Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Lukker porten til denne sommeren og om rådyr som forelsker seg i deg.

Det er torsdag og siste dag på Hvaler for denne sommeren. Her er det så tørt at det ligner mer høst, enn sommer. Gresshoppene er særdeles aktive, og om jeg henger meg opp i det, kan det bli ganske plagsomt.

Tirsdag og onsdag har vært klamt varmt og jeg har ventet på at himmelen skal brake løs, det kan gjerne vente til vi har dratt for min del. Det bråker ubehagelig når det gyver løs her ute i det litt mer åpne landskapet. Da sitter jeg og teller mellom lys og lyd, i troen på at det kan gi en indikasjon på hvor langt unna uværet egentlig er.

Ferie er å unngå forpliktelser utover det du har med barn og dyr (for min del), det er å tenke på jobb, men å unngå å gjøre den i den vanlige rutinen. Sommerferie er å spise softis, kjenne svettelukt og irritere deg over biltrafikk. Så er det å treffe en sommervenn du bare skal treffe om sommeren og ikke gjøre en avtale med resten av året.

Om kveldene har det stått et rådyr og hylt et lite stykke fra bryggerhuset hvor vi er. Jeg vet ikke hvorfor det roper. Men jeg har fantasifull teori om at den har forelsket seg i Isak, kanskje det er hans afrohår som har gjort susen? Her en kveld, det var forrige uke, da han gikk hjem fra sommerjobben, var det et rådyr som sprang rett på han. Han kunne ikke si hvorfor. Det hadde kommet stormende ut fra et buskas og rett på han. Jeg vet ikke hvem av dem som fant det mest ubehagelig, det kunne ikke Isak si noe om. Isak kom haltende inn døra og sa: «Jada, jada, nå har jeg opplevd det og nå.» Siden da, har rådyret stått og brølt med en underlig tone som kan ligne et forvrengt bjeff. Atsjoo, hunden, merker seg det ikke. Han sitter bare og ser i retning av dyret, verken knurrer eller bjeffer.

Da er det kanskje fare for at vi etterlater oss et knust hjerte i sommer.

Et sted er der du var

Stedet du vokste opp, et sted, kanskje der du opplevde å gå barbeint i varm sand eller snuble i en rot. Et sted er et sted fordi du har skapt det. Et sted uten fortellinger, er ikke lenger et sted: ”If this is your land, where are your stories?”, spurte det amerikanske urfolket da Europeerne kom og gjorde krav på dere land.

Stedet er både temporært og romlig, det er der hvor tiden og plassen møtes. Sted er det å minnes, derfor er fortellingens landskap viktig når du prøver å huske en fortelling, dette er med på å materialisere fortellingen slik at den oppleves som en rik indre visualisering. Stedet er retninger og nivåer og sanselig.

Jeg husker steder. Kjøkkenskuffen jeg satt i som barn, fjøset med sauer tyggende med strå ut av munnen, et teppelagt klasserom, sitte i det første setet på bussen opp Brattebakke, skolegården jeg snublet i, den lille gaten på vei ned fra Sacre Ceur i Paris, rommet på KFUK i London, den første leiligheten jeg kjøpte, det første og det andre kontoret jeg satt i, amfi teateret på en øy i Hellas. Hva skjer med et sted når det er jordskjelv? Når stedet faller sammen og endrer minnenes landskap? Du vil fortsatt huske det som var, eller kanskje disse minnene fortrenges til fordel for en mye mer dramatiske hendelse? Du vil kanksje aldri dra tilbake til det stedet, for minnene har blitt så traumatiske at du ikke kan bearbeide dem.

Et sted hvor en fortellerforestilling foregår bærer i seg to steder: det er det faktiske rommet som består av en fysisk arkitektur og det andre er det stedet som blir presentert, det fiktive stedet (Maguire, 2015, s. 78). Vanligvis er det ingen materiell forbindelse mellom disse to stedene. Selv om det ikke finnes en fysisk forbindelse mellom de to stedene nevnt over, vil det ikke si at de ikke påvirker hverandre. Gjennom gester, språk og fokalisering skaper fortelleren en verden som lytteren plasserer seg selv i.

Så selv om du for godt har forlatt stedet, vil det kanskje forfølge deg.

Dette med øvelse

På lørdag skal jeg opptre, men jeg har problemer med å øve. Jeg har funnet en glitrende fortelling jeg gjerne vil fortelle, et folkeeventyr om en bergrise som får en kongle i øyet og må ut for å få hjelp med å bli kvitt svineriet. Men jeg klarer ikke å motivere meg for øvelse.

Jeg ser på fortellingen og ser på den en gang til, jeg tenker på den, prøver den ut på Isak og så stopper det opp.

Dette hender svært ofte med meg; jeg prøver å legge inn rutiner på å øve, slik at jeg får øvd litt hver dag. Men rutinene faller fort og jeg lar meg trekke mot noe annet, enten det er å lese en bok, skrive et blogginnlegg eller se på Games of Throne.

Som forteller har jeg et rimelig stort materiale, men jeg har en tendens til å bruke de samme fortellingene om igjen, fordi jeg nettopp ikke øver nok og dette fører til at jeg søker det trygge i en fortellersituasjon. Spesielt gjelder det fortellersituasjoner for barn. Jeg husker min opptreden i fjor, på det samme stedet som jeg skal fortelle i morgen, som en lite vellykket en. Og når situasjonen kniper på, som i fjor, tar jeg fort de fortellingene jeg kan så godt at jeg ikke trenger å tenke på hva jeg forteller, men konsentrerer meg om å kommunisere med publikum. Og da har jeg vel havnet i en psykologisk felle hvor jeg tenker: hvorfor øve inn noe nytt da jeg likevel kommer til å fortelle den samme gamle tralten.

Dette er en av grunnene til at jeg har, som nevnt i forrige blogginnlegg, sagt ja til å begynne å fortelle fast i grunnskolen igjen. Der kan jeg ikke komme med det samme materialet uke etter uke, jeg er nødt til å øve inn noe nytt.

Så reiser jeg meg opp og prøve å begynne på fortellingen om bergrisen en gang til.