Home Blog

Første skoledag

0

Jeg husker første skoledag, jeg ville tro at alle husker første skoledag. Det er en milepæl i livet som påvirker valg og væremåter for resten av livet. Å begynne på skolen er en skjør balanse mellom å lykkes eller å bli dominert av en tapsfølelse.

Selv satt jeg i Norums «boble» (den lille runde bilen vet du) til skolen. Skolen lå på en annen øy. Kjolen jeg hadde på meg var oransje med brune og hvite sirkler, jakken lys turkis med gullknapper. En rød sekk med sorte striper dannet en firkantet akse på min rygg og ga meg en viktig holdning.

På toppen av bakken hos mor og far sto Norum med bobla. Den var sikkert vasket for anledningen. Jeg satte seg inn i baksetet. Det luktet tobakksrøyk. Norum fant fram rullingsen som han tente før han startet bobla.

Bobla kjørte over de to broene før den nådde Brattebakke. Det var litt kritisk. Ville den klare å komme seg opp bakken. Ingenting var så pinlig om den skulle stoppe midt i bakken.

Norum giret om og en stank kom ut av bilen, motoren brummet og krabbet opp Brattebakke. Bobla kom seg opp som en langsom prosjektil.
Da jeg kom fram til skolen og begynte på denne, sluttet jeg å snakke i en periode.

I skolen er språket vårt viktigste redskap for tenkning og læring (Buskerud, Klette, & Hertzberg, 2012). Språket bidrar til sosial reproduksjon. «Når ulike sosiokulturelle grupper har ulike holdninger og ulik grad av bevissthet rundt muntlig og skriftlig språk «passer ikke» skolens diskurs for alle. (Buskerud, Klette, & Hertzberg, 2012)». Alle bærer med seg spor og minner inn i skolen og det er et sjokk å oppleve det er ikke plass for ens historie og språk. Barnet skal bli en produktivt borger og tilpasses undersøkelser, tester, nivåer, kategorier og diagnoser.

Bibliografi
Buskerud, S. S., Klette, K., & Hertzberg, F. (2012). Opplæring i muntlige ferdigheter. Nordic studies in education, ss. 35-49.

Vi er den store, grå massen, som bølger viljeløst

0

«Vi er den store, grå massen, som bølger viljeløst for vinden mellom rekken av menn som handler. (Anker, 1997)» sier den unge Gry i romanen «Kvinnen og den svarte fuglen». Senere sier hun «Les historien, mor, sa hun, – prøv om du kan dukke ned under all fortellingen om mennenes bedrifter til kvinnenes verden, og du skal få se hva den er. Speilbilledet av mennenes attrå og dagdrømmer, (Anker, 1997)». For meg handler arbeidet med Hervor, mye om dette. Det handler også om min bestemor, hennes generasjon av kvinner som ble ansett som en byrde for familien. Mine bestemødre fikk ingen utdannelse, de skulle føde barn og ta seg av familien. Menn hadde og har hovedrollen i virkeligheten og fiksjonen, som oftest.

Men ikke i denne romanen. Kvinnen som reflekterer over livet i romanen sitter i fengsel. Hun forteller om sine barn, to sønner og en datter (Gry), om mannen (Just) og om en søster. Hun forteller om kvinnen som mor, kone, elskerinne og om kvinner i opprør. Krigen nærmer seg, sønnene blir soldater, den ene hardt skadet, den andre en desertør som hun hjelper å skjule, derav fengselsstraffen. Romanen forteller om en kvinne som tror hun har funnet sin plass som kvinne gjennom ekteskapet, men som oppdager at livet er noe mer:

«Jeg følte det den natten, følte hjelpeløsheten vår, der den strekker seg uendelig som havet fra kyst til kyst så langt kvinner ferdes. –
Men vi kvinner, Just? Jeg spurte ham om det, jeg brukte ord og ord, og jeg kjente hvor de falt omkring meg som vissent løv for kraften i svarene hans. Bak ham stod alle jordens menn, hode ved hode, skulder ved skulder, våpen ved våpen. Vi skal føde dem til verden, krigen skal bruke dem. Vi skal føde døtre som skal føde nye menn. Og dette er vårt kall, vår livsberettigelse. Vi er slektens tjenerinner, vi bærer jorden på skuldrene våre, – ikke opp mot stjernene, som jeg så det i synene mine den gangen, nei, inn i døden, i døden. (Anker, 1997)»

Kvinnens rolle som slektens føder, kommer også fram i fortellingen om krigeren Hervor. Hennes far undertrykker datteren i forhandling om våpen, ved å si «Du skal føde en sønn», ergo du skal ikke bære våpen.

Jeg har lest mer. Novelle samlingen «Noen som elsket hverandre» av Lars Saabye Christensen. Disse novellene fortsetter med det jeg skrev om tidligere, å sette ord på det hverdagslige og usagte, det som vi lar passere uten artikulasjon. Han har et veldig godt språk og novellene er vemodige og underfundige og noen absurde:
«Og kanskje det er her vår fortelling egentlig begynner, i frokostsalen den siste morgenen i oktober, for at døden er slutten vet vi jo alle, den er vårt eneste, sorte punktum, den skal skille oss ad. Men begynnelsen har mange opphav, fortellingen er en elv som flyter mellom oss, den gjør en sving, og vi mister den av syne, like raskt finner den sitt leie igjen, den kan flomme over, den kan falle i stryk og fosser, den kan vente på oss i en fredelig kulp, men vi vet ikke hvor den kommer fra, vi vet bare hvor den renner: til den store sjøen der elvenes vann blandes og fortellingene blir våre dypeste gåte som vi overlater til våre stakkars etterkommere. (Christensen, 1999)» Utdraget er fra en herlig novelle som har samme tittelen som boka. Det er en fortellersituasjon som er rammen og en fortelling blir fortalt om paret som elsker hverandre så høyt at de vil bli like, de tar opp i seg hverandres skavanker og dette ender med å ta livet av dem.

«Tre vegar til havet» av Brit Bildøen har en interessant oppbygging. Romanen forteller om konsekvensene av barnløshet og ikke få mulighet til å adoptere barn på grunn av alder, og fortelles både i jeg – form (kalt eksilet), samt to andre perspektiver kalt kroppen (ho) og staten (kvinna), men hvor det er tydelig hvem som er protagonist. Disse tre perspektivene er blandet og forskyver opplevelsen av tiden. Jeg likte det grepet godt.

Her et lite utdrag fra staten hvor kvinnen har begynte å forfølge saksbehandleren i adopsjonssaken, og har stjålet nøklene til hjemmet hans:
«Nøkkelknippet låg i lomma på jakka da kvinna gjekk på jobb dagen etter. Hom klemde hardt rundt det. Det var tre nøklar, to av dei var vanlege Ving – nøklar med spisse taggar, som skar seg inn i handa hennar. Ein av dei måtte vere til ytterdøra. Den andre kanskje ein jøbbnøkkel? Nøklane gav henne kjensla av makt. Ho følte seg meir opplagd enn på lenge. (Bildøen, 2019)»

Konklusjon: Jeg vil ikke være en del av den grå massen.

Bibliografi
Anker, N. R. (1997). Kvinnen og den svarte fuglen. Oslo: Aschehoug.
Bildøen, B. (2019). Tre vegar til havet. Oslo: Samlaget.
Christensen, L. S. (1999). Noen som elsker hverandre Noveller. Skien: J.W.Cappelens forlag A.S.

Jeg har da vært student

0

Neste uke begynner et nytt studieår, for studentene. Vi tilsatte har allerede begynt for å gjøre alt klart for et kommende studieår, det arbeidet begynte vi faktisk i februar, når kalenderen skulle legges for at vi kunne booke passende rom.

Selv om jeg først og fremst anser meg som forteller, deretter underviser og forsker, så har jo min erfaring og praksis påvirket hvordan jeg underviser. Det er mitt personlige «kulturelle minne». Et kulturelt minne har «som hensikt å fange inn hvordan fortiden konstrueres, fikseres og formidles gjennom ulike lag i kulturen (Andreassen & Dahl, 2016, s. 7). Mine år som student kan sikkert spores tilbake til lærere som jeg enten har blitt inspirert eller provosert av. Jeg var så heldig å få oppleve karakterer, mennesker som hadde bestemte særpreg. På litteraturvitenskap glemmer jeg aldri den fantastiske forelesningen hvor foreleseren skulle ta for seg Illiaden og levde med i hekstametrene. Eller hun som kom for sent til forelesningen fordi ingen hadde tørket støv av kontorpulten hennes.


Jeg har vært student, jeg skulle gjerne fortsatt å være det. Jeg elsket å studere, selv om jeg ikke var «en god student». Jeg hadde ingen formening om hva det ville si å studere. Jeg var overhodet ikke forberedt på det der jeg kom rett fra videregående skole. Mine studier begynte i Paris, hos Etienne Decroux som jeg ikke forsto det grann av, det var godt det var pantomime jeg studerte. Etienne var gammel og ustødig og kona satt i en mørk stue fordi ingen skulle se hennes fallerte skjønnhet. Undervisningen foregikk i kjelleren hos Etienne. Deretter begynte jeg på universitetet og siktet mot can.mag, og mens jeg studerte på teatervitenskap gjorde jeg alt annet som hadde med teater å gjøre, jeg leste nok ikke mye. Likevel skulle storfaget feires da jeg oversider var ferdig med teatervitenskap på Villa Lyse og skulle over på Litteraturvitenskap. All vinen hadde jeg i ryggsekken, men så bøyde jeg meg framover og flaskene falt rett i asfalten i Majorstuekrysset.

Etter mellomfaget i litteraturvitenskap, tok jeg kurs i hvordan starte egen bedrift og så begynte jeg på det som da het Høgskolen i Oslo og så nå har evolusjonert inn i OsloMet og er en del av mitt arbeidsliv. Mange av de samme emner eksisterer fortsatt, bortsett fra Lyrikken, den savnes.

På tirsdag kommer det nye studenter, og i år tror vi det blir et rekordstort kull i første klasse på drama. Jeg undrer meg over om jeg står fram som en lærer med rare karaktertrekk. Kanksje.

Bibliografi
Andreassen, B.-O., & Dahl, E. (2016). Minne. DIN: tidsskrift for religion og kultur, ss. 7-9.