Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Den tolvte fortellingen tolvte desember – hodet

Jeg har de siste dagene ikke skrevet noe om ”sminkekalenderen” fordi det ikke er noe å skrive om. Kalenderen har en forkjærlighet for lipgloss og glitrepudder som for meg ser helt like ut. Skjønt jeg fikk en neglelakk, fin farge tenkte jeg, tok den på meg, og så skulle jeg vaske hendene og neglelakken bare rant av. Jeg kikket nærmere på flasken og der står det: ”Nail polish – peel off”. Den skjønner jeg ikke, hva er poenget med en neglelakk som skal falle av? Dette er sikkert en informasjon jeg har gått glipp av med årenes løp, så om noen har vettug forklaring tar jeg gjerne i mot.

Fortellingen i dag er en favoritt, det Ivar Aasen som har samlet den inn i 1846 i Nordland. Her kommer den i sin fulle blomstrende dialekt.

Manne-Hausen 

I gamle Dagar var dat Sed og Viis i Bygdi, at alle Mann skulde vera i Gjestebod um Joledagskvelden, naar dei var komne fraa Kyrkja; – daa skulde ingen sitja heime aaleine; anten skulde Mannen bjoda Gjester til seg, elder skulde han sjølv vera Gjest hjaa ein Granne elder ein Kjenning einkvarstad.
Daa var dat eingong ein Mann, som var ved Kyrkja, og som hadde ventat paa, at han skulde verda beden til Gjestebods; men so hadde dat lagat seg so meinslege, at dat var ingen som tenkte paa han elder kom i Hug te bjoda han til seg. «Aa d’er no inkje verre med di,» tenkte Mannen, «naar ingen vil bjoda meg, so lyt eg sjølv bjoda einkvar; eg maa no vel sleppa aa fara heimatter einsaman.»

So gjekk han ikring og leitade upp ymise Kjenningar og bad dei gjera so væl og fylgja honom heim; men dat gjekk ikje betr en so, at han kom allstad for seint; for daa var dei bedne alle ihop, so dat var ingen atter, som kunde fylgja honom.

Daa vard Mannen baade harm og leid, og visste daa inkje kvat han skulde finna paa, og medan han daa gjekk dar og dreiv ikring paa Kyrkjegarden, so kom han til aa spenna burt i ei gamall Hovudskaal, som laag dar so midt fyre Fotom; for dat hender ofto, naar eit Liik er nedsett, at ein gamall Haus kann vera uppkastad og koma til aa liggja i øvste Tromen i Moldi. «Kom du daa, naar ingen annan vil,» sagde Mannen, med same han saag Hausen. Daa lettade Hausen seg upp ifraa Marki og foor og sveiv kringum Mannen liksom ein Fugl, og so fylgde han Mannen heimatter fraa Kyrkja, og sidan var han med honom baade heime og burte, og baade paa Sjø og Land; kvarhelst Mannen kom, so var Hausen ogso komen og foor dar og sveiv kringum han.
Ein Gong daa Mannen var i Skogen, daa høyrde han, at Hausen log, og Mannen spurde, kvat han log aat, men han fekk inkje Svar. Ein annan Gong var Mannen i Kyrkja, og daa var dat like eins; dat var endaa, medan Presten stod paa Stolen og var midt i Talen sin; daa høyrde Mannen at Hausen log, og sidan spurde han, kvat han hadde lætt aat, men daa var dar korkje Ord elder Ande te høyra. Og sidan so gjekk no Tidi, som ho plar ganga: dat vard Sumar, og dat vard Vinter, og sistpaa kom Joli. Daa Jolaftan var komen, so gjekk Mannen ut i Skymingi og sette Kross paa Dyrrerna paa Fjos og Løda og paa alle hine Husi; og daa Mannen hadde sett siste Krossen paa Løda, daa log Hausen ein stor Laatt. «Dan som var so viis, at han visste, kvat du lær aat,» sagde Mannen. Daa tok Hausen til aa tala og sagde, at no skulde Mannen faa vita dat, som han vilde; for no skulde dei snart skiljast aat. Mannen sagde, at dat var mangt, han hadde Hug te vita, men fyrst og fremst vilde han høyra, kvat dei tri Laattarne skulde tyda.

«Dat skal eg segja deg,» svarade Hausen; «fyrste Gongen eg log, dat var i Vaar, daa du var upp i Skogen og hogde ei Bjørk, daa rivnade dan eine Skoen din sund, og du visste ikje onnor Raad en te grava kringum Bjørkeroti og riva upp ei Taag te binda ihop Skoen med, so myket han skulde hanga paa Foten, til dess du kom heimatter. Hadde du daa visst dat, som eg visste, so hadde du gravet noko-litet lenger ned; for dar stod ei stor Pengekista innunder Roti med so myket Gull og Sylv i, at du kunde kaupt heile Bygdi og nokra Bygder til fyre dat, og daa hadde du sloppet aa ganga i slike Skoer, som ein skal binda ihop med Bjørketæger. Daa laut eg lægja aat di, at Mannen kann vera so stuttviis, at han inkje skal sjaa Lukka si, naar ho er so nær, at han turfte inkje meir en berre snu seg aa retta ut Handi og taka henne fast. – So var dat dan andre Gongen; dat var, som du veit, ein Sundag i Sumar, daa du var ved Kyrkja; daa saag eg ogso nokot, som inkje du saag. Dat var daa Aalmugen var innkomen, og Presten tok te tala, daa kom han Gamle-Eirik og sette seg utar ved Dyrrstokken og hadde med seg eit stort Kalvskinn te skriva paa, og so skreiv han upp alle Trollkjerringarne, som var inne. Men so var dei so manga, at dei fekk ikje Rom paa Skinnet, og so beit han i Jadrarne paa Skinnet og skulde tenja dat ut, so myket dat kunde verda stort nog; og best som han heldt paa soleids og tøygde og tande, so var dat ein Gong, at Skinnet glapp ut millom Tonnom so daattelege, at han slog Nakken att i Veggen, so dat vard ein stor Smell. Daa laut eg rett lægja, og daa hadde du ogso lætt, naar du hadde komet te sjaa dat. – So var dat dan tridje Gongen eg log; dat var no i Dag, naar du sette Krossar paa Veggjerne; daa log eg aat alle Smaatrolli, som laut røma undan fyre Krossmerket. Dat saag ut mest som dat hadde voret store Flokkar med Rottor og Skinnvengjor, som kom rynjande ut or Husom, og dat smatt og smaug igjenom alle dei Glugg og Glyfser, som i Veggen var. Du kann tru, dat var fiint Fylgje, som hadde teket seg Herbyrgje i Husi dine til Helgi, men so fekk dei ogso Byr undan Bakken, so myket dei laut til aa smaaskunda seg og smetta seg av og høyra etter Hus paa ein annan Stad. Og no er dat fritt og fredelegt i alle dine Hus, so dar er inkje te ottast, korkje fyre Folk elder Fe. – Men no heve eg inkje Tider te tala meir med deg; for no er dan Tidi komi, daa eg skal vera paa ein annan Stad, og darmed skal du hava Takk fyre Laget.»

Ellevte fortelling, ellevte desember – Kongen av Svarthamar

Her kommer et nytt sagn i kalenderen.

Svarthamar er et fjell, bratt og ligger ensomt. Nå er det forøvrig flere steder som heter Svarthamar i Norge, men i dette sagnet er det beskrevet som et fjell. Det ble sagt at det i dette fjellet bodde det et troll, kalt Kongen av Svarthamar.

Et stykke unna dette fjellet levde en mann som het Per. Han var viden kjent, han var klok, modig og utrolig flink til å stå på ski. En kveld like før jul, var det bryllup på en gård. Per var gjest i bryllupet. Stemningen var høy og det ble ikke spart på drikken. Utpå kvelden begynte de å snakke om Kongen av Svarthamaren. Per mente at det ikke fantes en troll konge i fjellet, og dette skulle han bevise. Andre sa at Per nå måtte passe seg for hva han sa. Men Per sto på sitt: Jeg drar gjerne til Svarthamaren, om det så er klokken 12 i natt, sa Per. Mange syntes dette var overmodig sagt. Men Per var ikke den som ville svikte sine ord.

Da klokken nærmet seg 12 på natten, tok Per på seg skiene og satte avgårde mot fjellet. Noen av gjestene fulgte etter, men på betryggende avstand. De ville se om han virkelig våget å gå til fjellet. Det gjorde han. Da han sto ved fjellet ropte Per ut: God jul, Konge i Berget. God jul, svarte det med en dyp stemme inne i fjellet. Også var det som om noen hostet der inne, og i det samme åpnet berget seg, og før Per viste ordet av det, var han inne i en stor og fin stue. Det skinte i sølv og blinket i gull både fra vegger og tak. En gammel kjerring sto ved grua og rotet med glørne. Hun satte en stol fram til Per og ba han sitte. Like etter kom det en ung vakker jente og satte et fat med grøt framfor Per og ba han spise. Men Per sa han ikke var sulten. Han visste at dersom han spiste, ville han bli værende i berget og aldri komme seg ut. Snart kom det en diger mann inn og Per skjønte at dette måtte være selveste kongen.

Per tenkte at det nå var best å komme seg ut. Han reiste seg og gikk mot døren. Kongen ba han om ikke å ha det så travelt når han først var kommet på julebesøk. Han skulle få smake på juledrikken der i huset. Per hadde aldri sagt nei til en juleskjenk og gjorde det ikke nå heller. Trollet ga han et sølvkrus med vin og ba han drikke. Per tok kruset og holdt det i hånda. Han så at vinen var blank og vakker, men så kom han på: Den som drikker hos et troll, blir selv en narr. Så fort kastet han vinen over skulderen, traff kongen midt i ansiktet. Mens trollet skrek, løp Per ut i den klare stjernenatten. Kruset holdt han ennå i hånda, det kunne han ha som minne tenkte han. Skiene var fortsatt på beina. Nå satte han rett hjemover.

Da han hadde kommet et stykke på veien hørte han det suse bak seg. Det var kongen som ville både ha Per og kruset tilbake. Per hørte at han dro inn på. Per snudde seg og ventet på at trollet skulle komme nærmere. Da trollet vær nær, ropte Per ut: Se en vakker jomfru. Trollet snudde seg og fikk se at sola var i ferd med å stå opp. Da forsvant trollet i det samme.

Den tiende fortellingen tiende desember – selvet

I dette innlegget er jeg meg selv nok, som reven i fortellingen nedenfor. Jeg fant bilder av opptredende meg fra Berlin, år 2011. Jeg regner med at det var Ragnhild (en forteller bosatt i Berlin) jeg klarte å overtale til å ta bilder av meg, meg, meg, mens jeg opptrer. Dette var en nordisk uke i Tyskland, hvor vi da var nordiske fortellere som opptrådte sammen med tyske fortellere i det nordiske felleshuset. Dessverre hadde ikke arrangørene vært helt heldige med markedsføringen, så det var ikke mange publikummer som kom. Det var vel kanskje derfor det var plass til at Ragnhild kunne ta bildene uten å forstyrre et publikum.

Reven snyter bjørnen for julekosten

Bjørnen og reven hadde en gang kjøpt seg en smørholk i hop; den skulle de ha til jul, og derfor gjemte de den under en tykk granbuske. Så gikk de et stykke bort og la seg i en solbakke til å sove. Da de hadde ligget en stund, reiste reven seg og ropte: «Ja!»…satte avsted, og like bort til smørholken, som han åt en god tredjepart av. Men da han kom igjen, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, siden han var så feit om flabben, sa han: «Tror du ikke jeg ble bedt i barsel da?»

«Ja så. Hva hette barnet?» spurte bjørnen.

«Tatt-på,» sa reven.

Dermed la de seg til å sove igjen. Om en liten stund sprang reven opp igjen og ropte: «Ja!» og strøk avsted bort til smørholken. Den gangen åt han også en god slump. Da han kom tilbake, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, svarte han: «Å, ble jeg ikke nå igjen bedt til barsel da, tror du?»

«Hva hette barnet nå da?» sa bjørnen.

«Halv-ett,» svarte reven.

Bjørnen syntes det var et rart navn, men han undret seg ikke lenge på det, før han gjespet og sov igjen; aldri før han hadde ligget en liten stund, så gikk det like ens som begge de andre gangene; reven sprang opp igjen, ropte «Ja!» og la avsted bent til smørholken, og den gangen åt han slumpen. Da han kom tilbake, hadde han vært i barsel igjen; og da bjørnen ville vite hva barnet hette, svarte han «Slikket-i-bunnen!»

Dermed la de seg til å sove igjen og lå en god stund. Så skulle de bort og se til smøret; men da var det ett opp. Og så skyldte bjørnen på reven, og reven på bjørnen; den ene sa at den andre hadde vært borte i smørholken, mens han selv lå og sov.

«Ja, ja,» sa Mikkel, «vi skal snart få vite hvem av oss har stjålet smøret. Nå skal vi legge oss borti solbakken: den som da er fetest bak når vi våkner, han har stjålet det.»

Ja, den prøven ville bjørnen gjerne gå inn på; han visste med seg selv at han ikke hadde smakt smøret engang, og la seg trygt til å sove i solen. Så lusket Mikkel bort til holken etter et smørgrann som satt igjen i en sprekk, og tilbake til bjørnen og smurte ham bak med det; så la han seg til å sove, som ingenting hadde hendt. Da nå begge våknet, så hadde solen smeltet smøret, og så ble bjørnen den som hadde ett smøret, likevel han.