Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Kaos og sinne

Da befinner jeg meg i Roma på slutten av en uke som jeg føler har oppført seg som uendelig lang. Det har vært undervisning og vurdering av arbeidskrav for en gruppe av internasjonale studenter. Så har det vært undervisning og veiledning av egne studenter. Og i går satte jeg kursen mot Roma.

Jeg har vært mye i Roma, og vet at «ting» ikke er til å stole på. Sier man fem minutter, så er det ikke fem minutter. Og når det er varmt og man har reist fra kl. 05.00 om morgen, da blir iallfall min lunte kort. Ja, det er nesten 30 grader her. Og jeg forstår ikke hvordan man kan arbeide under slike forhold, altså ikke varmen, men ikke holde avtaler slik det er sagt. For eksempel, vedkommende som organiserer opplegget sa hun ville være på flyplassen kl. 1300 for å hente meg. Det var hun ikke, jeg ble gående opp og ned for å lete etter henne. Da hun omsider viste seg, sa hun at hun hadde ombestemt seg, for det pleide å ta lenger tid å komme seg ut av flyet og på grunn av parkering kom hun senere. Det er ikke noe problem så lenge man sier det. Det hadde hun ikke gjort.

Jeg skal ha en fortelling sammen med andre i dag, vi måtte øve i går. Da lyste sinnet ut av meg som en olm okse. Heldigvis sa jeg ingenting, jeg mener jeg sprakk ikke, men det hadde vært godt synlig, fortalte Gosia meg senere. Gosia er den polske fortelleren som deltar. Et annet eksempel er at vi ikke har fått vite hva slag sted vi skal opptre på, et sted som viser seg å være midt i et marked. Fortellingen vi forteller fortelles på morsmålet. De er spesielt bekymret for min del, noe de uttrykte høylytt etter at jeg hadde fortalt. De andre språkene, engelsk, gresk og polsk har noe felles med italiensk, tydeligvis, og er visstnok lettere å forstå. Eller kanskje det er noe med min fortellerstil som ikke passer inn, hva vet jeg. Det ble uansett hakket en del på det, og det var her jeg hadde en indre sprekk og et sinne som blomstret opp. For jeg tenker, hvorfor skal man absolutt forstå hvert minste ord? Poenget er at lytterne skal høre fem ulike morsmål og det vil uansett gjøre at de lytter på en annen måte.

Det ergrer meg at jeg takket ja til denne jobben, som koster så mye krefter! I morgen skal jeg ha et foredrag på et universitet her for så å dra hjem. Og tirsdag er det rett på jobb på Oslomet.

Vel, jeg skal holde kjeft og få jobben gjort unna.

#791 Trekvinnen – en dilemma fortelling

Det er fredag og tid for en dilemma-fortelling. Selv skal jeg veilede studenter i dag før jeg pakker kofferten for reise mot Roma i morgen, om ikke vinden blåser bort hele turen.

Det var en gang tre gode venner. De hadde vokst opp sammen og var nå blitt til tre unge menn. De hadde hvert sitt yrke: den ene var en skredder, den andre en treskjærer og den tredje en gullsmed. Men det var ikke arbeid å få der de bodde. Derfor bestemte de seg for å flytte til en ny by og søke arbeid der. De pakket sammen det lille de eide og reiste av gårde. Etter en stund kom de til en skog. De gikk inn i skogen og da falt natten på. De tre gode vennene bestemte seg for å overnatte i skogen. De ble også enige om å sitte vakt etter tur.

Treskjæreren var den første til å sitte vakt. Hans to venner la seg ved bålet og sovnet. Treskjæreren kjedet seg. Men i lyset fra bålet fikk han se en trestamme og han tenkte – den kan jeg skape noe ut av! Han tok sin kniv og begynte å skjære i trestammen. Han skar ut en vakker kvinne.

Da han hadde gjort det, var det skredderens tur til å sitte vakt. Skredderen så den vakre kvinnen og han så hun var naken. Han sydde en kjole som han kledde henne i. Så var det smedens tur og han vil også gi kvinnen noe. Han ga kvinnen en ring.

Sola rant, de tre gode vennene tok kvinnen under sine armer og tok henne med til byen. Der gikk de til en magiker og plasserte kvinnen foran magikeren. Magikeren studerte kvinnen fra topp til tå, og med all sin kraft blåste han liv i henne. Hun slo øynene opp og var like levende som hvilken som helst kvinne. Treskjæreren gikk frem, tok hennes hender i sine og sa – Nå er du min, vi skal giftes! – Et øyeblikk, sa skredderen, hun er like mye min som din for jeg ga henne en kjole. Men smeden mente at hun tilhørte han. Kvinne så på alle tre og visste ikke hvem hun skulle velge, hun likte de alle tre like godt.

For at de tre vennene ikke skulle bli uvenner, bestemte de seg for å gå til en vismann som kunne avgjøre dette. Men før de går dit – hva mener du??

Og så kan man velge om vismannen skal si sine ord, eller ei.

Å se nærmere på funksjoner

Studentene på fortellerkunst skal rett rundt hjørnet framføre sine personlige fortellinger, så dette har vært fokus for tema i undervisning. Egentlig har dette vært mitt tema å undervise i, men på grunn av omrokkeringer av ansatte, var det meningen at en annen skulle overta. Slik gikk det ikke, så det ble delvis mitt denne gangen også, uten at jeg kunne følge en helhetlig prosess. Uansett, siste undervisningsøkt inneholdt et fokus på lingvisten Roman Jakobsons funksjoner.
Undervisningsøkten besto derfor av følgende elementer:

Referensiell funksjon – her er kommunikasjonen knyttet til kontekst. Studentene gikk i par, hvor den ene var en “blind” lytter og fortelleren beskrev først rommet man befant seg i og deretter landskapet i fortellingen man arbeidet med. I følge Brian Sturm som jeg skrev om her om dagen, er utgangspunktet for lytting at lytteren føler seg trygg og og har det komfortabelt i den reelle konteksten. Men hvordan lage en bro fra den aktuelle konteksten til selve fortellingens rike? En lærdom å trekke er at en sanselig beskrivelse i begynnelsen av fortellingen kan hjelpe lytteren inn i fortellingen.

Emotiv eller ekspressiv funksjon – faktoren avsender eller forteller i vår tilfelle. Fortelleren blir dermed i fokus, her arbeidet studentene med å lage kommentarer til selve fortellingen. Disse kommentarene synliggjør fortelleren, noe som strider imot Brian Sturm, hvor lytteren ønsker fortellingen i fokus. Samtidig tenker jeg at kommentarer styrker kommunikasjonen mellom forteller og lytter, selv om det kan ta noe fokus bort fra selve fortellingen.

Konativ funksjon – da er lytteren i fokus. I følge Brian Sturm ønsker lytteren å se og høre fortelleren. Med denne funksjonen eksperimenterte vi, vi delte gruppen i to, lytterne gikk ut av rommet og fortellerne spredte seg rundt i rommet. Når lytterne kom inn, ropte fortellerne lytterne til seg og prøvde å holde dem. Etterpå gikk den andre halvdelen ut av rommet, fortellerne spredte seg og da lytterne kom inn, fortalte fortellerne ikke før de fikk blikkontakt med lytterne.

Den faktiske funksjonen – her er det direkte kontakt mellom lytter og forteller. Vi lekte med å variere mellom lyttermarkører som nikking med hodet og mangelen på lyttermarkører som å se bort.

Den siste funksjonen vi tok for oss var den metaspråklige funksjonen – fokus er å kunne forstå koden. Studentene fortalte på gobeligo i par og partneren måtte gjenfortelle det som ble fortalt. Nå handler ikke koden bare om det språklige, selv om dette er fokus hos Jakobson, men også å forstå en fortellersituasjon, noe som ikke alltid er opplagt at man forstår man skal delta i.

Den siste og viktige funksjonen — den poetiske, tok vi ikke for oss, fordi den arbeider vi ofte med.