It is going to be a bumpy ride, sa piloten. Jeg burde vel ant det med en gang jeg gikk ombord i flyet og den kvinnelige kabinansatte sa: Sett dere så langt bak det er mulig.
Jeg var i ferd med å forlate Bjørkedalen. Jeg har forlatt mange steder. Jeg har forlatt mange steder fordi jeg har reist dit. Det fleste reiser jeg har foretatt, har vært på grunn av arbeid. Det er en av gavene ved å være fortellerkunstner. De tradisjonelle fortellingene som folkeeventyr kan spores gjennom sine motiver i reiser. Fortellingene har utviklet seg fordi mennesker har reist.
Som barn, ønsket jeg å fly. Det var min fantasifulle mulighet til å reise bort. Kanskje det handlet om en mulighet til å være en annen enn det jeg opplevde meg som. Og kanskje handlet det om en mulighet til å komme hjem med en rikdom som kunne deles med andre og på den måten endre meg. Mine reiser ender alltid opp med store og små fortellinger som bebor meg.
Bjørkedalen framstår som en romantisk drøm, hver gang jeg tenker på stedet blir jeg nostalgisk. Det minner meg om en tid da jeg følte at jeg var i ett med fortellingene jeg fortalte. Da alt var ferskt og jeg hadde en naiv holdning til møter mellom fortelling og virkelighet. Jeg var en gang der. Nå var jeg invitert tilbake til Bjørkedalen for å holde kurs. Bjørkedalen er en liten bygd i Volda kommune, Møre og Romsdal. Det er grunn til at Bjørkedalen framstår som romantisk for meg som kommer fra noen øyer som ligger flatt i havet. Stedet er omringet av fjell som gir en ro når jeg er der. Bygda er kjent for sine mange arkeologiske funn, blant annet fra jernalderen og middelalderen. Det er funnet flere gravhauger i området, som viser at stedet har vært bebodd i over tusen år. Dette forsterker et nærvær, en følelse av å være til stede i noe som er annerledes, en annen tid.
William James var en ledende psykolog og filosof på slutten av det 19. århundre. James brukte ideen om det empiriske jeg som en del av teorien om selvbevissthet. Konseptet «det empiriske jeg» er en del av hans større teorier. For noen av oss er Jean Piaget mer kjent, den sveitsiske utviklingspsykologen er kjent for sin teori om kognitiv utvikling. Piaget snakker om «det kognitive jeg», som er min evne til å forstå meg selv og verden rundt meg. Dette er relatert til James’ ideer om det empiriske jeg.
James deler opp «selvet» i tre distinkte, men sammenkoblede komponenter: «det materielle jeg», «det sosiale jeg», og «det åndelige jeg». «Det materielle jeg» refererer til de fysiske aspektene ved min identitet, som kroppen, klærne, familien. Forrige gang jeg var i Bjørkedalen var i 1998. Selvfølgelig har det materielle jeg endret meg siden den gangen. Jeg har blitt eldre. Jeg har mistet en sønn. Min andre sønn har flyttet ut. Jeg har ikke lenger katter, men en hund som har blitt elleve år. Jeg er opptatt av hvordan jeg kler meg på en annen måte enn i 1998. Jeg bor på et annet sted. James hevdet at min oppfatning av selvet er formet av min fortid, nåværende erfaringer, og fremtidige forventninger, og at det konstant endrer seg i respons til mitt miljø. Det er nesten så jeg ikke er den samme som var der i Bjørkedalen i 1998. Det er også slik blikket faller på meg, når jeg ser meg selv i fortiden. Jeg blir en karakter, denne karakteren har et syntetisk nærvær som er en blanding av virkelighet og fiksjon.
I kurset ble det også et nærvær av de fortidige oss, spesielt knyttet til steder som kan representere det materielle jeg. Flere av deltakerne deltok i kurset nettopp fordi de hadde et forhold til Bjørkedalen. De bodde andre steder, men hadde for eksempel vært mye der i barndommen, eller hadde slektninger der som betød mye for den enkelte deltakeren. Kanskje er det slik med det autobiografiske materialet eller de personlige fortellingene at de forholder seg til det materielle jeget? Muligens er det lettere å huske steder, klær, familie?
Noe av det veldige fine med å reise som fortellerkunstner, er å treffe mennesker jeg ellers aldri vil treffe. På kurset var det en herlig gjeng. Flere av oss bodde på samme sted. Kursgjengen laget måltidene sammen og sang om kveldene. Selv trakk jeg meg tilbake. Jeg opplever meg selv som et lite sosialt menneske, eller kanskje det er slik at å lede kurs eller ha forestilling er en sosial anstrengelse som fører til at jeg trenger mye alenetid. Det er iallfall en unnskyldning jeg gir meg selv. «Det sosiale jeg» refererer til hvordan jeg blir sett og bedømt av andre, og hvordan disse oppfatningene påvirker min oppførsel. Det er viktig å merke seg at det «empiriske jeg» ikke er en fast eller uforanderlig enhet. Det endrer seg over tid og i respons til mine erfaringer. For eksempel, når jeg har nye erfaringer, lærer nye ferdigheter, eller endrer oppfatninger, endrer også min oppfatning av «jeg» seg. Tilsynelatende bryr jeg meg mindre om hva andre syns om meg, enn det jeg gjorde før. Samtidig vil jeg ha en viss styring på hvordan jeg oppleves i det sosiale rommet.
Kurset var en sosiale opplevelse. Fortellerkurs er det, for det skal fortelles og det skal deles. Det oppstår raskt en kollektiv følelse, en trygghet som gjør at deltakere kan dele av sin intimitet.
«Det åndelige jeg» er det mest subjektive og intime aspektet av mitt selv. Det inkluderer min indre opplevelse av tanker, følelser og opplevelser, det James også kalte «stream of consciousness». I løpet av kurset var det tårer, latter, uenighet og bifall. Det intime i det empiriske jeget var nærværende. Det berører, og kanskje er det som berører å være i kontakt med noe åndelig.
«Det empiriske jeg», er en integrert og dynamisk helhet. Og dette empiriske jeget skulle hjem. Jeg lider av tvangstanker når det kommer til tid. Jeg ville reise i god tid. Jeg ble anbefalt å ikke gjøre det, likevel insisterte jeg mildt. Flyplassen er ikke et sosialt aktivt sted. Anne Bjørkedalen, den flotte kvinnen som hadde engasjert meg, kjørte til ferja. Vi tok ferja til Volda. For å kjøre rundt vannet, var noe man ikke foretrakk. I Volda var det kort vei til flyplassen. Da vi kom inn i Volda, mens vi heftig pratet hele veien, det var nesten så jeg ikke merket at vi hadde tatt ferja, oppdaget jeg at jeg hadde glemt mobilen i Bjørkedalen. I slike situasjoner lønner det seg med god tid. Ferja gikk ikke. Vi måtte kjøre den veien vi helst ikke ville kjøre, fram og tilbake. Likevel, vel framme på flyplassen, hadde jeg fortsatt altfor god tid. Denne flyplassen er mer som en bussholdeplass. Det er ingenting å gjøre der, bortsett fra å sitte på en av fem plastseter og vente. Ingenting å kjøpe og ingen andre enn de fire, fem som jobber der og som spiste pizza. Når de først jobbet der, så jobbet de med det meste. Sjekke inn, bagasje og ta imot flyet.
Omsider gikk flyet, forsinket i landing og forsinket videre. Det skyldtes vinden. Ja, det ble en humpete hjemtur. Bjørkedalen er et vakkert, lite sted omgitt av episke fjell, besøk det.