Skjør er en forestilling som har vært med meg i noen år. Det utvikles stadig videre. Forestillingen blander et folkeeventyr med autobiografi og norrøn mytologi og ser på ulike forhold mellom far og datter, temaet er hvordan narrativ identitet formes.
Folkeeventyr fortalte jeg offentlig første gang i 2001. Da var jeg i Wales, det var fortellerfestivalen Beyond the border jeg opptrådte i. Festivalen var en gang Europas største, nå er den avsluttet, dessverre.
Jeg var tilbake i Wales forrige uke. Wales er en del av Storbritannia, og jeg oppholdt meg i Cardiff, hovedstaden. Wales har en befolkning på omtrent 3 millioner mennesker. Det offisielle språket er både engelsk og walisisk, et keltisk språk som fortsatt er aktivt brukt i landet. Alle skilt og informasjon er tospråklig.
Jeg har vært flere ganger i Wales. Denne gangen i forbindelse med en konferanse. Jeg har også vært på konferansen før. Konferansens tema er Fortelling og helse. Fortelling oppleves som noe stort i Wales, et område som angår mange felt. En ting er at det er mange fortellere her, som blant annet er et resultat av fortellerfestivalen nevnt over. Wales har i tillegg det eneste forskningssenteret knyttet til fortelling i Europa. Senteret er primært konsentrert om den anvendte fortellingen og konferansen blir arrangert annethvert år. Det er fornyende å reise til en konferanse, det er nettverksbyggende, man blir inspirert, får ideer og blir presentert for teoretiske og praktiske innfallsvinkler.
Forestillingen Skjør eller Fragile som den heter på engelsk, var altså mitt bidrag. Jeg delte scenen med den walisiske fortelleren Daniel Morden som jeg har kjent siden 1998. Han åpnet med en times forestilling som besto av ulike folkeeventyr flettet sammen til en helhet. Deretter fortalte jeg Skjør i en Black Box på universitetet.
Som sagt har jeg vært Wales flere ganger. Første gang jeg var der som forteller, var 2001, hvor jeg nettopp fortalte folkeeventyret nevnt over. Det gikk ganske dårlig, for eksempel sovnet den anerkjente fortelleren Abbi Patrix under fortellingen. Et godt eksempel på hva som kan skje når du er usikker. Bare så det er sagt, Abbi er en god kollega i dag.
Før dette har jeg reist til festivalen som lytter sammen med andre, det var utvilsomt gøy, det ble brukt mye energi på å finne et godt sted for teltet. Ja, vi måtte campe på festivalen. Det var en kjønns delt dusj, og der gikk min grense. Jeg er ikke komfortabel med andre «folks privater» innenfor mitt synsfelt.
Kanskje det mest «merkelige» hendelsen», som skjedde der, var i 2014. I 2014 reiste Mathilde og jeg til Wales for å delta på fortellerfestivalen Beyond The Border. Matilde var en musiker jeg arbeidet med. Å komme seg fra Norge til Wales er utfordring. Vel, du kan kjøpe dyre flybilletter til Cardiff, men det kunne vi ikke. Så løsningen var å fly til Gatwick i England og deretter ta tog fra Gatwick til Bridgend i Wales som var den nærmeste togstasjonen til festivalen. Togbilletter ble bestilt på forhånd. Vi fikk da en togrute fra Gatwick til Reading i England, der et togbytte, et nytt tog som gikk til Cardiff og et nytt tog fra Cardiff til Bridgend. Fra Reading hadde vi en setereservasjon som vi var pålagt å ha. Dette høres litt «avansert» ut, men er viktig informasjon for å hjelpe deg med å forstå mysteriet som kommer.
På Gatwick hadde vi avtalt å møte Ragnhild, en forteller som kom fra Berlin. Planen var at vi skulle ta tog sammen, sitte og skravle på toget, altså en skikkelig «kosetid». Det viste seg imidlertid at Ragnhild skulle ta et annet tog til Wales, hun skulle reise fra Gatwick til Reading og deretter ta et direkte tog fra Reading til Bridgend, så hun hadde ikke «det ekstra togskifte» vi hadde. Vi hadde imidlertid samme tog til Reading, så vi fikk en times reise sammen. På Gatwick møtte vi tilfeldigvis brødrene og musikerne Kouame og Raymond, to andre personer som reiste fra Norge til samme festival, men de skulle reise til London og ta tog derfra. Dette virket for oss en ekstra omvei, og vi lo litt av at de måtte reise den ekstra biten, men det var en avtale de hadde og som de måtte følge.
Ragnhild, Mathilde og jeg satt på toget og var i godt humør; denne ungdommelige følelsen kom over oss da vi satt der som ryggsekkturister. Det varte ikke lenge. Snart stoppet toget fordi et tog foran oss hadde problemer. Vi måtte forlate toget ved en nærliggende stasjon og vente på at toglinjen skulle være klar for ny trafikk. Med tung bagasje og noe motløshet ventet vi og vi innså at vi ikke kom til å rekke toget fra Reading. Ragnhilds tog skulle gå senere, og vi krysset fingrene for at vi kanskje kunne komme på dette. Til slutt kom et nytt, og helt fullpakket tog, vi sto i korridoren i en time, og vi sa ikke mye.
Da vi ankom Reading, gikk vi av toget, selvfølgelig gikk vi glipp av det toget vi egentlig skulle reist med, men kanskje vi kunne ta toget som Ragnhild skulle ta, til tross for at vi ikke hadde en reservasjon på dette toget. Dette var et tog vi aldri hadde planlagt å ta, og nå kunne det ha være fullt, men for oss var det viktig at vi kom frem, om det så betød at vi måtte stå hele veien. Det spilte ingen rolle.
På stasjonen snakket vi med en tog ansatt som ga oss tommelen opp for at det var helt greit å ta toget, til tross for bla.. bla… Og nede på plattformen fortalte en annen tog ansatt oss at vi ville finne seter bakerst i toget.
Så som de «ubekvemme følgesvennene» vi var, kastet vi oss inn i en tilfeldig vogn bakerst i toget. Inne i vogna fikk vi øye på Kouame og Raymond og ikke minst Jan, en god venninne og også forteller. Hun er fra Storbritannia. Jan, Kouame og Raymond arbeidet sammen på den tiden. Stemningen steg betraktelig, for en flaks at de var på dette toget (til tross for at de hadde reist fra London). Vi satte oss ned. Jeg satte meg ved siden av Jan og skravlingen var i gang. Jeg satt på det ytre setet, det var en midtgang og i de fire setene ved siden av oss satt to unge britiske jenter. Ragnhild og Mathilde satt i en annen rad, ikke langt unna.
Etter en kort stund, og lettet over at vi nå forhåpentligvis kunne sitte hele veien til endestasjonen, lente Kouame seg frem, han satt over meg, pekte på setet ved siden av meg (på den andre siden av midtgangen) og sa: Hei, navnet ditt står på setet. Jeg lente meg over og tok setereservasjonen som var på det setet, og der stod det tydelig
«Dahlsveen». Hvordan er det mulig? Det var ikke et tog vi skulle ta, en vogn vi tilfeldigvis gikk inn i, og likevel bærer et sete mitt navn? Det vil si, mitt etternavn, men ikke mange mennesker i Norge har det navnet og enda færre ville være på vei til Wales på samme tid. Vi hadde en setereservasjon som vi hadde bestilt, men dette stemte ikke overens med det som var her i dette tilfeldige toget. Konduktøren kunne ikke forklare det. Er de så effektive på tog i Storbritannia at de ville forutse at jeg ville ende opp på dette toget? Reservasjonen var fra Paddington, det vil si London, som aldri var min intensjon å reise fra. Dette mysteriet er aldri blitt løst. Hvordan er det mulig at navnet mitt var reservert på et tog jeg aldri skulle ha tatt, men som jeg likevel og tilfeldigvis endte opp i?
Det er ingen stor skrekkinnjagende hendelse. Likevel får slike små ting meg til å undre over samstemheten i det som skjer rundt meg. Eller kanskje det er mer riktig å si, mitt ønske og behov for at ting skal henge sammen.