Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Hvordan overleve?

I går var jeg på kurs, skrivekurs og der traff jeg en jeg ikke hadde sett på rundt 10 år. Ivrig spurte hun om hvordan det gikk med mine gutter og jeg svarte at Isak har det bra og Daniel døde i fjor. Og så kom det spørsmålet som ofte naturlig er der: Hvordan overlevde du det?

Jeg gjorde egentlig ikke det. Isak trenger meg, livet holder på uoppfordret videre. Jeg overlevde ikke, jeg er et skall som holder fast på rutinene. Jeg går tur med hunden og ler på passende steder, jeg fordyper meg i studenters oppgaver og forbereder neste fortelleroppdrag. Jeg handler ut fra fornuftens vilje og later som om alt er OK. Jeg har blitt min egen fortelling, for det kan jeg. Jeg vet hvor jeg kan leve meg inn og holder fast ved hendelser som skjer. Jeg innbiller meg at snart skal han ringe meg og hans grav er bare et navn på en stein.

Det er bare slik at jeg setter livet opp som en fasade, men inne i meg er det en helt annen virkelighet. Drømmene er borte, håpet er på lavbluss og jeg er forundret om morgenen over at jeg fortsatt lever.

Det er kanskje det som er styrken ved å være de vi er, det er kanskje da vi er sunne og det er kanskje det et som er som mirakler alikevel. Vi bærer med så mange stemmer som holder sine monologer gående, utad stråler du mot verdenen mens inne i deg ringer kirkeklokkene for de døde. Og det er kanskje derfor jeg liker å fortelle eller å skrive for da må jeg samle de lydløse innenfor og gi dem en retning ut i verden. Jeg sier det ofte, at den viktigste jobben jeg har som forteller er å gi de stemmeløse en lyd og et virke så de kan høres, både de som kommer fra et drømt og et levd liv.

Det er vel derfor jeg har overlevd.

Havfruen

Kjenner du til katten som lyser i mørket? Da snakker jeg om den genmodifiserte katten. På søndag så jeg det populærvitenskapelige programmet ”Kampen om livet”, som tok for seg klipp og lim av gener i DNA’et. Dette er snakk om den vertikale arven, i den horisontale arven arver vi egenskaper fra våre i foreldre, i den vertikale kan vi hente egenskaper fra andre liv og rett og slett ”klippe” dem inn i vårt eget DNA. Kan man da være så frimodig å si at vi en gang i fjern framtid faktisk har havfruer blant oss? Kanskje mennesker som er spesielt tilpasset et liv i og nær havet? Hva vet jeg, men det er en pirrende tanke. Kanskje vært en fantasy novelle? Uansett, et lite innlegg om havfruer slik jeg kjenner henne fra alle de sagnene jeg har lest.

I mitt utvalg av sagn, finnes det flere sagn om havfrue fra det stedet jeg selv kommer fra, Østfold – Hvaler. Her kunne hun sees primært i soloppgang eller på godværsdager. Da satt hun gjerne på en stein og flettet sitt lange hår. Hennes ansikt var vakkert og nedover ryggen hadde hun langt og bølgende hår. Hun var halvt menneske og halvt fisk.

Det hendte at hun reiste seg opp i sjøen som en dronning, sies det. Hun kunne komme på land. Om julaften kom hun og danset rundt en huggestabbe og av og til stjal hun kalver.

Hun kunne komme med advarsler og man kunne stille henne spørsmål, utover dette sa hun ikke så mye. Det fortelles også om at havfruens sang kunne være så vakker at man måtte stoppe ørene med voks for at hun ikke skulle lokke de hørende i sjøen.

Det er to andre karakterer fra sagnverden som har noen lignende som havfruen:
Roende kjerring
Jeg har kalt dette for en roende kjerring fordi det er slik hun er beskrevet. Hun finnes i et eneste sagn hentet fra Østfold. Jeg syns hun var såpass fascinerende at jeg valgte å ta henne med. Dette var en kvinnelig skikkelse som rodde rundt i en halv båt, hun hadde langt hvitt hår og sang mens hun rodde så det fosset. Folk tok det som et tegn på dårlig vær.

Melusina
Er en relativt kjent europeisk karakter. Det er kun et sagn fra Helgeland som nevner Melusina. Hun var fisk nedentil hver Lørdag, i andre europeiske kilder var hun slange, og derav ble hun forstøtt. Før hun ble kastet ut av sitt hjem hadde hun født ni barn. Hun tilbrakte tiden med å fly i lufta.

Over til en havfrue fortelling:
God tår havfrue
Dagmar Blix: Draugen skreik Tradisjon frå Lofoten
En ung mann hadde for vane å si når han drakk, om det så var bare vann: ”God tår, havfrue!” En dag da han lå ute på havet og fisket, et godt stykke fra land. Det var han og to til i båten. Været var fint og det var bare et lite vindgust fra havet. Best som de satt, hørte de en vakker sang langt ute i havet. Straks etter så det kom en båt for fulle segl. I båten var det en kvinne og ingen andre. Hun var ung og pen og håret hennes bredd ut over skuldrene, det skinte som gull.
Hun styrte båten rett deres. Så bordet hun båten og sa til han: ”Du har så mange ganger drukket min skål; nå vil jeg en gang drikke din!” Dermed dro hun han inn i båten til seg og de forsvant.

Havfruen i nød
Knut Hermundstad Truer om villdyr, fangst og fiske Galam Valdres-kultur VIII
En mann sto og tresket da han brått hørte et forferdelig skrik. Mannen kastet det han hadde i hendene og la på sprang. Det måtte være noen som var i livsfare og trengte hjelp. Da han kom ned til fjorden, satt det en havfrue i fjørsteinene. Hun spurte om han kunne bære henne over åsen slik at hun slapp ut i fjorden. Hun hadde ingenting å gi han, men han kunne stille tre spørsmål som hun ville svare på. Mannen gikk med på det. Mannen spurte: ”Når er det best å fiske?, ”Alle tider er like gode”, sa hun. Men de to andre spørsmålene var så dumme at havfrua sa: ”Du er en gal mann til å spørre, du kunne ha spurt deg rik.” så var hun borte.

Jeg husker alle mine lærere fra grunnskolen og VGS #myepåspill

Jeg husker alle mine lærere fra grunn – og videregående skole. Jeg husker hva de lærte bort, men aller best husker jeg deres nærvær i rommet. Jeg er jo så heldig å vokse opp i en tid da lærere fikk lov til å utøve sitt kall i mangfoldighetens tegn, de fikk være lærere. De var viktige navigatører i et liv jeg skulle forme. De fikk meg til å elske å lese og erverve meg ny kunnskap, noe jeg fortsatt ikke kan gi slipp på. Stadig melder jeg meg på nye kurs for å lære mer. De bragte inn i mitt liv en hunger etter å vite, etter å se livet fra flere synsvinkler.

Jeg hadde også dårlige lærere, de husker jeg også. Og noen lærere var både gode og dårlige på en gang, det vil si noe var de fryktelig dårlige på, mens andre emner var de eksperter i.
Jeg husker min aller første Frøken, som vi kalte henne. Jeg var en stille elev, rett og slett stum de første årene på skolen og det var helt greit. Rektor R. samlet alle elevene på slik at vi skulle få høre Snorres Kongesagaer, han levde med geberdene som det heter. Vi var en klasse med uro, med elever som i dag ville ha fått en eller annen diagnose, men vi hadde lærere som viste kjærlighet til det de underviste i og det smittet over på oss. Jeg hatet tysk, men lærer H. elsket det og når jeg erindrer tysken, husker jeg hans stemme og hans kraftige bart.

Lærerne var karakterer som spilte ulike roller i vår læring, i sin undervisning brukte de et vell av metoder, noen sære, andre funksjonelle og så var de metodene som traff direkte i sin teknikk for å fremme et innhold.

Jeg tror neppe lærerne er dårligere i dag, men metodene er det. Det har blitt en stillesittende undervisning uten tanke på det helhetlige menneske. I mitt fag på HiOA får jeg ofte studenter som er redde for å ta feil, som ønsker en nøyaktig prosedyre på hvordan de skal løse oppgaver. Det finnes metoder som rommer mange muligheter for løsninger, for livet er ikke et fasitsvar eller en nasjonaltest. I morgen er det aksjon #myepåspill for å få drama inn som en obligatorisk del av lærerutdanningen. Les rapporten her om hvordan det står til for øyeblikket.