Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

,

Siste mulighet i dag

I dag er det siste mulighet til å få med seg fortellerforestillingen skapt av Tze Yeung, Andreas og meg. Det foregår på sentralen i Oslo kl. 1630. Men festivalen har mer på programmet så sjekk det her.

Det er også to stykker som har skrevet om forestillingen som du kan lese her og her.

Jeg var selv på festivalen i går og fikk med meg de tre hendelsene/forestillingene. Først hørte jeg Katrice Hearslys ”Clockwork” som var en forestilling med en rammefortelling om en jente som blir undertrykket av kapitalismens samfunn hvor verdiene er målt i markedsføring. Inne i den rammefortellingen hadde Katrice puttet et kunsteventyr og to tradisjonelle fortellinger, alle tre fortellinger om kvinner som på et eller annet vis blir undertrykket av sine omgivelser. Rammefortellingen var nok skapt av Katrice, mens de tre andre fortellingene var kjente for de som er inne i faget muntlig fortellerkunst.

Deretter var det Tindbergs ”Hjelp meg i min vantru”, en hybrid forestilling om tro og tvil, som jo er festivalens skjema. Forestillingen blandet sjangre som stand – up, opplesning, personlig fortelling, poesi med referanser til Bibelen og skuespill Tindberg har vært med i.

Kvelden ble avluttet med AfterStory hvor tre fortellere fortalte sine personlige fortellinger. Øystein fortalte om da han ble stoppet i sikkerhetskontrollen i Ukrainia, Soula fortalte om sin klatring til Olympen og Jon Sigve om da han skulle ta lappen, noe han holder på med ennå.

Sentralen har vakre omgivelser, men problemet er at det er vanskelig å skape en følelse av faglig fellesskap der. Det foregår flere arrangementer samtidig med andre arrangører og lyttere og fortellere finner hverandre ikke. De som står i festivalen gjør en fantastisk jobb med Mette Kaaby i spissen, men jeg håper at fortellerfestivalen revurderer sin beliggenhet av festivalen for framtiden.

Sitte stille og vente på neste prosjekt

Da er premieren over til 23.27 over. Takk til dere som kom i går. Dere er best. Det er en forestilling til på lørdag. Så forteller jeg også i et annet program på søndag og mandag drar jeg til Canada for å arbeide. I dag skal jeg vaske leiligheten mens jeg øver (det er den beste måten å øve på) og deretter drar jeg til festival for å få med meg kveldsprogrammet.

Så er det på tide å tenke over neste prosjekt. Det fortsatt mer å gjøre med dette prosjektet. Det skal ende opp i fagartikler og undervisningsopplegg. Men neste prosjekt, hva skal det være? Jeg drives fram av nye ideer, svært få av dem gjennomføres. Noen får en begynnelse og så blir det med det. Og altfor ofte snakker jeg ut om ideer som egentlig ikke er gjennomførbare eller som jeg blir lei av og lar dem legges på is. Likevel tar jeg sjansen på å snakke ut om en ny ide. Det er en ide jeg lekt med i tankene i flere år. Faktisk siden jeg på en festival i Polen i 2008 tror jeg det var. Der traff jeg en doktorgradstudent som studerte forfatterne Wildes og Andersens ulike havfrue fortellinger. Havfruen representerer et bilde på samfunnets syn på kvinnen hvor du har antikkens vakre, men farlige sirener, det norrøne marerittet av et sjømonster til Walt Disneys sukkersøte versjon. Men ikke bare det; i dag fremstår også havfruene som et bilde på det andre. I den virtuelle verden er havfrue avatarene ofte eid av transkjønnede mennesker.

Fra Hvaler, hvor jeg kommer har du sagn om havfruer; og havfruene finner du i norrøn mytologi, i folkeeventyr som Buskebrura og i mer historiske fortellinger. Så det er altså et spenn av fortellervarianter. Jeg tror mitt neste prosjekt skal være om havfruer.

Her er det en liten snutt film fra gårsdagen:

,

Ånd

Da nærmer det seg en ny begynnelse. Det er premiere i kveld. Det er utsolgt. Jeg er spent. Nå tror jeg at ethvert prosjekt jeg bedriver er noe nyskapende, slik er det også i kveld. Forrige prosjekt for et år siden var å ha forestilling i et lite galleri med kun 10 lyttere ad gangen. Så var det forprosjektet til denne forestillingen, hvor jeg hadde kun en lytter og jeg oppsøkte lytterne der de var eller der de ønsket å være.

Denne gangen er det samspillet med ”ny musikk”, men også kombinasjonen av det autobiografiske med det norrøne som er det nye.

Jeg har nådd Å’en i alfabetet og det ”siste” innlegget i en rekke knyttet til fortellerforestillingen 23.27. Jeg vil nok skrive mer om fortellerforestillingen på bloggen, men du skjønner sikkert hva jeg mener. Jeg har kalt innlegget for ånd. Opprinnelig betyr ordet pust. Du vil oppdage pusten bokstavelig i fortellerforestillingen. Det er pust knyttet til fødsel og død, som den første og siste erfaring vi gjør som mennesker. Ånd er noe ikke materielt og også forbundet med sjel. Daniel var helt tydelig på at sjelen hans ikke kom til å leve videre. Det tror jeg ikke på. Det vil si, jeg er som han, sjelen hans lever ikke videre i en religiøs forstand. Men den lever videre i fortellingene vi forteller om han. Det er det som er utrolig ved å være menneske, det at vi kan fremkalle noe for vårt indre øye. Og her kommer fortelleren inn. Fortelleren levendegjør den indre verden gjennom ord og bevegelser slik at lytterne selv kan gripe det ikke – materielle og relatere det til eget liv.

På den måten kan vi si at fortellerforestillingen har et åndelig nærvær. Det er imaginært og likevel puster det av erfaringer, minner og opplevelser som berører og forarger.

Takk til dere som kommer i kveld og på lørdag. Ikke vær redd for å henvende dere til oss etter forestillingen om dere brenner etter å si noe, spørre om noe. Vi regner med at det blir en forunderlig konstruksjon som kan tippe i alle retninger. Men noen ganger må vi ha mot til å gjøre noe som utfordrer både oss selv og andre, på godt og vondt.