Home Blog

Søndagens skrøne – utfordring nummer 1

0

Språkrådets ordbok beskriver ordet skrøne på følgende måte:

skrøne m1, f1 oppdiktet historie fortelle skrøner
slå en skrøne i innbille en annen noe
II skrøne v2 (og norrønt skrum’skravl, skryt’; beslektet med skråle) dikte, lyve

For noen år siden arrangerte jeg ukentlige utfordringer hver fredag, hvor man skulle lage en fortelling basert på et bilde. I dag relanserer jeg utfordringen. Det er slik at man som forteller alltid er på jakt etter en fortelling, men de kommer ikke alltid like lett.
Hver søndag legger jeg ut et bilde og du kan bruke den som du ønsker, om det får deg til å tenke på en bestemt fortelling eller du skaper noe helt nytt.

Her er det noen hjelpe spørsmål for å komme i gang:
– Hvilken fortelling minner bildet deg om?
– Hva minner bildet deg om?
– Hva ser du på bildet?
– Hva ser du ikke på bildet?
– Har du vært i en tilsvarende situasjon?
– Er du en av karakterene?

Du kan lage en kort fortelling basert på følgende struktur (inspirert av haiku dikt)
A. Beskriv en situasjon (en impuls du får)
B. Deretter skaper du en kort hendelsesrekkefølge – hva skjer?
C. Ideelt skal slutten være ”punctus contra punctum” – (et musikalsk begrep). Med det menes det i denne sammenhengen at slutten skal følge handlingen, men samtidig bringer den inn noe nytt. Den er annerledes, den kaster et nytt lys på fortellingen, den overrasker.

Om du ønsker, kan du skrive ned fortellingen eller ideen eller minnet som en kommentar under dette innlegget (på bloggen), eller du kan bruke det som egen inspirasjon.

Det er bra

0

Nå er syttende mai over. Det har over årene vært min mareritt dag som foreldre. Begge mine sønner har måttet gå barnetoget her i Oslo og jeg har stått langs løypa og strålt ut entusiasme. Nå er det over, takk gudene. Mine sønner måtte gå barnetoget, for jeg tenkte at en verre skjebne er å la læreren gå der alene. Og så, for ikke å snakke om å ha ansvar for arrangementet på skolen. Det er jo egentlig god trening i samhandling med andre. For her må du samarbeid med folk du ellers ikke ville hatt noe å gjøre med.
Det er over, for nå. Jeg ser selvfølgelig at denne dagen må til, for alltid. Selv om mye fokus går på tåpeligheter som hvem har rett til å bære bunad, hvem skal holde tale og lignende. Vi skal prise oss lykkelige og være stolte over at vår dag er barnas dag!

Nok om det. Forrige søndag var jeg sammen med Alex, hun som en gang sannsynligvis ville ha vært min svigerdatter, hadde ikke Daniel gått bort. Vi fant ut at vi skulle gå langs kaia, fra Aker brygge til Operaen. For en tur. Den anbefales. Der går du, med ærverdige Akershus festning på den ene siden og en og annen luksuriøst cruise på den andre siden. For cruiseskipet står folk i kø for å komme inn og ta en kikk. Så ender du på Salt hvor du kan sette deg ned og se noen danse salsa. Herlig!

Mandag reiser jeg til England og treffer engelske fortellere fra «hele» England, jeg skal observere et møte som har til hensikt å organisere det engelske fortellermiljøet og skaffe seg en ambassadør som kan være et bindeledd mellom dem og FEST. Jeg er der på oppdrag for FEST for å observere og rapportere.

Og torsdag avrundes AT425 med visninger, det kan du lese om her. Håper at din 17. mai og slutten av dine uke er storartet. Og husk å kaste plasten der den skal være.

Her er en fortelling:

Ministerens ord

Ramanujan, A. K. A Flowering Tree and Other Oral Tales from India. Berkeley London: University of California Press, c1997

En konge hadde en klok rådgiver, en minister som alltid ville si: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Han ville si dette i gode og dårlige tider. En dag ble kongeriket angrepet av et naborike. Kongen måtte i krig, han kjempet godt og vant krigen. Men i et slag hadde fiendens sverd truffet han og han mistet sin lillefinger. Han syntes synd på seg selv og viste sin sårende hånd til ministeren og sa: «Se hva som skjedde. Jeg har mistet min lillefinger.»

Ministeren svarte som vanlig: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Kongen ble rasende og forbød ministeren å arbeide for kongen. Ministeren svarte bare: «Det var bra, veldig bra. Gud har handlet rett.» Deretter dro han hjem.

Noen uker senere dro kongen ut på jakt. Han fulgte etter en hjort og følget som var med kongen ble hengende etter. Natten falt på og det ble mørkt. Kongen bandt fast hesten til et tre og la seg til å sove under treets greiner.

Noen røvere holdt til i denne skogen, de hørte en hest knegge. De fulgte lyden, kom til treet, fant og fanget kongen. Røverne ropte av glede, i lang tid hadde de lett etter en kongelig som de kunne ofre til sin gudinne og her var det en som hadde falt rett i hendene på dem. De bandt han fast og dekket han med blomster og bar han til tempelet.

Da kvelden nærmet seg, skulle de ofre kongen. I det det lange sverdet ble hevet for å gi han over til gudinnen Kali – ja, en konges hode var det største offeret man kunne gi gudinnen, ropte en av dem ut: «Stopp. Dette er et dårlig offer. Mannen er konge, men han er ikke perfekt. Han mangler en finger. Vi kan ikke ofre noen som ikke er perfekte!» Dette gjorde dem veldig skuffede. De bar han vekk med avsky og kastet han nær en hytte til en hellig mann i skogen.

Den hellige mannen viste seg å være han som en gang hadde vært kongens minister. Da morgensola rant, fant ministeren kongen. Kongen slo armene rundt ministeren og takket han og sa: «Du hadde rett. Min manglende finger reddet meg. Jeg har et spørsmål. Gjorde Gud rett ovenfor deg? Jeg kastet deg på dør og du har måttet lide her i skogen.» «Det var godt. Om jeg hadde vært din minister, ville de ha latt deg gå, men ofret meg. Husk at jeg fortsatt har min finger», sa ministeren og vinket med sin lille finger.

Sentimentalitet

0

Jeg har bestemt meg for å nedskalere på så mange områder, eller «downsizing» som det heter på dårlig norsk. Altså kvitte meg med en masse, som et bidrag inn i klimakrisen. Men jeg har store problemer, det ser ut til at alt har en affeksjonsverdi. Sentimentaliteten gjør seg kraftig gjeldende.

Klær er det enkleste. Jeg har begynt der. Jeg gir bort klær jeg ikke trenger, som bare henger der og tar opp plass og kun gjør sin nytte når jeg ikke har noe annet å ta på meg. Så oppdaget jeg at klær består av plast, og det skal man ikke gi bort, nei det skal kastes i den blå plastposen for plast. For om man gir bort klær med plast i materialet, kan det ende i utlandet hvor man ikke har så gode rensemuligheter som i Norge, dermed sprer jeg mikroplasten. Jeg har faktisk mange klær med plast. Klær er heldigvis det jeg har minst tilknytning til, det er kanskje synd. Uansett heretter er det klær kun av bomull, lin, ull og silke, og aller helst fra småskala produksjon.


Gjenstander har jeg større problemer med, jeg har spart all slags mulige ting bare fordi de kommer fra et sted jeg føler noe for. Det er snakk om f.eks. en gammel kassettspiller jeg fikk av japansk jente som bodde hos meg. Hun lot nok den stå igjen fordi hun ikke kunne ta med den videre, men jeg har hatt den i over tjue år og ikke virker den heller. Så er det gammel ødelagt hund, to hunder faktisk, etter mine besteforeldre. Og ikke minst bokser, alle slags typer bokser. Jeg kunne ha fortsatt. Her slår sentimentaliteten inn for alvor, og jeg bedyrer deres store affeksjonsverdi. Jeg får kanskje gjøre det etappevis, først pakke det bort og så bli vant til at det ikke er der, for så å fjerne det. Eller blir det da slik at når jeg pakker det opp, får en står gjensynsglede? Kanskje jeg kan håpe på at det knuser?