Home Blog

Fortellerkurset – deg selv og andre fortalt

0

Våre liv bærer med seg minner som igjen kan bli til fortellinger, noen av disse fortellingen kan formidles til andre. Dette er et fortellerkurs som formidler både kunnskap og opplevelse i det idylliske Hønse – Lovisas hus i Sagene bydel i Oslo, hvor du kan finne fortellinger i eget og andres liv.

Kurset handler om å fortelle historier muntlig. I alle samfunn og kulturer har det alltid blitt fortalt fortellinger. Fortellingen er en formel til å forstå og kommunisere det som skjer i hverdagen, i samfunnet og i livet. Kurset tar for seg fasene man går igjennom fra å finne en fortelling, valg av fortelling til formidling.

Kurset er beregnet på alle arbeider med eller ønsker å formidle fortelling for barn og voksne, og egner seg også for de som rett og slett ønsker å forstå eller finne fortellinger i sitt eget liv.

Det er praktisk lagt opp og består av øvelser og opplegg som deltakeren skal kan bruke etter endt kurs. I løpet av kurset vil også kursholderen fortelle ulike typer fortellinger for å illustrere hvordan en fortelling kan fungere.

Det blir servert suppe med brød under kurset. Du får kjøpt drikke på stedet.

Kursholder er fortelleren Mimesis Heidi Dahlsveen. Hun er en av Norges mest erfarne fortellere og er førstelektor i muntlig fortellerkunst ved OsloMet – storbyuniversitet. Mange av dagens fortellere er tidligere studenter av henne. Hun evner å kombinere erfaring med teori på en praktisk måt, og hennes undervisning kombinerer både humor og alvor. Dahlsveen opptrer nasjonalt og internasjonalt for barn og voksne, flere av hennes prosjekter er støttet av blant annet norsk kulturråd og hun sitter i EC i «Federation for European Storytelling.» I tillegg har hun utgitt to fagbøker i muntlig fortellerkunst.

Mimesis Heidi Dahlsveen er en del av Skaldskur som produserer kurset.
SKALDSKUR AS er et produksjons- og utviklingsselskap for muntlig fortellerkunst, scenekunst, litteratur, musikk og tverrkunstneriske uttrykk. Skaldskur utvikler og presenterer nye visningsformater, samarbeider med forskere i sine prosjekter og har en politisk og samfunnsaktuell profil. Skaldskur ble etablert november 2018 av Mimesis Heidi Dahlsveen, fortellerkunstner og førstelektor, og Mette Kaaby, kurator og musikkviter.

Kurspris: 1000,-
Sted: Hønse-Lovisas hus, Sandakerveien 2
Dato: 20. mars 2020
Tid: 1700 – 2100

For mer info om kurset: heidi@fortellerkunstner.no

Påmelding her.

Vedrørende mat, vegetar, allergener og lignende, send melding til heidi@fortellerkunstner.no

Fortellerboken – deg selv og andre fortalt

0

Dette er boken om å fortelle historier muntlig. I alle samfunn og kulturer har det alltid blitt fortalt fortellinger. Fortellingen er en formel til å forstå og kommunisere det som skjer i hverdagen, i samfunnet og i livet. Boken tar for seg fasene man går igjennom fra valg av fortelling til formidling og forestilling. Forfatteren formidler hvordan et kulturelt og personlig minne blir en verdifull ressurs for andre. Boken inneholder faglig bakgrunn for den muntlige fortellerkunsten, tradisjonelle fortellinger og øvelser og opplegg for hvordan man kan arbeide med muntlige fortellinger.

Boken er beregnet på studenter i muntlig fortelling og fortellerkunst ved høgskoler og universiteter. Den er også egnet for studenter i drama, teater og bibliotekutdannelse, samt andre som arbeider med formidling for barn og voksne.

Leseutdrag
Det er mange der ute som trenger å høre fortellinger, for vi lever i en verden som ikke trenger murer, men broer. En fortelling er en bro! Den fører deg fra det som har skjedd til det øyeblikket hvor det fortelles; det er en bro fra øre til munn, fra menneske til menneske og fra én kultur til en annen.

Denne boken er drevet frem av nysgjerrighet og kunnskapstørst etter å finne ut hva muntlig fortellerkunst er og kan være, og er basert på møter med medfortellere, de studentene jeg har fulgt og egne erfaringer. Arbeidet til studenter og fortellerkollegaer, samt aktuelle fallgruver og overvinnelser, oppfatter jeg som sentrale emner innenfor muntlig fortellerkunst. Arbeidet deres har bidratt til å gi meg et språk, stille gode spørsmål og finne svar på hva muntlig fortellerkunst er, og hvem som er fortellere i dagens samfunn.

Du kan kjøpe boken på følgende måter:

Enten komme til kontoret mitt og kjøpe den der.

Du kan bestille den på Ark her.
Du kan bestille den her.
Ønsker du en elektronisk bok, kan du bestille den her.

De tre havrekornene fra min fars gård

0
Fra før forestilling i Tyskland.

Jeg er ute på reise disse dager. Jeg har undervist og hatt forestillinger i Berlin, Tyskland og befinner meg nå i Kosovo. Temaet denne uken er derfor «å være på reise».

Dagens fortelling er et norsk folkeeventyr.
Det var engang en gutt som ville ut i verden og vandre. Og da han dro fra hjemmet sitt, fikk han tre havrekorn fra sin farsgård med seg. Da han hadde gått en stund kom han til en gård hvor han banket på. Det kom en kone ut. Godkveld mor, hilste gutten. Hva godt har jeg gjort mot deg siden du kaller meg mor, sa kona. Alle er gode mot meg, svarte han, og nå vil jeg be om hus for natten, sa han videre. Det fikk han. Før han skulle sove spurte han om hun kunne gjemme hans tre havrekorn. Det gjorde kona. Gutten sov godt gjennom hele natten. Om morgenen da han sto opp, vasket han seg og fikk mat. Da han skulle gå, ba han om å få sine tre havrekorn. Kona tenkte seg om og kom på at hun hadde lagt dem sammen med sitt eget korn. Det var for ille, sa gutten, for han måtte ha sine egne korn. De kan jeg ikke skaffe, sa kona, for jeg ga hønsene korn og det kan være de fulgte med der. Gutten gråt og bar seg ille og tilslutt sa kona: Du skal få hanen. For havrekorna er jo i han. Da sluttet gutten å gråte og tørket tårene. Han tok imot hanen, la et bånd på den og dro av gårde leiende på hanen langs veien.

Da han hadde gått en stund ble han glad i den fine hanen. Og han satte en bratt nakke som hanen og slik gikk de to bortover. De gikk hele dagen og om kvelden kom han til en liten gård hvor han banket på. Ut kom det en kone og gutten hilste: god kveld mor! Hva godt har jeg gjort deg som kaller meg mor?, ville kona vite. Alle er gode mot meg, sa gutten, og nå vil jeg be deg om hus for natten. Det fikk han. Han fikk både seng og mat. Da han skulle legge seg spurte han om han kunne få hus til hanen. Ja, det kan vel la seg gjøre, sa kona, vi får ta han inn til hønsene våre. Nei, det er ikke lurt, sa gutten, for da kommer hanene til å drepe hverandre. Vel, da får vi ta han inn i sauefjøset. Gutten var fornøyd med det og han la seg og sov hele natten. Om morgenen sto han opp, vasket og stelte seg og fikk mat. Da han var klar til å reise skulle han hente hanen sin. Men da de kom inn i sauefjøset viste det seg at en vær hadde stanget han i hjel så han lå der død. Da gutten så dette ble han helt fra seg. Dette var det eneste han eide. Og han gråt og bar seg så det var ille å høre og se. Kona sa: Du kan få min hane i stedet. Å nei, sa gutten, det er til ingen hjelp. Det var ikke den hanen han skulle ha. Jeg vil ha min hane, sa han og gråt og skapte seg ille og var rent trøstesløs. Da vet jeg ikke annen råd enn at du får væren, sa kona. Men det er ikke det samme som hanen, svarte gutten. Det var nå væren som stanget hanen i hjel, sa kona. Jeg får prøve å ta væren da, sa gutten og så la de et tau rundt væren og gutten reiste leiende på væren bortover veien.

Da han hadde leid væren en stund, ble han glad i væren og var stolt og fornøyd. De gikk hele dagen. Om kvelden kom han til nok en gård og her banket han på. Det kom en kone ut. Gutten hilste: God kveld mor! Hva godt har jeg gjort deg som kaller meg mor?, ville kona vite. Alle er gode mot meg, sa gutten, og nå vil jeg be deg om hus for natten. Det fikk han. Gutten sa til kona: Jeg har en vær, den trenger husrom også. Det skal det nok bli råd med, sa kona, han kan være hos våre værer. Nei, det går ikke, sa gutten, værene kommer til å stange. Da får vi ta han i stallen, sa kona. Det er altfor vågalt, sa gutten, hestene kan finne på å spenne til han. Men de hadde ingen annen plass og væren ble plassert hos hesten. Gutten fikk seg mat og la seg og sov godt hele natten. Om morgenen sto han opp, vasket seg og fikk seg mat. Da han var klar til å reise, skulle han hente væren sin. Da de kom inn i stallen lå væren død, hesten hadde spent den i hjel. Gutten ble helt fra seg, han gråt og bar seg og la seg ned på gulvet, rullet og sparket. Kona visste ikke helt hva hun skulle gjøre. Du kan få en av våre værer i stedet, sa hun. Nei, det nytter ikke, jeg må ha min egen vær, sa gutten. Det går ikke, den er død, sa kona. Gutten fortsatte å bære seg. Jeg vet ikke annen råd enn at du får hesten vår siden det var den som slo væren i hjel. Gutten roet seg og sa: jeg får vel prøve. De leide ut hesten, sal og tømmer fikk den. Gutten tok hesten og leide den bortetter veien.

Fra før forestilling i Tyskland.

Da de hadde gått en stund, ble gutten glad i hesten, klappet den på mulen og satte seg på den for å ri. Han var stolt av den fine hesten sin og satte nakken høyt i været der han red framover på veien. Han kom til å tenke på de tre havrekornene som var det første han eide. Nå var han eier av en egen hest. Og med disse tankene red han hele dagen lang og mer til. Og har han ikke sluttet å ri, så rir han ennå.

To be a storyteller – some words to those who want to do something else

0

One day, I read at Norwegian broadcasting that the child welfare service in Soloer (a place in Norway) had hired a «love consultant», and I thought what a wonderful professional title. Another day, I saw that an organization (Kirkens bymisjon) was looking for a “business architect”, a professional title I had not known until then. A while back I discovered someone who had taken the name «mood creator» as a title of their profession. I have a fondness for these whimsical professional titles, perhaps because I myself work on what you might call a marginal profession, a profession that must always be explained twice when presenting, or that the person I tell it to, becomes completely silent with a little «afterwards hark» because they do not know how to respond to me enthusiastically conveying that I am a storyteller (it may have something to do with the enthusiasm), and not an actor, comedian or priest for that matter.

Everyone knows what telling a story is. Everybody tells, every day, because that’s how we write ourselves into the world. But that there are people like me who have a profession that involves telling stories, artistically in a public space, few people know about. This is a post about and to choose a career path where you have to create the path to yourself.

The second thought that often hits the recipient, is that they think I am doing something antiquarian, that I am a bard from the past. But the fact is that being a storyteller is a modern profession that originated in the 1970s where there were some “folk movements” against how art / society evolved. It is not an old profession, although it is known that the collectors of folk tales, such as Asbjoernsen and Moe (in Norway), collected folk tales from folk artists, but they did not call themselves storytellers and if a few did, they considered it as something else than our contemporary storyteller.

Just to give a very brief introduction to what a storyteller is: As mentioned above, all people tell, yet some of us choose to call us storytellers. This means that we have some competences and skills that differentiate us from the everyday form of communicating. We know how and often why storytelling works in that and that situation. We know how to make the listener experience a story that leads to reflection, change, or simply a good laugh.

What is it like to establish yourself with something nobody knows about? What mechanisms do you have to overcome in order to live by something that will give you a roof over your head and something to chew as it is told in the folk tales, and that should give you opportunities? How can one live of something one believes is of value to society, while many shake their heads as they ask what do you really «want to be”? You cannot live by dreams, it is said, I was also told this. Yes, you can, but then you must know that you have to deal with huge amount of resistance, and you must be willing to sacrifice big parts of the dream. You have to master resistance, for example in the form of rejections of applications and even worse, the total silence that occurs when there is no response to your enthusiasm. But if one manages to break the code through hard work, then to have an extraordinary profession, like being a storyteller, leads to many marvelous situations that gives you a wealth of experiences that in turn expand one’s competence and skills.

High working capacity and discipline are essential, because the work is not thrown at you when the society does not understand what «you really do». Networking is necessary, my experience is to have a dynamic relationship with the network. You must expand it and something you have to let go. In the beginning, I too often said yes to all kinds of marvelous assignments from kindergarten to organizations, without really being competent at everything and without the thought of concentrating on certain segments. This is a dilemma, because you want to build up your portfolio, while at the same time there is a danger that you will do the work in a way that the client will never use a storyteller again. In other words, it involves some risk of establishing yourself, with a marginal profession, you represent an unknown opportunity that is easy to dismiss.

You must also be willing to sacrifice, because you your profession does not have a work contract that tells you which work tasks you need to do. There are many who have started a business, a career before you and you can reap some of the experience of others, yet you have to invent your own routines and tasks to reach a goal.

You have to have time and patience (and visions), because in a sense, establishing yourself in an unknown professional category that society does not understand the value of, can be like constantly being rejected as a writer. Time helps to not give up, one must enjoy the small twists and turns that are happening on the road to establishing oneself while trying to keep on to the idea of what is bigger.

I believe that it is important for society and people, that there are people like me, who work with something that is not streamlined, because a diverse society needs stumbling stones that make one stop and reflect on the possibility’s diversity provides.

Å være forteller – et slag for de som driver med noe annet

0

Her en dag leste jeg på NRK at barnevernet i Solør hadde ansatt en «kjærlighetskonsulent», for en herlig yrkestittel. En annen dag så jeg at Kirkens bymisjon søkte en virksomhetsarkitekt, en yrkestittel som jeg fram til da ikke kjente til. For en god stund tilbake oppdaget jeg en som hadde tatt påtatt seg yrkestittelen «stemningsskaper». Jeg har en forkjærlighet for disse snodige yrkestitlene, kanskje fordi jeg selv arbeider med det man kan kalle et marginalt yrke, et yrke som alltid må dobbeltforklares når man presenterer seg, eller at samtalepartneren blir helt stille med et lite «etterpå kremt» fordi de ikke vet hvordan de skal respondere på at jeg entusiastisk formidler at jeg er en forteller (det kan selvfølgelig ha noe å gjøre med entusiasmen), og ikke en skuespiller, komiker, oppleser eller prest for den saks skyld.

Alle vet hva å fortelle en fortelling er. Alle mennesker forteller, hver dag, fordi det er slik vi skriver oss inn i verden. Men at det finnes folk som meg som har yrke som innebærer å fortelle fortellinger, kunstnerisk i et offentlig rom, det er det få som kjenner til. Dette er et innlegg om og for å velge seg en yrkesvei man må tråkke stien til selv.

Den andre tanken som ofte treffer mottakeren, det er at de tror jeg driver med noe antikvarisk, at jeg er en skald fra fortiden. Men faktum er at det å være forteller er et moderne yrke som oppsto på 1970 – tallet hvor det fantes en del folkelige motbevegelser mot hvordan kunsten/samfunnet utviklet seg. Det er ikke et gammelt yrke, selv om man vet at innsamlerne av folkeeventyr, som Asbjørnsen og Moe, samlet inn folkeeventyr fra folkekunstnere, men de kalte seg ikke nok fortellere og om noen få gjorde det, la de kanskje noe annet i det, enn vår samtidsforteller.

Bare for å gi en veldig kort innføring i hva en forteller er: Som nevnt over, alle mennesker forteller, likevel er det noen av oss som velger å kalle oss fortellere. Det betyr at vi har noen kompetanser og ferdigheter som skiller oss fra den hverdagslige erkjennelsesformen. Vi kjenner til hvordan og ofte hvorfor fortelling virker i den og den situasjonen. Vi vet hvordan vi legger til rette for at lytteren skal få en opplevelse av en fortelling som fører til refleksjon, endring eller rett og slett en god latter.

Hvordan er det å etablere seg med noe ingen kjenner til? Hvilke mekanismer er det man må overkomme for å leve av noe som skal gi deg tak over hodet og noe å tygge på som det heter i folkeeventyrene, samt at det skal gi deg muligheter? Hvordan kan leve av noe man har klokketro på er av verdi for samfunnet, men som mange rister på hodet av mens de spør om hva du egentlig skal «bli»? Man kan ikke leve av drømmer, sies det, det ble også fortalt meg. Jo, man kan det, men da skal du vite at det handler om å håndtere stor motgang og du må være villig til å ofre en del av drømmen. Du må mestre motstand i form av avslag for eksempel på søknader og enda verre, den totale stillheten som oppstår når det er ingen respons på din entusiasme. Men klarer man å knekke koden gjennom hardt arbeid, så er det å ha et usedvanlig yrke, slik som forteller, noe som fører til mange forunderlige situasjoner som gjør en rik på erfaringer som igjen utvider ens kompetanse og ferdigheter.

Høy arbeidskapasitet og disiplin er helt nødvendig, for arbeidet blir ikke slengt etter deg der samfunnet ikke forstår hva «du egentlig driver med». Nettverk er nødvendig, min erfaring er å ha et dynamisk forhold til nettverket. Det skal bygges ut og noe må man gi slipp på. I begynnelsen sa jeg for ofte ja til alle slags forunderlige oppdrag fra barnehage til organisasjoner, uten egentlig å være kompetent til alt og uten tanke om å konsentrere meg rundt enkelte segmenter. Det er et dilemma, for man ønsker å bygge opp sin portefølje, samtidig som det er en fare for at man bommer på oppdraget og/eller utfører arbeidet på en måte som gjør at oppdragsgiveren aldri vil bruke en forteller igjen. Det innebærer med andre ord en del risiko å etablere seg med et marginalt yrke, som med mange andre typer jobber selvfølgelig. Men med et marginalt yrke representerer du en ukjent mulighet det er lett å avfeie.

Du må også være villig til å ofre for du kommer ikke til et ferdig dekket bort i form av en arbeidsavtale som forteller deg hvilke arbeidsoppgaver du skal gjennomføre. Det er mange som har begynt en bedrift, en karriere før deg og du kan høste noe av andres erfaring, likevel må du selv oppfinne ditt eget krutt for å nå fram.

Du må ha tid og tålmodighet, for på et vis kan det å etablere seg i og med en ukjent yrkeskategori som samfunnet ikke forstår verdien av, være som stadig å bli refusert som forfatter. Tiden hjelper med å ikke gi opp, man må glede seg over de små omdreiingene som skjer på veien mot å etablere seg samtidig som man prøver å verne tanken om det som er større.
Jeg tror at det er viktig for samfunn og folk, at det finnes sånne som meg, som driver med noe som ikke er strømlinjeformet og tilpasset skjemaer på Altinn, fordi et mangfoldig samfunn trenger snublesteiner som får en til å stoppe litt opp og reflektere over mulighetene mangfoldigheten gir.