Home Blog

Alloa

0

Du får noen togbilletter, rutetider, forestillingstid og resten klarer du selv. Det er ingen glorifisert affære å reise for den skotske fortellerfestivalen. Vel, det er det aldri uansett hvor du reiser på turne. Du vet ikke hva som venter deg i den andre enden. Det ble en fin dag i går, men en lang dag uten mat. Alloa ligger 1, 5 time med tog utenfor Edinburgh. Så etter å ha vandret til togstasjonen, tatt to tog og kommet meg fram til Alloa, var det ikke snakk om mat. Jeg ble møtt av herlige Jo med lilla hår og grå Dr. Martens og med en dialekt som jeg knapt kunne forstå. Hun var lattermild og nervøs, for hun skulle både fortelle selv og arrangere og hadde ikke tid til å tenke på mat. I sin lille røde bil kjørte hun meg til teatret jeg skulle fortelle i. Da jeg gikk inn i bygget, så jeg med en gang at her hadde jeg vært før. Teatret befinner seg i en ombygd viktoriansk stall og må behandles med den aller høyeste respekt.



Da forestillingen var over, var det å hive seg i bilen for å rekke toget tilbake til Edinburgh. Vel framme gikk jeg til Storytelling Center og spiste «Jacket potato» for andre dag på rad. Man skal ha sine nedturer hver dag. David Campbell traff jeg første gang i begynnelsen av 2000. Den skotske fortelleren har sitt lange hår i en flette og bærer sin kilt med stolthet. Sist gang jeg traff han var i 2012. Han kom bort til meg og spurte: «Hva var ditt navn igjen?». I går kom han bort til bordet mitt og spurte: «Og hvem er så dette?», så strakte han ut sin hånd for å hilse på meg. Jeg sa det til han: enten har jeg blitt så gammel og stygg at du ikke kjenner meg igjen, eller så har du fått store problemer med hukommelsen. Det ble uansett mye latter, for selvironi SKAL man ha. Sukk.

Befinner meg i Skottland

0

Randi! Randi var en kvinne jeg traff på flyet. En kvinne på noe over 70 år. Hun bodde i Edinburgh, hadde bodd der i bortimot femti år. Hun hadde en liten familie der, to sønner som selv var gift. Randi var skilt. Hun dro til Norge to ganger i året for å treffe familie. Skottland var hennes hjem, selv om hun følte seg ensom. Hun hadde Skype som hun brukte minst to ganger om dagen og så sang hun i kor. Jeg tok følge med Randi da flyet landet og vi skulle bevege oss mot byen. Hun gikk fort av gårde, så jeg måtte småløpe etter henne.

Jeg vinket farvel til henne, da hun gikk av trikken før meg.

Det er stund siden IGJEN, jeg la ut innlegg. Jeg landet natt til tirsdag i Norge fra Kina, og dagene etter ble fylt opp med å kurse, undervise og fortelle i skolen. Ikke minst måtte jeg vaske klær for Skottlandsturen.

Så nå befinner jeg meg i Skottland. Jeg kom i går, fikk med meg åpningen og i dag reiser jeg til Alloa for å ha forestilling.

Og så traff jeg Linda. Linda, en kvinne på over 70 år. Et levende ansikt, en nett kropp omgitt av grått langt hår. Linda er opprinnelig amerikansk, men har bodd det meste av livet i Skottland. Hun forvillet seg hit som student, tok master og PHD. Og så forelsket hun seg. Hun giftet seg med han og hun skilte seg fra han. Men de beholdt kontakten og hun fant han død, sin eksmann. Hadde det ikke vært for henne, så hadde han ikke vært den vi kjente han som. Hun skrev nemlig bøkene sammen med han, for han, som var en omreisende, en «traveler», kunne knapt skrive selv. Hun skrev dem sammen med han og på den måten dyttet han ut i en rolle, hvor han skulle bli forteller over alle fortellere. Han var en slags farsfigur for oss foreldreløse. Selv har jeg fortelling som jeg forteller etter han. Jeg skriver selvfølgelig om Duncan Williamson.

Siste dag!

2

I dag har jeg min siste fulle dag i Kina. I morgen tidlig reiser jeg hjemover, en reise som vil ta bort i mot et døgn, men hvor jeg likevel vil få tilbake seks timer, når jeg først er framme i Norge.

Jeg liker meg godt i Kina og reiser gjerne tilbake. Det er eneste er kanskje maten, det blir for mye variasjon og noe nytt som skal prøves ut. Og så har jeg problemer med toalettene, det å sette seg ned på huk er ikke noe jeg finner komfortabelt.

Representasjon er en greie her. Er du tilstede ved et arrangement, må du representere. Det var stressende i begynnelsen at jeg ved hvert arrangement måtte reise meg opp og si noe. Jeg var ikke forberedt på det. Men jeg ble fortalt at dette er kulturen og det er ikke så viktig hva jeg sier, men at jeg sier noe og på den måten gjøre ære på arrangøren.

Steve, en litt selvhøytidelig amerikaner har kommet. Han er veldig opptatt av å fortelle hvor mange filmer han har spilt inn. I går hadde han et kurs i stemmebruk. Det var faktisk ikke så verst, jeg fikk noen øvelser som jeg kan ta med meg videre. Steve er i Kina på fullbright stipend, han er professor ved et universitet i Amerika og underviser i stepping og setter opp musikaler med studenter.

Festivalen har et godt variert program, men sliter nok noe med arrangeringen. Så langt har de hatt tradisjonell fortelling, barn forteller, forestilling med meg og i går kveld var det personlig fortelling med fem kvinner som hver hadde sin fortelling å fortelle. Disse var i utgangpunktet ikke fortellere, men en forfatter, en kokk, en billedkunstner, en psykolog og en tidligere soldat som fortalte fortellinger om det de brant for. Det var veldig flott! Arrangementet foregikk i en helt unik kontekst, et kjøpesenter, av alle ting. Men et kjøpesenter dedikert til bøker. Det er visstnok et Taiwansk konsept, og jeg ble lykkelig av å gå der. Noe som jo egentlig er en umulighet når det gjelder et kjøpesenter. Men altså et kjøpesenter med et galleri og lesekroker. Der kokebøkene var, var det et kjøkken hvor man kunne ta kurs i matlaging. Der kunstbøker var, var det et atelier hvor en kunstner hadde sin type «artist in residence.».

I dag blir det først fortelling med studenter og deretter mer tradisjonell kinesisk fortelling.