Home Blog Page 785

Gyda og frieri

0

Se forrige innlegg her.

Snart er vi gang med prøver på Harald Hårfagre igjen. Siste prøver før jul omhandlet frieriet til Gyda, et, på ett vis, skjebnesvangert frieri for Norges historien. I kongesagaen avviser hun frieriet, hun vil ikke gifte seg med en småkonge, hvilket fører til Hårfagres lange hår og «samling av Norge». I Flatyarboka er det en annen versjon til hvorfor Hårfagre lar håret gro og samle Norge, men vi har valgt å beholde «Gydaversjonen», kvinnehistoriene må være med. Problemet er at hendelsen er kort i kongesagaen, kun over noen få linjer,.  Vi tok derfor et grep fra norrøn diktning, vi foretok et tekstlån.

kongenmedbart

Det er to andre frierier som er kjente i vår kulturkrets: det norrøne gudekvadet Skirnesmål og folkeeventyret «Prinsessen som ikke lot seg målbinde». Begge disse fortellinger har kvinneskikkelser som ligner Gyda, det skal litt til før de er villig til å gifte seg med. Gerd går endelig med på det gjennom voldelige trusler satt i verseform og i folkeeventyret gir prinsessen etter for snarrådighet. Det er flere likheter, I Skirnesmål reiser ikke Frøy selv for å fri til Gerd, det gjør Skirne, hans gode venn og tjener. Dette finner du hos Hårfagre også, han sender sine menn for fri til Gyda. Likheten mellom folkeeventyret og kongesagaen ligger på et mer emosjonelt plan: Askeladden er frekk og lar seg i skremme, Harald lar seg heller ikke skremme av avslaget, han blir ikke rasende, men heller lattermild og kan man si lykkelig over at Gyda faktisk har satt kursen for han.

I det praktiske arbeidet vi med alle tre tekster parallellt. Vi leste igjennom og improviserte en fortelling ut fra det som ble husket. Frieriet ble en sprek affære.

Rommets begrensninger #12

2

I går fortalte jeg på Fortellerkafe Oslo som har tilholdsted på Asylet. Om du ikke har vært der, er det et meget lite lokale (altså hvor fortellerkafeen arrangeres), det er smalt og lengre enn bredt og fylt opp av fire langbord. Dette lokalet har vært fast tilholdsted for fortellerkafe siden 1995, stedet er etablert og stemningen er intim og passer en rekke fortellinger. Jeg fortalte «50 prosent Ondskap» der i går, et program som bygger på heltekvadet om Volund, et verk fra norrøn diktning. For en slik fortelling var rommet alt for lite og itillegg, som Øystein (verten i går) minnet meg om, jeg har innøvd deler av fortellingen i et uterom. I fortellingen er det innarbeidet brå vendinger for å endre dynamikk. Ellers blir fortellingen flat og tung å høre på. Disse vendingen hentes ut fra et fysisk møte med rommet, vendingen bygges opp ved hjelp en koregrafisk tilnærming som gjør et jeg brått kan snu fortellingen inn i et raseri. Det fikk jeg ikke til i går, nettopp fordi rommet er for lite og publikum bortimot sitter opp i deg.

Eksempel på et uterom man kan øve i.
Eksempel på et uterom man kan øve i.

Energi i fortellerstilen kan hentes fra flere steder. Etter pause, f.eks. fortalte jeg erotiske fortellinger, her hentes energien utfra kommunikasjonen med publikum og timingen i forellingen. Det er altså en rekke faktorer å ta hensyn til når man forteller, ikke alle fortellinger som egner seg i alle rom eller for alle typer lyttere.

I became a storyteller through copying #10

2

The acclaimed British storyteller Sally Pommes Clayton has written a good and touching post here  about the creative energy and work a storyteller use in her work and about how difficult it may be when some «steals» this work. This has been a delicate and at times outrageous theme as long as I have been in this field, and there is no clear answer on the subject. This is some of the difficult by being in a tradition that is no longer a tradition but contemporary and community art form. Previously a storyteller was protected by the tradition (ref. Lord and Parry about about the bardic tradition as an example), one formally or informally learned from a family member or a master, the story was learned as a kind of imposed copying the master untill one restrained the form, the technique and the story and was free to innovate the tradition. This was protective because sthe storyteller got permission from the master to tell the tale. This reassuring protection we have no longer as storytellers, but because tradition still follows us like a shadow in the sense that we are telling the same traditional tales that before «was passed down», there is also implied that anyone can tell the stories one hear. Clayton uses the example of Stand up where it is unheard of to tell each other stories, she could use other examples. In folk music one must be precise about who you got the tune from, in the theater one often learn from a more experienced actor, in visual art copying is a natural part of the learning.

The problem with the storyteller is that it is a kind of system failure, many storytellers even believes that this art can not be taught, despite the fact that tradition refers to a formal or informal learning situation. The system failure is that the stories have become fair game, so far that one as contemporary storyteller invokes the right to tell stories that are far beyond one’s own culture, a culture colonization many get paid to implement.

A couple of years ago I saw video of a young Norwegian storyteller I had never met, she was a student of a student and I recognized the young storytellers hand gestures as my own. This is another side of this «system failure» to learn the craft, we must copy – this is implicit in the telling. I have taught this subject at HiOA since 1996 and know from experience that this is a necessary way to learn the art form. It is of course incredibly provocative, once I spoke harshly to a student something I regret strongly in retrospect, I have had to accept that students take your repertoire when it comes stories and verbal and non-verbal language. And this is also a phase even I went through, I stole or copied the storytellers I recognized something in, until the day I found my own expression. But getting there takes a long time, this the master knew who slowly led his student into the artistic expression. What is bad is that we are so eager for storytelling to be recognized as an contemporary artform that we forget and in some cases dismiss the tradition, because the tradition carried something which now might be experienced as gone and that is a fundamental respect for the master of the artistic expression.