Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Jorda blir skapt #733

Amerika – urfolk

For lenge, lenge siden, før de eldste menneskers tid, dekket vannet alt. De eneste levende skapninger over vannet var små dyr og fugler sittende på en trestamme som fløt på det store havet. Ikke noe annet kunne sees på vannets overflate. Hver dag tittet de som satt på trestammen i alle retninger, men alt de så var vannet og himmelen. Fuglene kunne fly fra stammen i håp om å finne land, men de fant alltid vann.

Snart ble skapningene utålmodige og begynte å snakke om hvordan de kunne finne land. De valgte hubroen som den øverste rådgiver av dem alle sammen. Mens de diskuterte en dag sa hubroen: ”Det finne jord ett eller annet sted under vannet. Vi må få det opp over vannoverflaten ellers vil vi sulte i hjel. Hvem vil se etter land?” Beveren sa: ”Jeg er en god svømmer. Jeg vil prøve det.”

Beveren dykket ned i vannet og svømte mot bunnen. Han var en sterk svømmer, og i begynnelsen beveget han seg raskt gjennom vannet. Havet var dypt, meget dypt og etter at han hadde svømt en lang stund uten tegn til å nå bunnen, begynte han å bli trett. Tilslutt måtte han gi opp og dro tilbake til den flytende stammen.

Hubroen spurte etter en ny frivillig. Denne gangen sa frosken at han kunne se etter land under vannet. Han hoppet ned i vannet og begynte svømme nedover, men en stor fisk som fikk øye på han, begynte å jakte på han slik at han var tvunget tilbake til stammen.

Igjen snakket hubroen om at de selv måtte sørge for at land skulle komme over vann, og tilslutt spurte han sjøkrepsen om denne kunne se etter land. ”Ja, jeg er klar for oppdraget,” svarte sjøkrepsen, ”jeg vil dra nå!” Sjøkrepsen hoppet ned i vannet og sank og svømte mot bunnen. Den store fisken syntes han ikke så ut som et måltid og forfulgte han ikke.

Sjøkrepsen var dessuten en bedre svømmer enn beveren som ble for trett. Tilslutt nådde sjøkrepsen bunnen av det store havet. Nå hadde sjøkrepsen en hale, som han kunne bruke som en spade. Så nå begynte han å spa sammen leire til en haug. Han arbeidet raskt, og bygget høyere og høyere. Tilslutt nådde han vannoverflaten, leiren steg over vannet. Der strakte det seg og formet en masse med myk jord. Fuglene og dyrene på trestammen så på den nye jorda og var enige om at sjøkrepsen hadde gjort et god arbeid. Men de syntes jorda var for glatt og flat, så hubroen sendte musvåken for å forme jordas overflate. Musvåken var en stor fugl med lange sterke vinger. Han fløys langs jordas overflate og slo med vingene. Da han slo vingene ned, skapte han daler. Men når han slo vingene opp, skapte han åser og fjell. Når han bare gled i luften uten å slå med vingene, ble landet slett og flatt. Etter at jorda hardnet til, forlot dyra og fuglene stammen, og skapte sine hjem på den nye jorda. De slo seg ned der det passet dem best.

Hesten ved vannet #732

Norge
Det var en gang en klok mann som fikk øye på en ualminnelig stor og vakker hest. Hesten gikk og beitet nede ved stranden. Mannen ante uråd, han skjønte nok hvem det var som vandret der. Det skulle ikke forundre han om det var selveste nøkken som hadde forandret seg om til en hest. Mannen fant frem en grime og snek seg mot hesten. Nær ved hesten, kastet han grimen på hesten. Hadde han tatt i hesten, ville nøkken fått makt over han. Men nå var det mannen som hadde makt over hesten, nå kunne ikke hesten slippe løs fra han. Mannen beholdt nøkken hos seg hele den våren og han plaget han skikkelig med hardt arbeid. Han pløyde alle sine åkrer med den kraftige hesten. Men så var uhellet ute en dag. Grimen gikk av og som en ildkule løp hesten mot sjøen og dro all havren med seg.

Havfruen på Hvaler #731

For noen år siden skjedde det noe på Hvaler. Det var et firma som hadde sin sommerhytte der. En helg dro tre mannlige kollegaer ut dit, for å ta en helg og slappe av. Straks de kom dit, satte de båten på vannet og dro ut på det speilblanke vannet for å fiske. Solen var i ferd med å gå ned, og været var behagelig.
De kastet garnet over ripa, satte agn på kroker og tok til å fiske. Men det var ikke napp å få, ikke det at det spilte så stor rolle.
Plutselig, rykket det til i garnet. Mannfolka kastet seg over garnet og begynte å dra. Det var tungt, så de skjønte at de hadde fått litt av en fangst. Stor var overraskelsen, da de dro noe over ripa de aldri hadde sett maken til. For der i garnet hadde de fanget et vesen som var halvt fisk og halvt menneske. En vakker havfrue, med langt hår som hang nedover de nakne brystene.

«Slipp meg løs, jeg ber dere, slipp meg løs, så skal dere få et ønske hver oppfylt.» Ja , karene så på hverandre og den første sa: «Jeg ønsker at jeg var 50 ganger klokere.» Og poff, så var han det. Han kunne legge ut de mest avanserte matematiske formler.

Den andre karen sa: «Jeg ønsker at jeg var 100 ganger klokere». Poff, og mannen la ut om Shakespeare på gammel engelsk, han strødde rundt om seg med poesi.
Den tredje karen sa: «Jeg ønsker jeg var 1000 ganger klokere.» Da sa havfruen: Jeg pleier ikke å advare folk mot deres ønsker, men dette er ikke særlig lurt.» «Spiller ingen rolle, jeg vil bli 1000 ganger klokere.» «Men du skjønner, hele ditt syn på livet vil forandre seg, ja hele din tilværelse vil bli forandret, er du sikker. «Ja». Havfruen sukket og sa: «Javel, så er det gjort». Og poff så var han en kvinne.