Home Blog

Pyramus og Thisbe – den sekstende fortellingen sekstende desember

0

Kilde: The Illustrated Bulfinch’s mythology – the age of the fable

Du kjenner sikkert til deler av denne fortellingen gjennom Shakespeares ”En midtsommernatts drøm”, hvor de elskede ved muren blir spilt ut. Her er hele fortellingen.

Pyramus var den aller kjekkeste og Thisbe var den vakreste i hele Babylonia. Deres foreldre bodde ved siden av hverandre og naboskapet hadde gjort dem først kjent med hverandre, så forelsket. De ville ha gjerne ha giftet seg, men det forbød deres foreldre. Likevel holdt de kontakt gjennom blikk og signaler. I muren som skilte de to eiendommene var det en liten sprekk. Ingen hadde merket seg det, men de to unge forelskede oppdaget den. Den var stor nok til at de to kunne høre hverandre og sende hver andre beskjeder. Der sto de på hver sin side og deres pust ville blande seg med hverandre. ”Grusomme mur”, kunne de si, ”Du som skiller oss som elsker hverandre. Men vi må innrømme at uten deg ville vi ikke kunne si til hverandre det vi ønsker å fortelle. Slike ord sa de som sto på hver sin side, og når mørket falt på og de måtte skilles, da presset de sine lepper mot muren, så nær som de kunne komme hverandre.

Om morgenen sprang de til hverandre, på hver sin side av muren og en morgen holdt de ikke ut lenger. De bestemte seg for å rømme samme natt. De skulle møtes ved den kjente graven til Ninus, og den som kom først skulle vente på den andre ved foten av tre som sto der. Så dro de hjem til sitt og ventet utålmodig på at solen skulle gå ned.

Thisbe var den første til å snike seg ut uten at familien oppdaget det. Hun hadde et slør over hodet og dro avgårde og satte seg ved treet. Mens hun satt der i halvmørke, fikk hun øye på en løvinne som kom til fontenen i nærheten for å slukke sin tørst. Løvinnen hadde akkurat felt et bytte og var fortsatt blodig rundt munnen. Thisbe ble redd og løp opp på noen steiner. I flukten mistet hun sitt slør. Løvinnen fikk øye på sløret, luktet på det og slikket det med sine blodige munn.

Nå kom Pyramus. I sanden så han løvinnens fotavtrykk og engstelsen grep han. Så fant han sløret blodig og istykkerrevet. Han sa til seg selv: ”Jeg er skyld i din død. Men du skal ikke reise alene.” Han tok opp sløret og dekket det til med kyss og tårer. Så dro han opp sitt sverd og satte det i sitt eget bryst.

Thisbe var fortsatt redd, men hun tenkte at hun ikke kunne la sin elskede vente lenger. Forsiktig gikk hun ned fra steinene. Ved treet fant hun sin kjæreste. Hun sprang bort til han, la seg ned på knærne og ropte hans navn. Han åpnet øynene for så å lukke dem igjen. Da hun så sløret og sverdet forsto hun hva som hadde skjedd. ”For min skyld har du selv drept deg,” sa hun. ”Jeg må også være modig og følge deg.” Så tok hun opp sverdet og stakk det inn i seg.

De to ble gravlagt i samme grav.

Da moren ble skapt – den femtende fortellingen femtende desember

0

Da Vårherre holdt på med å skape mødre, arbeidet han på overtid den sjette
dagen. En engel kom og spurte: «Du arbeider mye med denne. Det er mye
småpuss?» Vårherre svarte: «Har du lest spesifiseringen av denne
bestillingen? Hun må være mulig å vaske, men skal ikke være av
plastikk. Den må ha 180 bevegelige deler, alle med mulighet til å erstattes.
Den må kunne gå på svart kaffe og matrester.. Må ha et kyss som kan kurere alt fra
brukne ben til kjærlighetssorg. Dessuten må den ha seks par hender».

Engelen ristet langsomt på hodet og sa: «Seks par hender!!!? Det er ikke
mulig» «Åh, det er ikke hendene som er mitt problem, sa Vårherre, «Det er de
tre par øynene som alle mødre må ha».

«Må det være det på denne prototypen?», spurte engelen.
Vårherre nikket: «Et par som ser gjennom lukkede dører når hun spør: Hva
gjør dere barn på med der inne, Et par i bakhodet, som ser det hun
egentlig ikke skulle se, men det som hun må vite, og selvfølgelig, et par her
foran som kan se på et barn, tenke og si: Jeg forstår deg og jeg elsker deg,
uten å si et eneste ord.»
«Herre», sa engelen, mens han dro forsiktig i hans ermekant, «Ta deg en
hvil, gjør den ferdig i morgen» «Det kan jeg ikke», sa Vårherre,
«Jeg har allerede en som helbreder seg selv når hun er syk, som kan mette en stor familie på seks med bare litt mat, og en som kan få en niåring til å stille seg i dusjen».

Engelen gikk rundt modellen av moren, veldig sakte og sukket: «Men hun er
så myk».
«Likevel er hun seig og tøff», sa Vårherre ivrig «Du kan ikke forestille deg
alt det en mor skal klare og gjøre».
«Kan den tenke?», spurte engelen.
«Ikke bare kan den tenke, den er fornuftig, kan resonnere, og bringe fram
kompromisser», svarte skaperen.
Engelen bøyde seg over den og lot en finger gli nedover modellens
kinn.
«Den lekker», sa engelen, «Det var det jeg viste, du prøvde å få for mye ned i
denne modellen! Du kan ikke ignorere stress faktoren.»
Vårherre kom nærmere for å kikke, forsiktig tok han opp dråpen på fingeren,
den glitret i lyset.
«Den lekker ikke”, sa han, «Det er en tåre!»
«En tåre?», spurte engelen, «Hva er det godt for?»
«Den er for glede, for sorg, skuffelse, trøst, smerte, ensomhet og stolthet.»
Engelen utbrøt: «Du er et geni. Det er jo fantastisk».
Vårherre så litt trist ut og svarte: «Det var ikke jeg som skapte
den».

Skinka (ukjent kilde) – fjortende fortelling fjortende desember

0

Det var rundt juletider og datteren fulgte med på hvordan moren forberedte juleskinka. Moren tok en kniv og nøysomt kuttet den i hver sin ende. – Hvorfor gjør du det?, spurte datteren om. – Det var slik min mor gjorde det, var svaret hun fikk. Datteren spurte sin bestemor om det samme, og igjen var svaret – Fordi mor gjorde det.
Nå var datteren så heldig at hennes oldemor faktisk levde, og hun fikk anledning til å stille henne det samme spørsmålet. Og svaret var: Det er fordi gryta var for liten.