Home Blog Page 3

Deg selv i fortellingen

0

Jeg har lest meg igjennom tre samlinger med noveller. Og her i Finland har jeg tatt med en samling av Lars Saabye Christensen som jeg skal komme tilbake til ved et senere innlegg. Jeg syns mange noveller ligger nær den muntlige fortellingen. Forøvrig er jeg tilstede ved alle bilder i dette innlegget, du kan jo se om du kjenner meg igjen.

Kognitiv forskning tar for seg mentale prosesser for å forstå væremåter. Møte mellom fortelling og lytter/leser gir innsikt i kognitivt og mentalt arbeid (Tucan, 2013). Både når du formidler og forstår fortellinger, utøver du og jeg en viktig kognitiv prosess, det er strategier som formes. I følge kognitiv narratologi, hevdes det at bakenfor det meningsskapende, ligger forestillingsevnen som et motor til å forstå strukturer og skape sammenhenger. Fortellingen er alltid nærværende, men de aller fleste narrativer blir ikke brukt eller forblir ufortalte. Du sitter altså med flere fortellinger enn det du forteller.


Novellesamlingene jeg har lest, gir et inntrykk av å fortelle de fortellingene som ikke fortelles. De språkliggjør det hverdagslige som bare er der uten av du tar større notis av det. En av de mentale modellene den kognitive narratologien interesserer seg for er tolkningen (Tucan, 2013, s. 300). Tolkningen handler om å forstå karakterenes intensjoner og omstendighetene rundt de handlingene som foregår i en fortelling. Tolkningen handler også om å gå inn i fortellerverdenen og respondere emosjonelt til det som skjer (Tucan, 2013, s. 301).

Den første novelle samlingen jeg leste, er «Jeg har ennå ikke sett verden» av Roskva Koritzinsky. Dette var en kort samling av seks noveller. Språket er vakkert og situasjonene vonde. Men det er noe med det hverdagslige og det «oss imellom» som det skal gjøres så mye ut av. Det finnes så mye sårheter og «vondter» å skrive om og jeg lar med fascinere av ordene. Men jeg savner å løftes opp i noe annet, jeg vet ikke hva, det holder ikke med påminnelser om det skjøre livet. Kanskje fordi jeg mentalt er et annet sted, at novellene er beregnet på en annen type leser.

Et lite utsnitt fra samlingen:
«Du ligger i sengen om natten.
Du svever like under taket.
Du er flammen som brenner for å kvitte seg med oksygenet.
Du er mennesket som spiser for å se tallerkenen tom.
Du har elsket voldsomt for å bruke opp kjærligheten.»

Ifølge den kognitive narratologien, er det et komplekst forholdt mellom fortellingens «virkelighet» og det verden jeg som leser/lytter forestiller meg, dette gir fortellingen utallige muligheter eller jeg forestiller meg utallige muligheter for hvordan denne verden skrider fram. Men det bør være et samsvar med en indre virkelighet jeg allerede bærer med meg. Som forteller er jeg opptatt av det fantastiske og det som gir et potensiale.


Den andre samlingen jeg har lest, er kalt «Tyve toner» og er en samling noveller skrevet av ulike forfattere, hele 27 stykker. Med unntak av den første novellen, er det sosialrealismen som igjen dominerer. Den første novellen, skrevet av Jon Bing har er en dystopisk fortelling om et ferieparadis dominert av sultne hunder. Der er det en nordmann som har strandet med en melankolsk følelse av å komme tilbake til dette stedet hvor han var som barn, hadde det ikke vært for de sultne hundene …

Gro Dahles «Noen ting har jeg glemt» er en av favorittene i samlingen, den handler om et forhold mellom en voksen datter og henne syke og skarpt bitende mor. Den har en mild brutalitet, absurde observasjoner, noe som gjør den underholdende:
«Best likte jeg å følge med på fordøyelsen hennes. Hver bit hun tok fulgte jeg ned gjennom halsen. Svinekotelettens reise ned ti meter tarm. Og åtte timer etterpå spurte jeg om hvordan det gikk. Om det var mye eller lite. Sånn sett var det alltid noe å prate om.»

Jeg falt for novellen kalt Dvergen av Stein Erik Lunde. Igjen er det hverdagsrealismen som er fokus, men det absurde i hverdagen er forstørret. Det er et par som ikke lenger helt får det til, som snakker forbi hverandre og ikke om det som forholdet dem imellom egentlig handler om. Ganske trivielt, hadde det ikke vært for at de hadde en nabo som er dverg med en gneldrende bikkje. En kveld da bikkja er ute og holder hele nabolaget våkne, har flere av naboene fått nok:

«Derfor var det han som ledet an da de forlot den gjøende bikkja og brøytet seg inn i huset, døra var ulåst, alle seks trampet gjennom entreen, og videre i retning døra som måtte lede inn til soverommet. De feide opp døra og stanset på terskelen. Som et troll med seks hoder ble de stående og virre, strakte halsene opp over og under hverandres skuldre, kjempet om det beste utsynet.

Dvergen og kona hans lå nakne oppå dyna. En stor og liten kropp. Da døra smalt opp og de seks mennene sto på terskelen, satte dvergen seg halvveis opp i senga og gliste til dem. Som om han hadde ventet dem. Mellom de korte, litt feite lårene hans, kunne de se dvergens erigerte lem stå og vippe, svær som et tog.»

Den siste samlingen falt jeg for. Kanskje fordi jeg hadde akseptert det sosial realistiske, kanskje fordi jeg syns konseptet var godt. Samlingen er «Til døden» av Hilde Lindset. Novellene dreier seg alle, mer eller mindre, om bryllup. Ikke bare er samlingen tematisk interessant og variert, men den varierer også i tilnærmingen. Enkelte noveller er som små dramaer med mye dialoger, andre mer beskrivende. Den første novellen er et utsnitt fra et bryllup hvor premisset er antall. Den åpner på følgende måte: «Femtito festkledde går mot bordene som er plassert i en hestesko. På langsidene er det to rader med stoler, elleve på hver rad, på kortsiden kun en rad med åtte stoler vendt mot langsidene.» Gjennom hele samlingen dukker det opp brev til Lydia fra naboen under- en slags velmenende nabo fra helvete med godt innsyn i Lydias og hennes tilkommende manns liv.


En fortelling representerer ikke et helt liv, den bærer med seg hull som gir mottakeren muligheter til å forestille det større perspektivet. For meg er disse gapene eller hullene viktig, for det handler om å kunne økonomisere slik at jeg kan legge meg selv inn i fortellingen.

Jeg avslutter dette innlegget med en liten gresk myte:
Artemis og Apollons fødsel
Nymfen Leto skulle ha tvillinger med Zevs. Men hun fikk ikke lov til å føde noe sted, for Hera hadde fått alle steder på jorden til å love at de skulle jage vekk Leto når hun kom. Leto vandret og vandret og fikk ikke stanse noe sted. Omsider kom hun til den flytende øya Delos. Nå var Leto helt utslitt og hun ba så vakkert: «Kjære vene øy. La meg få stanse hos deg.» Øya svarte: «Jeg er også trett av å drive omkring. Hvis du hjelper meg, så jeg får feste og kan ligge i ro, skal du få bli her.»

Leto visste ikke hvordan hun skulle klare det, men hun ropte på Zevs, og han kom ned og hjalp henne med å feste øya til havbunnen.

De fikk Leto endelig stanse. Først fødte hun en pike. Det var Artemis, som siden ble jaktgudinnen. Men etter det lå Leo syk i ni døgn før hun fikk føde det andre barnet hun bar på. Hera hadde skylden for det. Blant gudinnene var det en som alltid måtte være jordmor når et gudebarn skulle fødes. Nå tok Hera og stengte denne jordmoren inne, for at hun ikke skulle reise ned til Delos og hjelpe Leto.

Mange andre gudinner dro ned til Leto og var hos henne. De syntes inderlig synd på henne, med det var ingen hjelp i. endelig fikk gudinnen Iris (regnbuen) smuglet jordmoren ut av Olymp. Hun dro rett til Delos, og så fikk Leto legge seg i gresset under et palmetre. Der fødte hun det andre barnet sitt. Det var en gutt. Det var Apollon.

Bibliografi
Tucan, G. (2013). The reader’s mind beyond the text – the science of cognitive narratology. Versita .

Nordisk fortellerseminar

0

Når dette innlegget publiseres, befinner jeg meg på nordisk fortellerseminar, for andre gang i livet. Denne gangen som kursholder i Finland. Forrige gang, som kjennes som en evighet siden, var jeg deltaker. Bildene i dette innlegget er hentet fra den gangen.

Nordisk fortellerseminar har eksistert nesten like lenge som Fortellerkunst studiet ved OsloMet, altså godt over 20 år. At det fortsatt er ildsjeler som holder dette i gang er jo beundringsverdig. Her møtes det folk fra hele Norden. Det blir arrangert i uke 30 hvert år, en uke av forskjellige arrangementer og fortellersituasjoner. Arrangementet går på rundgang blant de Nordiske landene, og ledes av frivillige, nasjonale ildsjeler.

Så dette er altså min andre runde og det er, som skrevet, lenge siden første gang hvor jeg var der som deltaker. Den gangen ble det arrangert på Ringerike folkehøyskole. Det virker som en tendens at dette evenementet blir arrangert litt i periferien av «ting», men kanskje det er det som skal til for at det gir en følelse av rekreasjon.

Første gang jeg var tilstede, opplevde jeg det som veldig «sektaktig». Jeg var nokså fersk i faget og følte at jeg kom til en gjeng som kjente hverandre godt og som dyrket en spesiell form for fortelling, helst uten «kropp møter rom». Jeg var mildt sagt veldig utenfor, det var i det minste følelsen av å være der. Siden har jeg ikke oppsøkt det, før jeg nå ble invitert som kursholder.


Det er absolutt noe verdifullt ved et slikt arrangement. Det å reise bort for bare å arbeide med en fortelling, isolere seg fra sin vante hverdag, tror jeg er nødvendig.
Mitt tema på seminaret, er «norrøn mytologi i dag». Et tema jeg brenner for og jeg håper å kunne arbeide både teknisk og overførbart.

I artikkelen «Storytelling, story-retelling, storyknowing: towards a participatory practice of storytelling» av Matthew Reason og Catherine Heinemeyer skrives det om ulike former for gjenfortelling (Reason & Heinemeyer, 2016). Utgangspunktet for artikkelen er at de har prøvd ut et konsept/kurs for ulike målgrupper med utgangspunkt i bestemt valgte tradisjonelle fortellinger som kan adressere noe tematisk i dag. De ser på hvordan de kan bruke muntlig fortellerkunst som «community practice (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 559)» hvor interaksjon med lytterne er det vesentlige. Metoden gikk blant annet ut på at hvert kurs ble åpnet og avsluttet med en fortelling, og imellom dette ble det arbeidet med åpningsfortellingen med ulike former for gjenfortelling for å myndiggjøre lytterne, la de få sette ord på det som opptar dem. Forfatterne hevder at i den muntlige fortellingen ligger det implisitt en deltakelse på et sosialt nivå og en demokratisk måte, at det er deltakelse tilstede i den muntlige fortellingen, uten at man må mane til det (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 61). I muntlig fortellerkunst kan lytteren selv bli forteller og fortelleren fokuserer på dette når de forteller: «the greatest gift of the storyteller to the listener is to help them become a storyteller in their own right. (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 563)»


I lytting er det fri flyt av assosiasjoner, men i gjenfortellingen kreves den investering i erfaringen gjort under lyttingen. Artikkelen foreslår og har erfaring med tre former for gjenfortelling. Den første blir kalt for «creative copying (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 564)» Her gjenfortelles fortellingen slik lytteren har hørt den både når det gjelder innhold og stil. Grunnen til at forfatterne kaller det kreativ kopiering, er fordi gjenfortellerens arbeid skal anerkjennes, gjenfortelleren har sin egen tolkning og oppfattelse av det som har ble fortalt.


Den andre måten å gjenfortelle på kaller forfatterne for «fantastical (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 566)» Her kan gjenfortelleren utforske grensene for fortellingen de har hørt. Det kan være stilen det blir fortalt i eller at det blir innført nye elementer i selve fortellingen (som nye karakterer).

Den tredje måten er kalt «transposition (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 567)» begrepet har de hentet fra Winnicott i tilknytning til lek. Fortellingen blir brukt som bro til samtidserfaringer. De har delt denne delen i tre emner: metaphysical (utforske filosofiske begreper), political (ser forbindelser mellom fortellingen og områder man er bekymret for) og psychological/autobiographical (ønsker å uttrykke egne erfaringer) (Reason & Heinemeyer, 2016, s. 568). Forfatterne prøver selv å unngå den siste, fordi det fort kan bli terapeutisk.


Dette er elementer jeg ønsker å se nærmere på i løpet av kurset jeg skal holde, spesielt det siste, hvor fortellingen blir et arnested for estetiske handlinger og etiske refleksjoner.

Jeg avslutter dette innlegget med en norrøn myte. Det er ikke den myten jeg tar med meg til Finland, men deltakerne har valgfrihet og trenger ikke bruke de mytene jeg tar med.

Oterbota
Denne myten eller fortellingen er igangsetteren til eposet om Sigurd Fåvnesbane, fortellingen om han som dreper dragen/lindormen/ormen Fåvne.

En mektig mann ved navn Reidmar var rik og hadde tre sønner. Den ene sønnen het Fåvne, den andre Oter og den tredje Regin. Regin var minst av brødrene og var dyktig til å smi av jern, gull og sølv. Han laget nyttige ting av det han smidde. Oter, den andre sønnen, var om dagen i oterskikkelse og holdt til i elver. Han fanget fisk som ga til sin far. Han kom sent hjem om kvelden og åt med lukkede øyne og i ensomhet for han likte ikke å se at maten minket. Fåvne, den tredje var den største og den ondeste og ville ha alt for seg selv.

Oter dro stadig til Andvarefossen for å fange fisk. Han bar opp fisk i munnen og la en om gangen på land. I den fossen holdt Andvare til, det var en dverg i gjeddeskikkelse som fikk seg mat der, da det var mye fisk i fossen.

Odin, Loke og Høne, kom en dag til denne fossen. Oter hadde fanget en laks og han åt denne med lukkede øyne på bakken. Loke tok en stein og kastet den på oteren og drepte den. Æsene syntes de var heldige med fangsten. De flådde skinnet av oteren. Den kvelden kom de til Reidmar og viste han fangsten. Reidmar og hans to sønner forsto hva som hadde skjedd og forlangte bot. Denne besto i at de måtte fylle skinnet med gull og dekke det utenpå med rødt gull. Det var Loke som måtte få tak i alt gullet.
Han gikk til Ran, havets herskerinne og fikk garn av henne, deretter reiste han til Andvarefossen og kastet garnet framfor gjedda. Gjedda gikk i garnet.
«Hva slags fisk er det som ikke passer seg. Gi meg gullet ditt, ellers sender jeg deg til Hel.»

«Mitt navn er Andvare», sa gjedda, «Odin er far min. Jeg er i mange fosser, slik har det vært siden begynnelsen.» Loke så at Andvare eide mye gull. Han ba om dette. Da Andvare hadde lagt fram alt gullet, holdt han en ring tilbake. Loke tok den fra han. Dvergen gikk inn i steinen og sa at alt gull og gullringen skulle bli til bane for den som eide det.

Æsene fylte oterskinnet med gull. Deretter dekket de skinnet utenpå. Da dette var gjort, så Reidmar at det ene værhåret fortsatt ikke var dekket. Han ba dem dekke det også. Odin fant fram ringen og dekket håret med det. Loke sa: «Gull er boten, men ingen av dere vil få glede av det.»

Senere drepte Fåvne sin far Reidmar og Regin måtte rømme. Fåvne ble så ond at han gjemte seg med gullet og ble en orm som vokter over gullet. Gullet ble kalt for oterbota. Regin reiste til en konge og ble smed.

Søndagens skrøne – utfordring nummer 10 – siste runde.

0

Dette blir siste runde med fortellerutfordring i denne omgang.

Språkrådets ordbok beskriver ordet skrøne på følgende måte:
skrøne m1, f1 oppdiktet historie fortelle skrøner
slå en skrøne i innbille en annen noe
II skrøne v2 (og norrønt skrum’skravl, skryt’; beslektet med skråle) dikte, lyve

Det er slik at man som forteller alltid er på jakt etter en fortelling, men de kommer ikke alltid like lett. Bruk et bilde til å finne fortellinger.

Her er det noen hjelpe spørsmål for å komme i gang:
– Hvilken fortelling minner bildet deg om?
– Hva minner bildet deg om?
– Hva ser du på bildet?
– Hva ser du ikke på bildet?
– Har du vært i en tilsvarende situasjon?

Du kan lage en kort fortelling basert på følgende struktur (inspirert av haiku dikt)
A. Beskriv en situasjon (en impuls du får)
B. Deretter skaper du en kort hendelsesrekkefølge – hva skjer?
C. Ideelt skal slutten være ”punctus contra punctum” – (et musikalsk begrep). Med det menes det i denne sammenhengen at slutten skal følge handlingen, men samtidig bringer den inn noe nytt. Den er annerledes, den kaster et nytt lys på fortellingen, den overrasker.

Om du ønsker, kan du skrive ned fortellingen eller ideen eller minnet som en kommentar under dette innlegget (på bloggen), eller du kan bruke det som egen inspirasjon.