Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Samtale og intervju – ulike vinkler å se det fra

En torsdag i april 2014 satt jeg på bussen ut på Hvaler, jeg reiste fra Oslo. I Fredrikstad gikk bussen over til å bli en lokalbuss og på bussen kom det en dame, nærmere 70 vil jeg tro. I det hun gikk hun forbi meg, så hun på meg og smilte og sa: ”Jeg ser hvem du er datteren til” (hvilket jo ikke er en kommentar man alltid foretrekker å høre). Hun satte seg ned på setet og tok til å snakke. Hun var nå hytteboer på Hvaler, men var oppvokst der. Hun visste godt hva jeg drev med. Kvinnen så ut til å sitte på en rekke gode historier som jeg fikk tilfeldige fragmenter av. Men når jeg spurte om noe mer, ville hun ikke si noe mer, av hensyn til den og dens slekt.

Det slo meg da at det å fortelle en historie er fortsatt tabubelagt, for hva om man skulle fortelle feil versjon av fortellingen, kanskje man ikke husket alle detaljer og kanskje det var sensitive opplysninger til tross for hendelsen strekker seg bort i mot 100 år tilbake. Slik oppstår det da en hverdagslig sensurering og levde liv og erfaringer blir skrellet bort til fordel for en strømlinjeformet versjon av virkeligheten.

Som forteller er det naturlig å finne fram til fortellinger gjennom møte med andre mennesker, men det er en rekke utfordringer som forseres før de faktiske historiene kommer fram som: informanten vil ikke av hensyn til fortsatt levende mennesker eller slektninger, informanten syns materialet er uinteressant, informanten ser ikke viktigheten av sitt eget materiale eller lignende.

Hilde Møran redegjør i artikkelen ”Metodologiske utfordringer”, for utfordringer knyttet til å bruke intervju i forbindelse med datainnsamling. Artikkelen ser på intervjusituasjonen fra et sosiologisk ståsted, men kan overføres til fortellerens arbeid.

Det å foreta et intervju en muntlig handling og det finnes ulike typer intervjuer og selv om det i artikkelen først og fremst konsentreres rundt forskningsintervjuet, kan det likevel være elementer som kan overføres til andre typer. Å ta i bruk intervju er å nærme seg en virkelighet sett fra et bestemt perspektiv og kan ofte ikke stå alene. Et moment som er viktig å være observant på er at det å foreta et intervju vil si å være i en sosial situasjon som også har sine faktorer. Samt at følgende temaer spiller inn:
Informantens forhold til den virkelighet som beskrives
Er materialet sant eller usant eller ingen av delene
Hva er forholdet mellom intervjueren og informanten og hva slags intervjuteknikk tas i bruk

Enlarge

IMG_4468
Bildet er fra FEST 2008

Enlarge

Fest
Bildet er fra FEST 2008

Det å fortelle om seg selv er ikke et nytt fenomen, selv om det er sterkt fokus på dette i tiden, dette er en form som strekker seg tilbake til gresk antikk og Plautus. Det som gjør at det skiller seg ut i dag er at ”den individuelle selvopptattheten er maksimert.” Trenden er at individet betrakter seg selv som objekt, det drives med selvanalyse og vi kan gruble over vårt private rom i en offentlighet. Jeget er en rekonstruksjon og er stadig omskiftelig.

Å foreta intervjuer kan angripes fra ulike tilnærmingsmåter. Møran beskriver følgende tilnærminger:

Naturalistisk/tradisjonell tilnærming
Her er holdningen at man nærmer seg studiet med naturvitenskapens holdning hvor man skal finne fram til universelle sannheter eller lovmessigheter. Forskeren framstår som en nøytral samler. Forskeren har fokus kun på informantens historie som representerer den ene virkeligheten man søker og det er forskerens mål å representere denne historien så nøyaktig som mulig. Den intervjuede er ”container” og intervjueren er respondent og passiv. Det er den intervjuede som produserer kunnskap.

Emosjonalistisk tilnærming
Her finnes det ingen ”objektiv” distanse, her er forskeren forteller sammen med informanten. Dette skal skje under en atmosfære av åpen og umiddelbar kommunikasjon og man er ute etter informantens subjektive, indre verden. Det er ønskelig med en moralsk, estetisk, emosjonell og intellektuell dybde.

Den tredje tilnærmingen Moen nevner er kalt ”Interaksjonistisk/fortolkende tilnærming” og bygger på at tanken om at individet skapes gjennom sosial interaksjon. Det å være et individ er en relasjonell handling. Dette skaper også en annen holdning til intervjusituasjonen, det vil si at denne situasjonen skapes av begge to, både den som intervjuer og den som blir intervjuet og at meningen blir skapt av begge. Situasjonen skal preges av en undrende holdning, og intervjusituasjon framstår som en språklig refleksjon. Ved å snakke sammen blir virkeligheten tilgjengelig på en ny måte. Fokus er hvordan informanten produserer sosiale identiteter, hvordan vedkommende presenterer det foretrukne selv gjennom sin livsfortelling.

I denne sammenhenger blir fortellingen sett på som et kulturelt uttrykk og ikke en personlig erfaring som vedkommende må stå til rette for. I fortellingen tildeler informanten personer som deltar i fortellingen ulike roller og relasjonen mellom disse rollene skaper en spesiell type genre av livsfortelling.

Innenfor denne tilnærmingen er også form viktig, hvordan fortellingen formuleres og hvordan språk brukes til å gjengi og skape virkelighet blir betraktet.

I disse dager er jeg selv ute og foretar intervjuer med fagfeller, andre fortellere. Først observerer jeg en forestilling eller fortellersituasjon og deretter intervjuer jeg. Jeg skal intervjue fem fortellere og materialet skal kaste lys over den norske fortelleren og folkeeventyret i dag. I en slik intervjusituasjon er vi, som nevnt tidligere, fagfeller. Moens to sistnevnte intervjusituasjoner er da naturlige maler. Den emosjonalistiske fordi intervjuet baserer seg på en fortellersituasjon, den har frembrakt et emosjonelt utgangspunkt. Det er også en ”Interaksjonistisk/fortolkende tilnærming” fordi kunnskapen blir produsert både av den jeg intervjuer og meg selv.

Og selv vil jeg påstå at situasjonene så langt skaper mye og interessant stoff som jeg skal ta med meg videre inn i undervisning og inn i en artikkel om den norske fortellerstilen i dag.

Hvordan overleve?

I går var jeg på kurs, skrivekurs og der traff jeg en jeg ikke hadde sett på rundt 10 år. Ivrig spurte hun om hvordan det gikk med mine gutter og jeg svarte at Isak har det bra og Daniel døde i fjor. Og så kom det spørsmålet som ofte naturlig er der: Hvordan overlevde du det?

Jeg gjorde egentlig ikke det. Isak trenger meg, livet holder på uoppfordret videre. Jeg overlevde ikke, jeg er et skall som holder fast på rutinene. Jeg går tur med hunden og ler på passende steder, jeg fordyper meg i studenters oppgaver og forbereder neste fortelleroppdrag. Jeg handler ut fra fornuftens vilje og later som om alt er OK. Jeg har blitt min egen fortelling, for det kan jeg. Jeg vet hvor jeg kan leve meg inn og holder fast ved hendelser som skjer. Jeg innbiller meg at snart skal han ringe meg og hans grav er bare et navn på en stein.

Det er bare slik at jeg setter livet opp som en fasade, men inne i meg er det en helt annen virkelighet. Drømmene er borte, håpet er på lavbluss og jeg er forundret om morgenen over at jeg fortsatt lever.

Det er kanskje det som er styrken ved å være de vi er, det er kanskje da vi er sunne og det er kanskje det et som er som mirakler alikevel. Vi bærer med så mange stemmer som holder sine monologer gående, utad stråler du mot verdenen mens inne i deg ringer kirkeklokkene for de døde. Og det er kanskje derfor jeg liker å fortelle eller å skrive for da må jeg samle de lydløse innenfor og gi dem en retning ut i verden. Jeg sier det ofte, at den viktigste jobben jeg har som forteller er å gi de stemmeløse en lyd og et virke så de kan høres, både de som kommer fra et drømt og et levd liv.

Det er vel derfor jeg har overlevd.

Havfruen

Kjenner du til katten som lyser i mørket? Da snakker jeg om den genmodifiserte katten. På søndag så jeg det populærvitenskapelige programmet ”Kampen om livet”, som tok for seg klipp og lim av gener i DNA’et. Dette er snakk om den vertikale arven, i den horisontale arven arver vi egenskaper fra våre i foreldre, i den vertikale kan vi hente egenskaper fra andre liv og rett og slett ”klippe” dem inn i vårt eget DNA. Kan man da være så frimodig å si at vi en gang i fjern framtid faktisk har havfruer blant oss? Kanskje mennesker som er spesielt tilpasset et liv i og nær havet? Hva vet jeg, men det er en pirrende tanke. Kanskje vært en fantasy novelle? Uansett, et lite innlegg om havfruer slik jeg kjenner henne fra alle de sagnene jeg har lest.

I mitt utvalg av sagn, finnes det flere sagn om havfrue fra det stedet jeg selv kommer fra, Østfold – Hvaler. Her kunne hun sees primært i soloppgang eller på godværsdager. Da satt hun gjerne på en stein og flettet sitt lange hår. Hennes ansikt var vakkert og nedover ryggen hadde hun langt og bølgende hår. Hun var halvt menneske og halvt fisk.

Det hendte at hun reiste seg opp i sjøen som en dronning, sies det. Hun kunne komme på land. Om julaften kom hun og danset rundt en huggestabbe og av og til stjal hun kalver.

Hun kunne komme med advarsler og man kunne stille henne spørsmål, utover dette sa hun ikke så mye. Det fortelles også om at havfruens sang kunne være så vakker at man måtte stoppe ørene med voks for at hun ikke skulle lokke de hørende i sjøen.

Det er to andre karakterer fra sagnverden som har noen lignende som havfruen:
Roende kjerring
Jeg har kalt dette for en roende kjerring fordi det er slik hun er beskrevet. Hun finnes i et eneste sagn hentet fra Østfold. Jeg syns hun var såpass fascinerende at jeg valgte å ta henne med. Dette var en kvinnelig skikkelse som rodde rundt i en halv båt, hun hadde langt hvitt hår og sang mens hun rodde så det fosset. Folk tok det som et tegn på dårlig vær.

Melusina
Er en relativt kjent europeisk karakter. Det er kun et sagn fra Helgeland som nevner Melusina. Hun var fisk nedentil hver Lørdag, i andre europeiske kilder var hun slange, og derav ble hun forstøtt. Før hun ble kastet ut av sitt hjem hadde hun født ni barn. Hun tilbrakte tiden med å fly i lufta.

Over til en havfrue fortelling:
God tår havfrue
Dagmar Blix: Draugen skreik Tradisjon frå Lofoten
En ung mann hadde for vane å si når han drakk, om det så var bare vann: ”God tår, havfrue!” En dag da han lå ute på havet og fisket, et godt stykke fra land. Det var han og to til i båten. Været var fint og det var bare et lite vindgust fra havet. Best som de satt, hørte de en vakker sang langt ute i havet. Straks etter så det kom en båt for fulle segl. I båten var det en kvinne og ingen andre. Hun var ung og pen og håret hennes bredd ut over skuldrene, det skinte som gull.
Hun styrte båten rett deres. Så bordet hun båten og sa til han: ”Du har så mange ganger drukket min skål; nå vil jeg en gang drikke din!” Dermed dro hun han inn i båten til seg og de forsvant.

Havfruen i nød
Knut Hermundstad Truer om villdyr, fangst og fiske Galam Valdres-kultur VIII
En mann sto og tresket da han brått hørte et forferdelig skrik. Mannen kastet det han hadde i hendene og la på sprang. Det måtte være noen som var i livsfare og trengte hjelp. Da han kom ned til fjorden, satt det en havfrue i fjørsteinene. Hun spurte om han kunne bære henne over åsen slik at hun slapp ut i fjorden. Hun hadde ingenting å gi han, men han kunne stille tre spørsmål som hun ville svare på. Mannen gikk med på det. Mannen spurte: ”Når er det best å fiske?, ”Alle tider er like gode”, sa hun. Men de to andre spørsmålene var så dumme at havfrua sa: ”Du er en gal mann til å spørre, du kunne ha spurt deg rik.” så var hun borte.