Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

I muntlig fortellerkunst foregår det en prosess som gagner en rekke aspekter ved det å lære

Kjære deg leser, jeg setter pris på ditt nærvær her! Heretter kommer jeg til å redusere min blogging. De siste par årene har jeg blogget så og si hver dag, men jeg kjenner at nå trenger jeg å fokusere på litt annet også. I første omgang vil jeg blogge annenhver dag og så gradvis redusere det ihvertfall fram til august. Det kan være jeg er tilbake for fullt da, vi får se. Her er lørdagens tekst og så leses vi på mandag.

Å fortelle en fortelling er noe mer enn å underholde, i en rett kontekst kan fortellingen bidra med verdifull læring. Det er for eksempel påvist en forbindelse mellom narrativ kompetanse og matematikk. I en undersøkelse gjort i Canada (O’Neill, Pearce, & Pick, 2004) og som strakte seg over en 2 års periode ble en gruppe med barn ble testet for narrativ kompetanse i 3 til 4 års alderen og senere for deres matematiske kompetanse i alderen 6 år (O’Neill, Pearce, & Pick, 2004). Undersøkelsen viste at det er en sammenheng mellom narrativ og matematisk kompetanse. Det er visse bestanddeler ved fortellingen som skaper treff i forhold til matematikk: det er å sette sammen hendelser i fortellingen, evne til å skifte fokus mellom karakterer i fortellingen og kunne redegjøre for den mentale tilstanden hos karakteren (O’Neill, Pearce, & Pick, 2004).

På et vis kan du si at all læring handler om å forvalte symboler, og her egner folkeeventyr seg for der får lytterne kunnskap om bruken av symboler. Alt som foregår for eksempel i et undereventyr er endimensjonalt. Det er ikke psykologisk komplisert. Eventyr og andre kulturbærende fortellingers grunnmotiv er ofte kampen mellom det gode og det onde. Her møter du arketyper og symboler som representerer disse. Polariseringen mellom kreftene i et folkeeventyr representerer en nødvendig del av menneskenes liv og viser en vei som den ønsker at mennesker skal handle etter. Læren om symboler gir lytterne evnen til å velge verdier som kan være til beste. Tom Eide (Eide 1990) snakker om nødvendigheten av at det onde er tilstede i fortellinger. Alle kjenner en eller annen form for ”kall det ondskap”. Ved å billedgjøre det onde som skjer i folkeeventyr, kan lytterne håndtere de kreftene som ondskap representerer. Trollet kommer frem i lyset og sprekker. Selv om vi fjerner ondskapen fra fortellingene, vil det ikke si at det slutter å eksistere, det gjemmer seg under senga. Men du som skal fortelle må kunne velge rett fortelling til den rette målgruppen (Eide 1990). Det finnes enkelte greske myter som ikke egner seg for barn. Når det gjelder folkeeventyr har du for eksempel ”Kjæresten i skogen” hos Asbjørnsen & Moe som er brutalt og uten tilstedeværelse av en magisk dimensjon som er håpsvekkende, derfor anbefales heller ikke den fortellingen for barn. Men den kan være en godt egnet fortelling for ungdom. Folkeeventyret handler om en ung kvinne som forelsker seg i en fremmed mann hun ikke kjenner og drar på besøk til han. Dette er en tematikk som stadig går igjen i våre liv og fortellingen kommer med en tydelig advarsel på hvordan det kan gå.

Forfatteren Sigrid Undset trekker i artikkelen ”Strømmen tyner” frem barnets lengsel etter eventyr, som en lengsel etter å bli voksen. I det det blir fortalt et eventyr, får barnet glimt av en hemmelig verden som ligger der fremme (Undset 1976). Dette er noe tilsvarende det håpsforskeren Marit Akerø snakker om i forholdet til utopien du finner i folkeeventyret. Hun mener den utopien er viktig fordi den avdekker mangler ved vårt samfunn og dermed kan veilede oss i å rette opp i denne mangelen. Forfatteren P. L. Travers skriver i ”The fairy – tale as Teacher” om folkeeventyrenes iboende verdier. Hun mener at folkeeventyrets dype røtter bærer med seg reminisenser som kan hjelpe oss i å forstå dypere mening med det å være menneske (Travers 33).

Språkliggjøringen av folkeeventyret er også viktig, det vil si selve fortellerhandlingen. Fortellerens avdekning av symbolene og hvordan fortelleren posisjonerer seg i forhold til symbolene gjennom gester, ansiktsuttrykk, pausering, stemmeføring og lignende er også med på å skape mening (Brok 2995:30).

Folkeeventyr er ideelle når det gjelder å arbeide i et flerkulturelt perspektiv, men nettopp på grunn av symbolene er det her viktig at fortelleren gjør et forhåndsarbeid. Du bør huske på at folkeeventyr er skrevet ned, ofte ”for lenge siden i en bestemt kontekst”. Folkeeventyret bærer med seg en kultur eller kulturelle koder som er fremmede for oss, eller som vi har endret syn på i dag.

Norske skjemteeventyr er et eksempel på dette; disse fortellingene gjorde ofte narr av autoriteter som prest og skattefut og dette er endret i dag. Begrepet skattefut bruker vi ikke lenger og presten har en annen rolle enn den samtiden fortellingen ble fortalt inn i. Disse fortellingene har i all hovedsak mistet sin funksjon som talerør for allmuen. Derfor er det viktig å undersøke kulturen fortellingen kommer fra på forhånd.

Jeg skisserer nå et opplegg jeg selv har gjennomført i klasserommet. Jeg brukte det i forbindelse med arbeid med Rødhette, etter at jeg hadde fortalt en helt annen versjon enn det de fleste kjenner til. Elevgruppen jeg arbeidet med var elever på mellomtrinnet.

Opplegget varer ca. 45 minutter og har til hensikt å komme i dybden av fortellingen. Arbeidet varierer mellom å arbeide individuelt, i par og i stor gruppe.
Når fortellingen skal fortelles er det viktig å ikke si hva fortellingen heter. Etter å ha hørt fortellingen, sitter lærer/forteller og elever i sirkel og snakker om fortellingen. Sammen prøver dere å finne ut av hva som er ”problemet” i fortellingen eller hva som er intrigen, det som også kalles for plot. Du kan spørre om hva handler fortellingen om, sagt på ”kortest mulig måte”. Deretter snakker dere om kontraster i fortellingen, både kontraster i landskapet og kontraster i karakterene.
Når gruppen har blitt enige om dette, kan hver enkelt elev skrive ned 7 handlinger fra eventyret som 7 setninger. En handling er noe som skjer og det er viktig at du her kommer med eksempler på en handling fra eventyret (men vær da klar over at eleven sannsynligvis vil skrive den ned som en av handlingene). Du kan eventuelt si at handlingen skal ha verb i setningen. I par kan de lese igjennom hva de har valgt som handlinger.

Som tredje oppgave velger eleven det de mener er hovedperson i fortellingen, først tenker de på og prøver å forestille seg hvordan denne ser ut, deretter skal de beskrive den skriftlig utfra følgende: hvordan er hovedpersonen kledd, hvordan beveger hovedpersonen seg, hvor på kroppen svetter hovedpersonen? I en tradisjonell fortelling er det sjelden beskrivelse av en karakter, de beskrives utfra hva slags handlinger de har. Derfor tilfører fortelleren noen ekstra detaljer for å fremheve karakteren og som samtidig styrker bildene. Når dette er gjort kan eleven beskrive hovedpersonen til en partner eller hele klassen.
I den fjerde oppgaven skal de tegne fortellingens landskap, det vil si et sted fra fortellingen. Dette gjør en forteller ofte som hjelp til å huske fortellingen. Eventuelt kan de tegne det de opplevde som det sterkeste bildet i fortellingen. Når det er gjort, kan elevenes tegninger legges i rekkefølge etter fortellingens kronologi og tjene som et manus for dramatisering eller gjenfortelling.

Gjenstander i et eventyr har ofte magisk funksjon. Her velger elevene en gjenstand fra fortellingen og dette kan lede til flere oppgaver. De kan mime gjenstanden og andre kan da gjette hva det er . Det er med på å øke elevenes kroppsbruk når det gjelder muntlig formidling. Eller de kan lage en egen fortelling rundt gjenstanden, de forestiller seg at gjenstanden er på et museum og dikter da hvor kom den fra, hva ble den brukt til, hvem eide den.
Avslutningsvis skal elevene gi fortellingen en tittel. Først ser de gjennom arbeidet de har gjort og basert på dette lager de en tittel til fortellingen individuelt. Disse titlene deler de med hverandre.

Hva er vitsen med å blogge?

I Norge er blogging knyttet til en ”slags rosa kommersialisering”, så når folk spør hva jeg driver med, sier jeg svært sjelden: ”og så blogger jeg i tillegg….”.

Jeg bruker sosiale medier mye, når jeg sammenligner meg med de jeg finner det naturlig å sammenligne meg med. For meg er sosiale medier nokså nært den muntlige fortellerkunsten. Artikkelen ”From small stories to networked narrative” viser til en empirisk studie over hvordan fortellinger ”fortelles” i sosiale medier, da primært Facebook. Artikkelen tar utgangspunkt i at narratologien ikke lenger betrakter den lineære strukturen som en nødvendighet for å definere en fortelling. Hvilket det jo aldri burde vært, om man tenker på den tradisjonelle fortellingen så var ikke den lineær, det var det skriftspråket som brakte inn. En fortelling kan ha en rik tekstualisering og dermed også inngå i for eksempel de sosiale mediene.

Artikkelen bruker begrepet ”networked narrative”, det vil si at et fellesskap bidrar til å fortelle en fortelling. Som i tradisjonell fortelling ser de at fortellerens identitet blir skapt i interaksjon med andre. Gjennom sosiale medier presenterer man seg gjennom små fortellinger, mikronarrativer eller anekdoter, som da blir samfortalt gjennom at andre kommenterer osv. Narrativet blir beriket gjennom at den blir ”likt” og delt med flere. Ofte blir fortellinger fortalt gjennom sosiale medier gjenfortalt eller videreutviklet gjennom å formidles i andre sosiale sammenhenger. Man forteller for eksempel om en statusoppdatering man leste på Facebook.

Det er bloggen som er mitt hovedsete i metaverset.
Jeg har blogget siden 2006. Den gangen jeg begynte å blogge, gjorde jeg det fordi jeg ville skrive en bok; for å skjerpe min egen skriving bestemte jeg meg for å blogge. Da var det kanskje potensielt noen som kom til å lese det jeg skrev. Boken kom forøvrig ut i 2008. Siden den gang har jeg blogget, med noen få opphold inne imellom. Jeg begynte å blogge på plattformen wordpress.com. Nå bruker jeg på wordpress.org, det vil si jeg har kjøpt et domene og så bruker jeg gratis programmet wordpress som hjelp til å blogge. Dette er en gratis og tilgjengelig programvare som du bruker på det domenet eller internett stedet du eier. Jeg har også prøvd andre plattformer for blogging, men kommer alltid tilbake til wordpress fordi den kan gi meg det jeg trenger. Fordelen med å eie domenet selv er at du har full kontroll, og slipper for eksempel reklame for produkter du ikke kan stå inne for på bloggen.

Jeg har ikke all verden av lesere, men det er flere som leser bloggen enn de som skulle finne på å lese f.eks. de vitenskapelige artiklene jeg skriver. For meg er det å blogge er å føre en monolog hvor du både snakker med deg selv og med andre; og jeg ser for meg ulike lesere avhengig av hva jeg skriver om. Det kan være en masterstudent eller moren min for den saks skyld. Artikkelen ”Becoming I” studerer hvordan identiteten skapes i samhandlinger innenfor bloggformatet. Dette gjelder et studie av unge mennesker. Det man blant annet ser er at individet er ikke en statisk tilstand; i denne sammenhengen foregår det omskiftende posisjoneringer hvor det sosiale mediet kanaliserer det individuelle som midlertidige vedlegg. Identiteten er en diskurs hvor man opptrer med ulike uttrykk. Dette kan sammenlignes med narrativ identitet hvor du er den du forteller at du er og at dette endres i forhold til den konteksten du forteller deg inn i.

Skapning av jegets tekster i sosiale medier kombinerer intertekstualitet (gjennom lån av andres ”fortellinger”) og kreativitet og prosessen mot det individuelle er en kombinasjon av en virtuell og reell væren. Det er ingen lineær prosess som foregår, fortellingene om en selv er mer som orienteringer hvor man søker å nå et publikum som også er orienterende. Mimesis er nærværende fordi du foretar en slags iscenesettelse av deg selv, du bruker gjerne direkte tale og i den ligger det en forhåndsantagelse om hvem som er publikum.

Den fortellingen man forteller om seg selv er gjerne referert gjennom handlinger/praksiser – altså hvem man er, er hva man gjør. Slik sett ligner det mye på kjennetegn ved folkeeventyr hvor karakterer tjener som agenter for handlinger eller karakteren gjenkjennes gjennom sine handlinger. Fortellingene som formidles, i følge studien, er fortellinger eller tekster som fungerer som utøvende forestillinger over erfaringer. Hver forestilling er en hendelse som er med på å konstituere et midlertidig individ.

Det hender at jeg bruker Google analytics til å se hvem som leser bloggen, og da kan jeg få følgende info om mine lesere:

Bokmål
Kommer fra Norge, Sverige, Spania, Polen, Danmark, Hellas, USA, Canada, Tyskland og Finland
Oslo, Bergen, Fredrikstad, Stavanger, Bærum, Tromsø, Skedsmo og Sarpsborg.
Primært i alderen 34 – 54, færrest i alderen 65+
71% kvinner

Jeg har ikke mange lesere, likevel presser jeg meg til å skrive et innlegg på minst 300 ord hver dag. Hvorfor gjør jeg dette?

Jeg bruker internett mye, og da er det en uskreven regel om at du må gi noe tilbake. Vi er ikke forbrukere, men medskapere. Min blogg er altså en måte å gi noe tilbake til nettet. Og da handler det ikke bare om å profilere, fordi da mister folk lysten til å lese, du må gi noe, enten det er inspirasjon eller ny kunnskap eller kompetanse. Og selv om jeg har som mål å ikke profilere, er det likevel en måte å produsere fram mitt fagområde på. Gjennom å blogge kan jeg skape en referansebank for diskurser.

Videre gjør jeg det fordi jeg syns det er gøy og det gir meg en mestringsfølelse av at jeg kan produsere noe hver dag som kanskje kan komme andre til nytte.

Men det er to hovedgrunner til at jeg blogger. Det ene handler om å produsere tekst. Jeg liker å prøve ut ulike typer og sjangre tekster, og jeg samler på tekster. Noen av disse tekstene resirkuleres inn i kronikker eller danner materiale til fagrelaterte artikler. Dessuten liker jeg prosessen ved å utvikle en tekst over tid. Jeg kan hente fram gamle tekster og omskrive dem inn i samtiden. Den andre hovedgrunnen handler om å nyansere ytringsrommet vi frekventerer. Ensidig syn på mennesker, stigmatisering og rasisme er emner jeg ikke kan utstå og dette er min måte å forsvare humanismen på.

Ordspor og eksamener #dtkhioa

Torsdag, det er torsdag. De siste dagene har gått med til eksamener og veiledning i bacheloroppgave og master. Det spiser nødvendigheter av min tid, men det må til. Mandag gjennomførte Marianne Ek Hagen sin fine mastereksamen med fokus på muntlig fortellerkunst. Hennes master var om ungdom og narrativ identitet. Tirsdag gjennomførte Catherine sin kunstneriske del av mastereksamen, en fortellerforestilling om dronning Eufemia hvor barn har vært medskapere. Det var en leken og underholdende forestilling og Catherine fikk en karakter som fortjent. Med seg i forestillingen hadde hun Daniel som neste uke gjennomfører sin praktiske del av bacheloroppgaven. I bacheloroppgaven har jeg åtte studenter som fokuserer mer eller mindre på muntlig fortellerkunst og som jeg mer eller mindre veileder. Ja, for noen velger det mindre.

Likevel etter de alle seg noen spor i minnet, det som skal bli historier man tenker tilbake på. Kirsten Danielsen gjør i artikkelen ”fortellinger om fortiden” et fint skille mellom gjerningsspor og ordspor, et fint skille syns nå jeg. Det vil si at vi legger ulike spor etter oss fra fortiden, fortellingene er et ordspor. Fortiden kommer som oftest til oss gjennom en utvalgt offisiell og skrevet historie. Vi trenger også det enkelte menneskets erfaring og opplevelse for å få en rikere tilgang til det som har skjedd. Og i følge Danielsen m.fl. kan den store historien spores i den biografiske fortellingen.

Den postmoderne tiden er et sted hvor man beveger seg i ulike sosiale sirkler som bare erfarer deler av et individ, det er fragmentarisk både i forhold til erfaringer gjort og relasjoner som ”tilfeldig” blir skapt. Dette er med på å skape et skarpt skille mellom fortid og fremtid, fortidens erfaringer kan ikke lenger legge maler for hvordan man skal forholde seg til fremtiden.

I følge Danielsen kan man lese sosiale posisjoner utfra de fortellingene vi forteller om vår fortid og fortiden tilhører ungdommen, det er de formative årene som får størst plass. I en livsfortelling er det en avstand mellom det livet som ble levd og det livet som ble fortalt. En fortelling er påtvunget en sammenheng livet ikke har, sammenhengen oppstår av refleksjonen og fortolkningen.

Man kan lett fortape seg i fortiden og umuliggjøre nået og framtiden: ”Nostalgikere konstruerer en verden som ikke kan gjenskapes.” Fortiden bør ikke framstå som et tapt paradis fordi verden fremstår da som umulig å gjenopprette.

Det er en vekselvirkning mellom fellesskapets fortelling og den enkeltes egen fortelling. De store historiene er institusjonalisert som gjennom skole og innlæring og felles hendelser. Så må vi andre
ivareta det som skjer på det mellommenneskelige planet, oss i mellom.