man kan dø av det #226

Burton bind 4

Det var en lærd mann som hadde trukket seg tilbake fra alt verdslig og isolert seg ute i villmarken. Der kunne han sitte i dagevis uten å lee seg for å spise eller drikke.

En dag kom det en ung vakker gutt og hilste han ærbødig. Den lærde hilste tilbake og ba han sette seg ned. Deretter spurte han hva den unge gutten ønsket. Gutten svarte: ”Mitt eneste ønske er å være her og lære av dem.” Vismannen lot han være der, og gutten var der til han ble tolv år.

En dag kom det besøk og gutten fikk høre dem snakke om sultanens datter som var så velsignet med skjønnhet at de anså henne for å være prinsessen av sin tid. Bare ved å høre om henne ble vår hovedperson forelsket. Og han sa det til sin mester: ”Min sjel lengter etter å se henne, om så bare for et øyeblikk.” Mesteren sa da: ”Men hvorfor? Du må forstå at sultanen og hans like ikke vil ha noe å gjøre med sånne som oss! Vi tilhører stammen av eneboere og bør frykte mektige menn som en sultan.” Deretter prøvde mesteren å flytte fokus over på læring, men gutten sutret og klaget og lengtet. Mesteren elsket gutten og kunne ikke stå imot guttens lengsel. ”Om det er slik at du ønsker å se sultanens datter skal jeg hjelpe deg.” Mesteren laget et pudder som han gned over guttens ene øye. Da gutten så nedover seg selv, kvakk han til og sa: ” Jeg er et halvt menneske.” Mesteren ba han dra til byen og det gjorde gutten. Og der han gikk fram stimet folket seg og utbrøt: ”Noe så rart, det er et halvt menneske.” Og flere og flere fulgte etter han. Og de høye menn i byen fikk høre om dette, de sendte bud på han og studerte han og snakket i munnen på hverandre om alt det underlige Allah hadde skapt i verden. Sultanen ønsket også å se han og ble ført fram for sultanen. Dronningen og prinsessen ville også se dette merkelige og han ble ført til haremet. Prinsessen så på han og han så på henne og han tenkte: ”Om hun ikke blir min kone, kan jeg like greit ta mitt eget liv.”

Da han kom tilbake til eneboeren, brant han av kjærlighet. Det holdt ikke for han å bare se henne, han måtte ha henne. Mesteren sa: ”Forstå at vi er asketiske folk som fjerner oss fra en verden av materiell og makt.” Men den unge svarte: ”Om jeg ikke kan sitte ved hennes side, kile henne i nakken, vil jeg heller dø.” Mesteren ønsket å gjøre alt for den unge, så han hentet pudderet og strøk det over den unges begge øyne. Dermed var han usynlig for vanlige mennesker. ”Så dra nå, men bli ikke for lenge.” Den unge mannen hastet avsted til palasset og der kunne han gå ubemerket inn til haremet og sette seg ved siden av sultanens datter. Der satt han lenge, men så kunne han ikke dy seg. Han kilte henne i nakken. Så snart hun følte hans berøring, skrek hun så høyt at alle i palasset hørte det. De spurte henne: ”Hva er galt?” ”Noen tok på meg.”, svarte hun hysterisk. Moren var bekymret og sendte etter en pleier og fortalte hva som hadde skjedd. ”Om den onde er her eller andre usynlige, skal vi røyke den ut med kamelens avføring”, sa denne. Dette ble hentet og lagt på ilden. Alt dette fikk den unge mannen med seg uten å bli sett. Men da røyken la seg, begynte øynene hans å renne og pudderet ble vasket vekk. Og midt i det kongelige haremet kunne nå alle se han. Kvinnene skrek og vokterne kom og grep den unge mannen. Sultanen ble naturlig nok rasende, kalte på bøddelen og ba denne iføre den unge mannen en sort kappe, sette han på en kamel og føre han gjennom byen, mens det ble proklamert en dødsdom. Dette ble da gjort.

Bøddelen førte han bort fra palasset; bøddelen så på unggutten og så han var vakker og han merket seg at gutten ikke fryktet døden. Han syntes synd på han og tenkte at med denne gutten følger den en spesiell historie. Han førte gutten gjennom byen mens han ropte ut dødsdommen og folk samlet seg og fulgte etter kamelen som bar gutten.

I sin hule forsto vismannen at noe var galt. Han kalte på en jennier (en ånd) og ba de om å hente gutten. Han ba også jennier om å bytte ut gutten med en gamling. De gjorde det de ble bedt om. Da folket så at den unge mannen brått var blitt gammel, skrek de ut: ”Alhamdolilah, den unge har blitt gammel.” Så kjente de igjen den eldre som en som pleide å stå på markedet å selge grønnsaker. Bøddelen selv kunne ikke forstå hva som hadde skjedd, men dro tilbake til sultanen fulgt av hele flokken med mennesker.

Da sultanen fikk rede på hva som hadde skjedd, ble han forskrekket. Han tenkte: ”Den som har makt til å gjøre dette, kan gjøre langt mer forferdelig ting. Frata meg mitt kongerike og kanskje til og med drepe meg.” Han kalte til seg vesiren og ba om råd. Vesiren sa: ”Finn den unge og tilby han din datter. Kanskje hans kjærlighet til henne er så stor at han vil spare deg. Han har allerede sett din datter og ingen ting annet kan redde hennes ære enn at de blir gift.” Vesiren sendte ut bud i gatene og disse ropte ut at den som hadde forårsaket dette som var skjedd, skulle vite at han kunne trygt komme til sultanen. Den unge gutten fikk med seg dette og var ikke sen om å snakke med sin mester. ”Jeg må reise”, sa han. ”Hvorfor det?”, sa mesteren, ”har du ikke lidd nok?” ”Ingenting kan hindre meg”, sa den unge mannen. Og mesteren sa: ”Så reis og velsigne deg.” Den unge mannen kledde seg opp som han best kunne og dro til palasset.

Der hilste han ærbødig på sultanen. Sultanen studerte han og han likte det han så, han spurte: ”Hver er du unge manne?” Den andre svarte: ”Jeg er den halve du så tidligere, og jeg er den som snek meg inn i haremet.” Sultanen ba han sette seg og de to hadde en lang samtale. Sultanen ble overrasket over den unges visdom, han snakket som en bok, en lærd over de lærde. Denne elegante talen gjorde sultanen noe forvirret og han tenkte: ”Denne ungdommen er verdig min datter.” Så sa han til den unge mannen: ”Mitt ønske er at du gifter deg med min datter, og jeg skal selv stå for vielsen.”

Så gikk det godt allikevel.

Det elskende paret fra Syria #225

Kilde: Burton, Richard, Suppøemental nights to teh book of the thousand nights and a night with notes anthropological and explanatorey, Volume V, 1888

Det er fortalt at det i gamle dager levde i Syria to menn ikke langt fra hverandre. Den ene broren var rik og hadde en vakker datter. Den andre mannen var fattig og hadde en kjekk sønn. Og som du kan skjønne, så snart de to unge var i den rette alderen lovet de sin kjærlighet til hverandre. Med tiden døde den fattige mannen og den unge mannen ble alene. Men den rike mannens datter fortsatte å elske han og så ofte hun kunne fikk hun sendt han noen dirhamer så han skulle klare seg.

Da tiden var inne for giftermål, fikk den unge mannen sendt et følge av venner til sin utkåredes hjem for å be faren om datterens hånd. Men faren nektet og de måtte bringe det triste budskapet til han som elsket henne. Dette fikk hun høre om og en kveld forsynte hun seg av farens rikdommer og snek seg ut om kvelden til han som elsket henne.

Den unge mannen sov da det banket på døren. Han åpnet døren og utenfor sto hun med et muldyr og et esel. Straks satte de seg på ridedyrene og reiste derfra. Da dagen kom, gjemte de seg og sov til natten kom og de reiste videre. Slik fortsatte det til de kom til en by ved havet. Her fant de et skip som var klart til å seile. De fikk reise med skipet. Den unge mannen gikk av gårde for å selge muldyret og eselet, men da seilte skipet avsted uten den unge mannen og kvinnen ble med skipet som reiste i ti dager før det nådde en ny havn.

Da den unge mannen kom tilbake til havna, oppdaget han at skipet var borte og han ble så sorgfull at han visste ikke hva han skulle gjøre.

Da skipet nådde havn og kastet anket, sa den unge kvinnen til kapteinen:” Gå i land og kjøp kjøtt og brød og jeg skal lage et godt måltid til mannskapet.” Det gjorde kapteinen. Men straks han var gått i land, kledde kvinnen seg i hans klær og henvendte seg til mannskapet: ”Hev ankeret og seil, vi reiser videre,” skrek hun som en sjømann. Mannskapet adlød og vinden var med dem. Det varte ikke lenge før skipet var ute av syne og langt fra land. Da kapteinen kom tilbake, fant han ikke skipet. Han spurte seg om og fikk vite at skipet hadde seilt. Kapteinen forbannet seg selv og alle og gikk inn i byen og der vandret han som både en blind og døv og visste ikke hva han skulle ta seg til.

Da skipet nådde en by hvor det hersket en konge, kastet de anker der. Kvinnen iførte seg igjen en kjole og belønnet mannskapet og ba dem ikke om å frykte noe. Kongen i byen sendte bud til skipet for å finne ut av hva de ville der i byen. Budene gikk ombord og fikk se at skipets kaptein var en vakker kvinne. Dette synet beskrev de for kongen da de kom tilbake. Kongen tenkte:” Om hun er slik de beskriver henne, da må jeg ta henne til kone.” Han sendte på ny bud til henne om at hun måtte komme til hans palass. Men hun sendte budet tilbake med beskjed om at hun gikk ikke i land før hun ble omringet av førti jomfruer som lignet henne. Kongen tenkte med seg selv at det hadde hun full rett til. Han sendte bud til alle hjem om at unge kvinner måtte komme til kongens palass. Og det ble søkt og sendt til det var førti jomfruer tilsammen. Blant disse førti befant vesirens datter seg. Så gikk de førti kvinnene samlet til skipet.

Da de unge kvinnene kom gående, møtte skipets kaptein dem i sin fineste stas. Hun så at de alle var vakre, men ingen var vakrere enn henne. Hun ba dem alle komme ombord. Mat ble servert og de satt sammen til langt ut på natten og moret seg med samtaler og sang og gode fortellinger. Da natten var mørk, ba kapteinen dem om å legge seg ombord i skipet. De gjorde de. Så snart alle sov, ga den unge kvinnen ordre til mannskapet om at de skulle løsne anker og sette seil og seile videre.

Da de unge kvinnene våknet, oppdaget de at de var langt til sjøs. Den unge og kvinnelige kapteinen sa:” Frykt ikke, verken for dere selv eller den reisen dere nå skal legge ut på.” Hun snakket til dem og trøstet dem, til de alle kjente at dette var det beste som kunne skje dem alle.

Tilbake i byen kom morgenen uten at de førti kvinnene kom tilbake. Kongen sendte bud ned til havnen, med budet kom tilbake og fortalte at de fant verken skip eller jomfruer. Kongen reiste seg straks og sammen med vesiren gikk han ned til havnen for å se etter med egne øyne. Skipet var og ble borte.

Vi vet at skipet fortsatte å seile og stoppet ikke før den kvinnelige kapteinen fant en by som lå i ruiner og som ikke lenger var bebodd. De kastet anker og senket seilene. Men i det samme, fra godt gjemt bak ruinene, kom det en bande med førti røvere. De klatret ombord i skipet og ropte ut:” La oss slakte alle ombord og ta alle eiendeler.” Men kapteinen steg fram og sa med mild stemme:” Vi er førti jomfruer og dere er førti menn. La oss tilhøre dere. Og jeg som er kaptein skal tilhøre deg Sheikh.” Da røverne både fikk se og høre dette, slo de seg på brystene av glede. Kapteinen fortsatte:” La denne natten være et vitne og en velsignelse og la oss møtes. Har dere med mat, har dere lam og sau?” Det hadde røverne. “Så slakt de og bring det hit ombord i skipet og vi skal lage et måltid til dere.” Dette gjorde røverne. Kapteinen og noen andre kvinner, tok det nyslaktede kjøttet og la det i gryter og laget et festmåltid. Da maten var gjennom kokt, ble den servert. Røverne vasket sine hender, de åt og gledet seg og sa:” I natt skal jeg få en kvinne, omsider.” Så brakte kapteinen kaffe til røverne og alle drakk og alle sovnet. For hun hadde selvfølgelig blandet kaffen med sovemedisin. Kapteinen tok et sverd og hugget hodet av alle røverne og ga ordre til at alle de døde kroppene skulle kastes overbord. Den eneste hun sparte var lederen, sjeiken. Han skar hun av alt hår, og ba mannskapet sette han i land. Dette ble gjort. Deretter forsynte de seg med røvernes skatter som ble likt fordelt. Så hevet de ankeret og reiste videre.

Nå lot de skjebnen før dem dit den ville og etter noen dager på havet nådde de en ny by. Kapteinen og kvinnene kledde seg opp som mannlige slaver og gikk inn i byen. Da de kom inn i byen, så de at folk var kledd i sorg og de spurte hva som var galt. “Sultanen som hersket i denne byen er død, og vi mangler en ny hersker.” var svarte de fikk. For å velge en leder og hersker, var det slik at vesiren skulle slippe løs en fugl. Det hodet fuglen landet på ville bli den nye herskeren. Og det hadde seg slik at fuglen ble kastet i luften i det vår heltinne kom inn i byen. Og fuglen fløy over henne og landet på hennes hode. Byens folk, rike som fattige ropte ut:” Merkelig! Veldig merkelig!” De jaget fuglen bort og dagen etter slapp de ut en ny fugl. Igjen satte fuglen seg på kvinnens hode. De jaget fuglen, mens de ropte:” Dette er besynderlig, meget besynderlig.” Men uansett hva de gjorde, så landet fuglen på hennes hode. Folket sa da:” Dette er merkelig. Men Allah den allmektige har bestemt dette og ingen kan benekte det.” Så ga de henne signetringen, turbanen og satte henne på tronen. Som sultan fikk hun med seg de førti kvinnene og de tjente henne.

En dag kom vesiren til sultanen og sa:” Å du konge, jeg har en datter som både er vakker og klok og mitt ønske er at hun blir din kone. For du bør ikke herske som en ugift.” “Gjør som du ønsker”, var kongen svar. Så ble bryllupet planlagt og gjennomført. Om natten lå de side om side, men aldri berørte sultanen henne. Da brudens mor dagen etter kom til sin datter, sa datteren:” Han tok aldri på meg, ikke en eneste gang.” Moren trøstet sin datter og svarte:” Kjære datter, dette er første natt. Han skammer seg sikkert, for han er så ung. Han vet sikkert ikke hva han skal gjøre. Frykt ikke, natten som kommer vil sikkert bringe med seg noe godt.”

Men neste natt gikk som den forrige og den tredje likeens. Da sa moren til sin datter:” Datter, neste gang du ser din mann skal du kaste deg ned i hans fang. Bruden gjorde som moren hadde sagt. Hun hev seg i fanget på sin mann og sa:” Å kjære konge, er det slik at jeg ikke gleder deg i det hele tatt.” Men kongen svarte:” Du er en glede, men jeg må vite om du kan holde en hemmelighet og så skal jeg fortelle deg noe.” Det sa hun at hun kunne og kongen sa da:” Jeg er som deg, jeg er en kvinne. Men han jeg elsker er borte og jeg venter på han. Om han noen ganger kommer, skal han først ta deg til hustru og deretter skal han gifte seg med meg.” Dette gikk bruden med på. Hun gikk bort og fant en due som hun slaktet. Blodet fra duen stenket hun lakenet med. Da moren kom neste morgen, viste bruden beviset for at ekteskapet var fullbyrdet og alle gledet seg.

Så gikk det en tid og sultanen hersket, men hun tenkte stadig på det som hadde skjedd og hun lengtet etter å finne ut av hvor det var blitt av hennes elskede. En dag ba hun kunstnere til seg, hun ba dem om å lage en statue som var helt lik henne selv. Hun fikk også laget et bad og en kafe. Foran badet ble statuen satt og framfor badet og kafeen ble det fortalt at alle som kom, skulle både få bade og drikke kaffe uten å betale noe. Dette gledet folket i byen og ryktet om dette spredt seg langt.

Sultanen ga ordre til to evnukker om at de skulle sitte ved statuen og enhver som ble stående og stirre på statuen skulle de ta og bringe til sultanen. De to evnukkene gikk og satte seg framfor badet og kafeen.

Etter en tid kom hennes far til byen. Han fikk høre om badet og dro straks dit. Da han ankom, fikk han se statuen. Han ble stående og stirre og sa med seg selv:” Den figuren ligner da henne.” Men da evnukkene så han, grep de han og ledet han til sultanen. Da sultanen fikk øye på den eldre mannen, kjente hun han igjen med det samme. Hun ga ordre til at han skulle settes i et rom, hvor han kunne vaske seg og forsyne seg med mat.

Dagen etter kom han hun hadde kjær. Han hadde vandret langt og lengre enn langt og fikk høre om badet og kafeen. Men da han kom dit fikk han øye på statuen og ble stående og gråte. Han også ble grepet og ført til sultanen som straks kjente han igjen. Den unge mannen ble også plassert i et rom.

Den påfølgende dagen kom kapteinen til skipet sultanen hadde tatt. Da han kom til badet så han statuen og ropte ut:” Der er hun”. Deretter ble han tatt og ført til sultanen hvor han ble plassert i et rom.

Kongen og vesiren ankom også byen. De fikk også øye på statuen og ble stående og glo til de ble pågrepet og ført til sultanen. Da de sto framfor sultanen og så de førti slavene fikk vesiren se sin egen datter og tårene strømmet ned hans kinn. Han tenkte:” Den slaven der minner om min egen datter.” Sultanen studerte de to og spurte hva deres ærend var. “Vi har vandret langt og lengre enn langt for å finne min datter og hennes 39 venninner.” Sultanen sa de fikk kost og losji der og kongen og vesiren ble så ledet vekk.

Omsider kom piraten. Han så statuen og skrek ut:” Den statuen ligner henne. Om jeg fikk tak i henne skulle jeg slakte henne.” Da han hadde sagt dette, ble han grepet av evnukkene som førte han til sultanen som ga ordre til at han skulle settes i fengsel.

Etter en stund ga sultanen ordre om at de alle skulle bringes fram for henne. Piraten ble hentet fra fengselet. De satte seg ned og spiste og sultanen ba dem om å underholde hverandre med fortellinger. Men de svarte alle som en:” Vi har ingen fortellinger å fortelle eller annet å meddele.” “Så la meg fortelle”, sa sultanen. “Det får natten til å gå raskere. Det var en rik mann som hadde en datter og en fattig mann som hadde en sønn, slik det ofte er. Da den fattige mannen døde ønsker sønnen å gifte seg med sin kjærlighet som var den rike mannens datter. Men den rike mannen satte seg i mot. Derfor rømte de av gårde….” Så fortsatte hun fortellingen og alle tilstede kjente igjen sin del av fortellingen. Men da hun kom til røverens del, ropte han ut:” Dette er ingen god fortelling, fortell heller en annen.” Hun sa:” Det er jo bare en fortelling.” Og hun fortalte videre til hun omsider sa: Jeg er den kvinnen jeg forteller om, og de førti slavene bak meg, er de førti kvinnene.” Alle gledet seg stort over fortellingen, bortsett fra røveren. Kongen og vesiren og de førti kvinnene fikk alle gaver og dro sin vei. Kapteinen fikk et nytt skip med mannskap og reiste med glede og gode tanker om den rettferdige kvinnen. Røveren ble brent på et bål.

Hennes elskede ble gift med vesirens datter. Så ba hun sin far om lov til å knytte bånd med han hun elsket. Faren velsignet dem begge for han forsto at hans datter var den kloke av dem. Den fattige mannen ble sultan. Og sammen hersket de alle godt og lenge.