Home Blog

Reven, oteren og apekatten

0

Kilde: AINO FOLK-TALES av BASIL HALL CHAMBERLAIN WITH AN INTRODUCTION By EDWARD B. TYLOR, D.C.L., F.R.S., London 1888

For lenge, lenge siden, da verden ble skapt, var en rev, en oter og en apekatt de aller beste, beste venner.

En dag sa reven til sine to venner: “Hva tenker dere om at vi drar et sted og røver mat og skatter fra menneskene?» Dette ville de to andre gjerne være med på. De dro langt avgårde og stjal en sekk med bønner, en sekk med salt og en matte fra en rik mann. Da de kom hjem, studerte de det de hadde stjålet.

Reven sa til de to andre: Oter, du kan ta saltet. Det vil være nyttig for deg å salte den fisken du fanger. Apekatt, du kan ta matta. Den kan barna dine danse og leke på. Så tar jeg sekken med bønner.» Dette var alle enige om og gikk hjem hver til sitt. Litt senere dro oteren til elven for å fiske. Han tok med seg sekken med salt, men han plumpet ut i vannet og alt saltet forsvant med det samme. Det gikk ikke bedre med apekatten. Han la matten utover på toppen av et tre, og lot barna leke på den. Men de falt igjennom og slo seg på bakken. Både oteren og apekatten var sinte over denne ulykken som reven hadde ført dem inn i. De møttes for å la reven få smake på litt hevn.

Reven fikk dette med seg. Han tok bønner, tygget dem så de ble grøtete og smurte det utover sin egen kropp. Deretter la han seg ned og lot som om han var veldig syk.
Da oteren og apekatten kom, sa reven: «Se hva som har skjedd med meg. Som en straff for det jeg har gjort mot dere, er nå kroppen min dekket av sår. Jeg er i ferd med å dø. Gå vekk og la meg dø i fred.» Apekatten så etter og så at reven snakket sant. Så han gikk derfra sammen med oteren. Siden da har ikke disse tre oppholdt seg sammen.

Andre samling – muntlig fortellerkunst

0

Forrige uke var det andre samling i det nye emnet muntlig fortellerkunst. For en fin gjeng med studenter! Det er en gjeng med godt humør, mot og gode refleksjoner. Forteller Øystein V. hadde det meste av samlingen, da jeg var i Skottland, men på lørdag traff jeg dem igjen, med en veldig lang undervisningsøkt.

Fortsettelse på undereventyr var temaet og noen grunnleggende verktøy ble innført. Samtidig prøvde jeg ut noen nye øvelser som jeg har utviklet, inspirert blant annet av den kvalitative forskningsmetoden photovoice. Det vil si at jeg så vidt har begynt å bruke fotografier inn i undervisningen, det er en praktisk grunn til dette: det er lett å frakte rundt. Men så skyldes det også at jeg syns det er gøy å fotografere og da er det godt å kunne bruke det til noe mer enn en «selvtilfredsstillende» hobby.

Temaene for undervisningen på lørdag var rasa/bhava som både indre billedskapning og videre inn i rytmer og regler. Det ble avsluttet med å lage gåter og åpninger av fortellingene.

De som kjenner meg som forteller, vet at rasa/bhava er en mine mest brukte metoder, både når jeg selv arbeider med fortelling, men også når jeg underviser andre. Det var en metode jeg lærte da jeg studerte hos den britiske fortelleren Ben Haggarty og som jeg har videreutviklet med tid til min metode. Jeg har da lyst å se om jeg kan videreutvikle det enda mer ved å sammenstille det med Photovoice metodikken, som jeg må sette mer inn i. Photovoice tar ofte utgangspunkt i sosial urett, som i utgangspunktet ligger langt unna rasa/bhava som har sitt utgangspunkt i hinduismen. Rasa/bhava handler mer om dramaturgi og det emosjonelle nivået i en forestilling, mens Photovoice om myndiggjøring og mulighet til å artikulere sin egen virkelighet.
Uansett, inspirerende å arbeide med.

AT425 – fjerde samling

0

Forrige uke, uke 6, møttes vi fortellerne til fjerde samling av prosjektet AT425. Det var, som vanlig, en god samling. Det er noe med den velvillige kunnskapsdelingen vi har fått til i prosjektet som fører til en god videreutvikling av oss alle sammen. Jeg vet ikke om det skyldes de mange dialogene, samling av deltakere, eller opplegget, men sannsynligvis en blanding av det hele.

Hilde Eskild fortalte om sin bakgrunn og den sørlandske fortellertradisjonen hun vokste opp i. Hun fortalte også om fortellertradisjonen i folkehøyskolene, kanskje en tradisjon jeg selv har vektlagt for lite som en viktig bidragsyter inn i den norske muntlige fortellerkunsten i dag.

Et av fokusene for samlingen var materialet vi hadde samlet inn og øvelsene gjorde et forsøk på å aktivisere dette inn i vår egen praktisering av den fortellingen vi arbeider med. Mye av det innsamlede materialet tok for seg symboltolkning av fortellingens betydning i dag. Det er kanskje bedre å snakke om representasjon, hva er det folkeeventyret representerer og hva er gyldig i vår tid. Folkeeventyret er for eksempel helt tydelig på at det representerer et heterosamfunn. Jeg fortalte om en informant som hadde i fortellingen om skjønnheten og udyret, gjort det åpent om hvem beistet var, om det var kvinne eller mann. Er det viktig at beistet er en mann? Kan den energien og det symbolet, være en kvinne?

Selv har jeg hengt meg opp i det mine informanter sier om økonomisering, at det er alt i den muntlige fortellerkunsten. Man vet alt om den fortellingen man forteller om, hvordan det ser ut i fortellingen, forhistorier, tolkninger, men man forteller ikke alt dette, man foretar en utvelgelse i selve fortellersituasjonen. Derfor tror jeg at det også er viktig med et slikt undereventyr som dette, at prosessen er lang, fordi da dekker man både det intellektuelle og det emosjonelle nivået i fortellingen.

Neste verksted skal ha fokus på stil.