Home Blog

Ut i skolen igjen #kultur

0

I dag er for andre gang dette året ute på min faste skole for å fortelle. Dette er et arbeid jeg trenger, ikke økonomisk, men for virkelighetsforankringen. Å fortelle for barn er sannsynligvis en av de viktigste jobbene en forteller har. Det er ikke kunstnerisk attraktivt, det er et slit, det betaler dårlig (som alt arbeid med barn), men som sagt en av de viktigste arbeidsoppgavene. For om jeg ikke kan fortelle for barn, hva er vitsen med den muntlige fortellerkunsten da?

I en multimedial virkelighet, hvor vi omgis av støy, hvor vi ikke lenger kan sitte å kjede oss, kommer jeg inn med fortellinger som krever noe annet av deg som lytter. Du må skape selv, for ordene har ikke med seg et vedlegg av ferdig formaterte bilder. Du må fokusere på en ting, følge en tråd som nøster opp en slutt og ikke la deg avlede av det som foregår utenfor den situasjonen du befinner deg i. Du må kunne opptre i et sosialt fellesskap, ellers kan du forstyrre andres opplevelser.

Ja, barn har endret væremåte i en fortellersituasjon. Det er betydelig vanskeligere å fortelle for barn nå enn tidligere. Jeg har ingen statistikk eller forskning på dette, utover min egen kroppslige erfaring. Selvfølgelig kan det være at jeg har blitt en dårligere forteller med årene, men det tror jeg neppe. Jeg tror at den fragmenterte og utvidede virkeligheten som vi omgir oss med, har gjort det vanskeligere for barn å følge et eventyrplot. Kanskje fortellingene må endres, og det gjør det sikkert gradvis, kanskje fortellingene også blir mer fragmenterte?

Uansett, jeg forteller i skolen, selv om jeg syns det er et ork å stå opp tidlig om morgen og komme meg til skolens bibliotek og drive med dannelse gjennom fortellingen. Men jeg vet det viktig for både dem og meg at jeg gjør det.

Hvem er hunden?

0

Dagmar Blix: Draugen skreik Tradisjon frå Lofoten

For lang tid siden var det en gjerrig og hardhjertet handelsmann i et fiskevær. De drev med brennevinshandel. En jente som arbeidet der så flere ganger en sort hund som lusket etter handelsmannen. Den gjødde ikke. Det var ingen andre enn hun som så hunden.

Så døde plutselig handelsmannen og da så alle hunden. Det var så nifst at ingen torde å gå ut døren uten at de var to som gikk sammen.

Ettersom tiden gikk, så de mindre og mindre til hunden og en dag var den borte.

Er muntlig fortellerkunst spesielt dialogisk?

0

Jeg leser for øyeblikket doktorgraden til Catherine Heinemeyer: “Developing a dialogic practice of storytelling with adolescents: encounter in the space of story, og ble spesielt interessert i den delen som tar for seg rommet mellom fortelleren og lytteren.

Heinemeyer tar her utgangspunkt i Buber og Levinas og forholdet “jeg/du”, hvor vi transcenderer vårt eget ego. Heinemeyer skriver; “A young person growing up in the 21st century spends much of her time in institutions which have explicit goals for her development, broken down into ever-smaller units of achievement and assessment. A
great deal of her contact with the adult world is framed by her consciousness of the instrumental purpose of its communication with her – to teach her something, to sell her
something, to help her market herself to something. She will speak in return (in person, in writing or online) to set into motion her own agendas for this world; that is, she will situate others as “It” in her turn.” (S. 62) Heinemeyers fokus er ungdom, men jeg tror sitatet over gjeldende kun for den målgruppen. Mange, om ikke de fleste, opplever en slik form instrumentell kommunikasjon med omverden daglig gjennom mange plattformer. Når dette er den dominerende formen for kommunikasjon hvor lett er det da å kommunisere på andre måter. Heinemeyer referer til Stern og ideen om å omfavne mulighetene for overraskelse eller det spontane. Det spontane er et element i det reelle møtet som kan føre til en endring for både fortelleren og lytteren.

Heinemeyer ser på en fortellersituasjon som en dialog mellom forteller og lytter, hun skriver: Storytelling is profoundly reciprocal; the story is not simply made up by the storyteller, nor is it taken word-for-word from a text – rather the story happens in the space “between” the storyteller and the listeners, in an unspoken dialogue between them. (S. 62). Dette blant annet fordi lytteren er skapende under fortellingen. Hun mener at lytternes evne til å skape, skyldes primært den diegestiske måten fortellingen fremlegges på, framfor det mimetiske. Jeg vet ikke om jeg er enig i dette, men hun ser på mimesis begrepet som representativ. Den diegestiske måten vil si at det som skjer er mer antydende enn representerende.

Personlig mener jeg mimesis er vel så viktig, men jeg oppfatter ikke mimesis som representerende. Jeg syns mimesis er med på å skape dynamikk i fortellingen. Jeg ser på dialoger og karaktertrekk som mimetiske elementer, og det kan også være antydende.