Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

I det små

Når jeg arbeider med materiale fra norrøn diktning, åpner jeg så og si alltid med skapelsesmyten, som jeg syns jeg har funnet en fin form på. Denne gangen vil jeg gjøre det annerledes. Jeg vil arbeide med Ask og Embla, altså hvordan menneskene blir skapt.
Det er ikke så mye å finne om dem, i Voluspå står det:

Til tri der kom
av tjodi denne
høge og hæve
æser til husar.
Fann dei på land
lite maktande
Ask og Embla
utan lagnad.

Dei åtte ‘kje ande
eller åthug hadde,
korkje let eller lag
eller livsens varme.
Ande gav Odin,
åthug Høne,
let fager Lodur
og livsens varme. (Oversatt Ivar Mortensson-Egnund)

Snorre Sturlasson har også sin versjon, men det er andre guder som finner dem, foruten Odin. Det som jeg syns er spennende er at Ask og Embla er resirkulert av noe som allerede er, to trestammer. Sånn sett så ligner det på evolusjonen. De er ikke skapt ut av intet, men utviklet ut fra noe som ennå ikke har fått sin skjebne. Det er gaver som gjør at de blir til mennesker. De får pust, evner og blod av gudene. Gavene er også interessante, slik jeg ser det, de får ikke bare det som gir liv, men også muligheter gjennom evnene.

I min framdrift, og alt som er å gjøre for tiden, pusler jeg med slike småbiter hver dag. På den måten har en progresjon som sniker seg i det stille, men som gjør at jeg kan holde det oppe. I november skal jeg til Italia og fortelle på skoler, jeg skal fortelle Balders død og har tenkt å åpne med hvordan menneskene blir skapt. Vanligvis åpner jeg med skapelsen av verden. Men jeg har tenkt å bruke myten om Balder som en fortelling om hvordan døden kommer inn i menneskers liv.

Gjennomføres med støtte fra FFUK og FEST.

#802 Den trofaste hesten

En mann bestemte seg for å kjøpe en hest, og dro til markedet. Der fant han en vakker hest og som stå ut til å være i god form. Etter at han har betalt selgeren summen, salte han opp hesten. Selgeren sa da: «Det er bare en liten ting. Hesten tilhørte tidligere en prest. Så for å få hesten til å gå, skal du si ‘Takk Gud’ og for å få den til å stoppe, må du si Amen.» Mannen syntes dette var en spennende liten kuriositet. Han satte seg på hesten og sa «Takk Gud» og hesten begynte sin gange.

Mannen bestemte seg for å ta hesten ut på en lang tur, dro ut av byen og red gjennom daler mot fjellene. Mannen nøt turen, han kikket seg omkring og snart var de oppe i fjellene. Brått så mannen at de var på vei mot en bratt klippe. Mannen fikk panikk og prøvde stoppe hesten, men til ingen nytte. Tvert imot, det virket som om hesten økte sin gange og satt over i trav. Mannen hadde helt glemt hva han skulle si for å stoppe hesten. Mannen forsto at hans tid var sannsynligvis kommet og i ren desperasjon begynte han å be. Rett ved klippens kant avsluttet han bønnen med «Amen» og hesten bråstoppet. Småsteiner raste nedover kanten og mannen kunne høre hvordan de traff bunnen langt der nede. Mannen fant fram et lommetørkle, tørket svetten av pannen, så opp og sa. «Takk Gud».

Hele og halvveis

Jeg har nå skrevet meg gjennom hele romanen med den nye hovedpersonen. Likevel har jeg bare 1/3 av manuset. Det er hovedhandlingen som har funnet en retning og nå skal jeg fylle ut med alle de små delhandlingene som gjør at det blir en helhet.

Det er forunderlig å tenke på at det begynte med som forhistorier har nå kommet inn som en del av hovedhandlingen. Dette gjelder for eksempel et selvmord som tidligere lå under som en fortelling man refererte til og som plaget karakterene. Dette selvmordet har nå blitt en del av handlingen, karakterene kan ikke lenger vri seg unna det som har skjedd. Ja, det er forunderlig. Jeg har med andre ord kommet til et stadium hvor fortellingen har begynt å leve sitt eget liv. Den kommer med sine egne vrier og egne krav, mens jeg hauser skrivende etter for å prøve å holde tritt med den veien tanken tvinger det til å gå.

Tidligere har jeg skrevet om min uundværlige boks med verktøy. Så selv om tanken fører meg avgårde, er det lett å blokkere eller å stå fast, da er boksen en god hjelper. Jeg trekker ut et verktøy som kan løse noe jeg slet med eller som brått gir en ny innfallsvinkel.

Dagene er fylt med mye skriving av både det ene og det andre, dessverre går det noe utover serieroman skrivingen. Heldigvis skal jeg dele med en annen. Det vil si at vi skal sende tekster til hverandre, vi har satt en deadline og nå arbeider jeg mot det. Det gir press og mot til å skjerpe seg. Nå som jeg har sett en mulig slutt på den første boken, skal jeg arbeide med den teksten jeg skal levere til lese/skrive – partneren.

Jeg leser også en serieroman for tiden, for å lære. Jeg skriver om dette senere.