Home Blog Page 3

Hønsejenta Eder (Alver m. fl. 1978: 32) – tiende fortelling tiende desember

0

Norsk eventyrbibliotek har vært viktig for meg i min leting etter fortellinger. Biblioteket består av i alt 12 bind med folkeeventyr fra hele Norge. Samlingen er inndelt etter regioner og fylker. For å få tak i samlingen i dag, må du tråle antikvariater og biblioteker. I samlingen finner du fortellinger som ligner på noe du ville ha funnet i 1001 natt eller en afrikansk samling. Fortellingene her er ”språklige bevisste” – det vil si redaktørene har prøvd å bevare i stor grad dialekten de ble fortalt i.

Fortellingen her er en variant av ”Askeladden som stjal sølvendene til trollet” i Asbjørnsen og Moes eventyrsamling – men her har fortellingen en kvinnelig protagonist. Askeladden ble et symbol for nasjonaloppbyggingen, noe som har gått på bekostning av spennende kvinnelige hovedroller. Det er litt uklart hvem som er kilden til den nedtegnede fortellingen, men sannsynligvis ble den skrevet ned i 1880.

Det var engang en fattig kone som hadde tre døtre. Hun oppdro dem etter beste evne, men ettersom tiden gikk ble kona både gammel og trett og endag døde hun. De to eldste døtrene delte arven seg i mellom og satte seg til å vente på friere. Alt den yngste fikk, som ble kalt for Eder, var et bakstetrau, et kosteskaft og et forkle. Det var ikke til å leve av, så hun tok sin arv under armen og dro ut i verden for å finne lykken. Hun dro til nærmeste kongsgård, det var verden nok for henne, og ba om å få arbeid der. Det fikk hun. Hun skulle få vokte hønene, og dette arbeidet gjorde hun riktig bra. Hønene ble feite og fine og kongen likte henne godt. Men hennes søstre fikk nyss i dette og ble misunnelige. Dermed satte de ut et rykte om at Eder hadde sagt at hun kunne skaffe en lysestake som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone, sa kongen ”Jeg hører du kan skaffe lysestaken som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt”. ”Det har jeg verken tenkt eller sagt”, sa Eder. Det ville ikke kongen høre på, når han først hadde fått det i hodet, kunne han ikke tenke på noe annet og han sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg, men hun ba om en neve med salt og det fikk hun.

Eder tok med seg bakstetrauet, kosteskaftet og forkleet og gikk ned til sjøen. Hun satte bakstetrauet på sjøen som om det var en båt, hun brukte kosteskaftet til mast og forkleet til seil, og hun lot vinden føre henne avgårde. Etter et stund kom hun til en strand og der sto det et lite grått hus. Hun gikk i land og opp mot huset. Hun klatret opp på taket og kikket ned i skorsteinspipa. Der nede fikk hun se lystestaken stå og skinne og en stor trollkjerring som sto og kokte grøt. Trollkjerringa snudde seg vekk, Eder lot saltet drysse ned i grøten. Da kjerringa smakte på grøten, var den så salt at hun ble tørst. Hun tok en bøtte og gikk ut til brønnen for å hente vann som hun skulle spe ut grøten med. Eder sprang ned fra taket, inn i stua, tok lysestaken og løp til sjøen. Hun skjøv skipet sitt fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel hende!”, svarte Eder. Da Eder nådde kongsgården, ble kongen så glad at han ga henne en rikelig belønning og fra nå av skulle hun passe grisene.

Søstrene likte dette ikke og ble enda mer misunnelige og satte ut et rykte om at Eder hadde sagt seg god for å skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone han sa ”Jeg hører du kan skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein”. Eder nektet for det, men det nyttet ikke. Kongen sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg og hun ba om lin. Det fikk hun. Det gikk likeens nå som sist, hun drev på sjøen og kom til den grå stua. Der sto hesten og beitet. Eder gikk opp til hesten og stappet bjellene med lin slik at de ikke skulle lage lyd. Så leide hun hesten ned til sjøen, plasserte den i skipet sitt og skjøv det fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja” ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel være!”, svarte Eder. Vel tilbake på kongsgården, ble kongen så lykkelig at han belønnet henne rikt og fra nå av skulle hun få passe kyrne.

Men du vet hvordan det gikk. Søstrene ble rasende og satt ut ryktet om at Eder kunne skaffe den grisen som når du skar litt flesk av var fortsatt var like hel. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Kongen beordret henne til å gjøre det enten hun ville eller ei, og hun skulle bli rikt belønnet hivs hun maktet det og straffet hardt hvis hun ikke klarte det. Eder ba om en sekk med gryn og dro av gårde, over vannet og til stua. Der fikk hun se grisen, Eder strødde en sti av gryn ned mot bakstetrauet og grisen fulgte dette. Men idet hun fikk grisen om bord, kom trollkjerringa løpende. ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja”. ”Da er du min!”, sa trollkjerringa og grep Eder etter fletta og bar henne inn i stua. Der stengte trollkjerringa henne inn i et kott for å fete henne opp slik at de kunne slakte henne.

Dagen kom da hun skulle slaktes. Trollfar skulle være hjemme og koke middagsmat, mens de andre gikk ut for be sine slektninger til gjestebuds. Han slipte øksa, slapp Eder ut av kottet og ba henne legge seg på stabben. Men Eder lot som hun ikke forsto og ba han om å vise henne hvordan. Trollet la hodet på hoggestabben og Eder var ikke sen om å ta øksa og hogge av han hodet. Hun tok skrotten og la den i gryta, hodet la hun i senga slik at det så ut som om han lå og sov der. Deretter tok hun grisen og seilte sin vei.

Da trollene kom hjem med sine gjester, begynte de å forsyne seg av maten. De kom på gamlingen også burde å få noe. De sendte den yngste inn for å vekke han. Trollungen kom tilbake bærende gamlingens hode og da ble de andre så rasende at de sprakk.

Da Eder kom til kongsgården, fikk hun så rikelig med belønning at hun levde godt i resten av sitt liv uten å bry seg om søstrene.

Norsk eventyrbibliotek har vært viktig for meg i min leting etter fortellinger. Biblioteket består av i alt 12 bind med folkeeventyr fra hele Norge. Samlingen er inndelt etter regioner og fylker. For å få tak i samlingen i dag, må du tråle antikvariater og biblioteker. I samlingen finner du fortellinger som ligner på noe du ville ha funnet i 1001 natt eller en afrikansk samling. Fortellingene her er ”språklige bevisste” – det vil si redaktørene har prøvd å bevare i stor grad dialekten de ble fortalt i.

Fortellingen her er en variant av ”Askeladden som stjal sølvendene til trollet” i Asbjørnsen og Moes eventyrsamling – men her har fortellingen en kvinnelig protagonist. Askeladden ble et symbol for nasjonaloppbyggingen, noe som har gått på bekostning av spennende kvinnelige hovedroller. Det er litt uklart hvem som er kilden til den nedtegnede fortellingen, men sannsynligvis ble den skrevet ned i 1880.

Det var engang en fattig kone som hadde tre døtre. Hun oppdro dem etter beste evne, men ettersom tiden gikk ble kona både gammel og trett og endag døde hun. De to eldste døtrene delte arven seg i mellom og satte seg til å vente på friere. Alt den yngste fikk, som ble kalt for Eder, var et bakstetrau, et kosteskaft og et forkle. Det var ikke til å leve av, så hun tok sin arv under armen og dro ut i verden for å finne lykken. Hun dro til nærmeste kongsgård, det var verden nok for henne, og ba om å få arbeid der. Det fikk hun. Hun skulle få vokte hønene, og dette arbeidet gjorde hun riktig bra. Hønene ble feite og fine og kongen likte henne godt. Men hennes søstre fikk nyss i dette og ble misunnelige. Dermed satte de ut et rykte om at Eder hadde sagt at hun kunne skaffe en lysestake som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone, sa kongen ”Jeg hører du kan skaffe lysestaken som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt”. ”Det har jeg verken tenkt eller sagt”, sa Eder. Det ville ikke kongen høre på, når han først hadde fått det i hodet, kunne han ikke tenke på noe annet og han sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg, men hun ba om en neve med salt og det fikk hun.

Eder tok med seg bakstetrauet, kosteskaftet og forkleet og gikk ned til sjøen. Hun satte bakstetrauet på sjøen som om det var en båt, hun brukte kosteskaftet til mast og forkleet til seil, og hun lot vinden føre henne avgårde. Etter et stund kom hun til en strand og der sto det et lite grått hus. Hun gikk i land og opp mot huset. Hun klatret opp på taket og kikket ned i skorsteinspipa. Der nede fikk hun se lystestaken stå og skinne og en stor trollkjerring som sto og kokte grøt. Trollkjerringa snudde seg vekk, Eder lot saltet drysse ned i grøten. Da kjerringa smakte på grøten, var den så salt at hun ble tørst. Hun tok en bøtte og gikk ut til brønnen for å hente vann som hun skulle spe ut grøten med. Eder sprang ned fra taket, inn i stua, tok lysestaken og løp til sjøen. Hun skjøv skipet sitt fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel hende!”, svarte Eder. Da Eder nådde kongsgården, ble kongen så glad at han ga henne en rikelig belønning og fra nå av skulle hun passe grisene.

Søstrene likte dette ikke og ble enda mer misunnelige og satte ut et rykte om at Eder hadde sagt seg god for å skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone han sa ”Jeg hører du kan skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein”. Eder nektet for det, men det nyttet ikke. Kongen sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg og hun ba om lin. Det fikk hun. Det gikk likeens nå som sist, hun drev på sjøen og kom til den grå stua. Der sto hesten og beitet. Eder gikk opp til hesten og stappet bjellene med lin slik at de ikke skulle lage lyd. Så leide hun hesten ned til sjøen, plasserte den i skipet sitt og skjøv det fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja” ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel være!”, svarte Eder. Vel tilbake på kongsgården, ble kongen så lykkelig at han belønnet henne rikt og fra nå av skulle hun få passe kyrne.

Men du vet hvordan det gikk. Søstrene ble rasende og satt ut ryktet om at Eder kunne skaffe den grisen som når du skar litt flesk av var fortsatt var like hel. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Kongen beordret henne til å gjøre det enten hun ville eller ei, og hun skulle bli rikt belønnet hivs hun maktet det og straffet hardt hvis hun ikke klarte det. Eder ba om en sekk med gryn og dro av gårde, over vannet og til stua. Der fikk hun se grisen, Eder strødde en sti av gryn ned mot bakstetrauet og grisen fulgte dette. Men idet hun fikk grisen om bord, kom trollkjerringa løpende. ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja”. ”Da er du min!”, sa trollkjerringa og grep Eder etter fletta og bar henne inn i stua. Der stengte trollkjerringa henne inn i et kott for å fete henne opp slik at de kunne slakte henne.

Dagen kom da hun skulle slaktes. Trollfar skulle være hjemme og koke middagsmat, mens de andre gikk ut for be sine slektninger til gjestebuds. Han slipte øksa, slapp Eder ut av kottet og ba henne legge seg på stabben. Men Eder lot som hun ikke forsto og ba han om å vise henne hvordan. Trollet la hodet på hoggestabben og Eder var ikke sen om å ta øksa og hogge av han hodet. Hun tok skrotten og la den i gryta, hodet la hun i senga slik at det så ut som om han lå og sov der. Deretter tok hun grisen og seilte sin vei.

Da trollene kom hjem med sine gjester, begynte de å forsyne seg av maten. De kom på gamlingen også burde å få noe. De sendte den yngste inn for å vekke han. Trollungen kom tilbake bærende gamlingens hode og da ble de andre så rasende at de sprakk.

Da Eder kom til kongsgården, fikk hun så rikelig med belønning at hun levde godt i resten av sitt liv uten å bry seg om søstrene.

Rødhette – den niende fortelling den niende desember

0

Kilde: Jack Zipes.

Det var en kvinne som bakte brød. Hun sa til sin datter: ”Ta med deg dette varme brødet og denne flasken med melk til din bestemor.”
Den lille jenta dro. I et veikryss traff hun på en varulv som spurte henne:
”Hvor er du på vei?”
”Jeg skal til bestemor med dette varme brødet og denne flasken med melk.”
”Hvilken sti går du?”, spurte varulven, ”Stien med nåler eller stien med synåler.”
”Stien med synåler”, svarte den lille jenta.
”Så går jeg stien med nåler”, sa varulven da.
Jenta gikk videre og moret seg med å plukke nåler. Imens ankom varulven bestemors hus, han drepte henne, han la noe av kjøttet hennes i skapet og han satte en flaske med hennes blod på hylla. Den lille jenta kom fram til bestemors hus og banket på døren.
”Skyv døra opp”, ropte ulven, ”Den er bare stengt med et vått strå.”
”God dag bestemor, jeg har med meg et varmt brød og en flaske melk.”
”Sett det i skapet mitt barn. Forsyn deg med noe av kjøttet der og ta flasken med vin som står på hylla.”
Etter at hun hadde spist, var det en liten katt der som sa: ”Mjau, et ludder er hun som spiste litt av sin bestemors kjøtt og drakk litt av sin bestemors blod.”
”Kle av deg, mitt barn”, sa varulven, ”og kom og legg ved siden av meg.”
”Hvor skal jeg legge mitt forkle?”
”Kast det på ilden, mitt barn, du trenger det ikke lenger.”
Hver gang hun spurte hvor hun skulle legge sine klesplagg, sin bluse, sitt skjørt, sitt underskjørt og lange strømper, sa varulven:
”Kast det på ilden, mitt barn, du trenger det ikke lenger.”
Da hun la seg ned i senga, sa jenta:
”Åh bestemor, så hårete du er!”

”Det er for at jeg skal holde meg varm, mitt barn.”
”Åh bestemor, så lange negler du har!”
”Det er for at jeg skal klø meg bedre, mitt barn.”
”Åh bestemor, så brede skuldre du har!”
”Det er for at jeg lettere skal bære veden, mitt barn.”
”Åh bestemor, så store ører du har!”
”Det er for at jeg skal høre deg bedre, mitt barn.”
”Åh bestemor, så store nesebor du har!”
”Det er for at jeg lettere skal snuse inn min tobakk, mitt barn.”
”Åh bestemor, så stor munn du har.”
”Det er for at jeg lettere skal ete deg, mitt barn.”
”Åh bestemor, jeg må så veldig. La meg få gå ut.”
”Gjør det i senga.”
”Nei, bestemor, jeg vil gå ut.”
”Ja vel, men vær rask.”
Varulven band en ulltråd rundt jentas fot og lot henne gå ut. Da den lille jenta kom ut, bandt hun enden av tråden rundt et plommetre som sto utenfor. Varulven ble utålmodig og ropte ut: ”Gjør du et lass der ute, gjør du et lass der ute?”
Da han forsto at ingen kom til å svare, hoppet han ut av senga og så at den lille jenta hadde rømt. Han sprang etter henne, men kom for sent. Han nådde fram til hennes hjem akkurat i det jenta gikk inn i huset.

Fattigjenta som ble dronning – den åttende fortellingen åttende desember

0

Kilde er norsk eventyrbibliotek bind 2

Det var en mann og en kone som hadde pliktarbeid i kongsgården hver dag og da satt den vesle jentungen deres, datteren, hjemme alene i en jordkoie borte ved skogen. Hun skulle lage mat til de kom hjem.

En dag var det ikke mer mat i huset enn lite grann byggmel. Det tok hun da og knadde til deig og laget tre kaker som hun bakte i asken. Som hun skulle snu den første kaken, trillet den ned av hella, ut av døren, nedover bakken og helt ned til bekkekanten. Jenta sprang etter, men hun kunne ikke finne den igjen. ”ja, det får være min kake,” tenkte hun, ”far og mor skal ha de to som er igjen.” Men da de andre kakene skulle snus, gikk det som med den første, de trillet av sted. Jenta sprang etter, hun var så lei seg for at foreldrene skulle gå sultne til sengs. Så gikk hun og lettet og letet til hun kom så langt inn i skogen at hun ikke kunne finne veien tilbake. Mørkt ble det og så satte hun seg på en trerot og gråt.

Da kom det en liten, grå hund fram og gjorde seg så blid. ”Klyv opp i treet du og sett deg til å sove der, jeg skal passe på at det ikke hender deg noe. Jenta var glad for at hunden hadde kommet og så klatret hun opp i treet og sovnet der.

Om morgenen kom kongen forbi. Han så den vesle jenta som satt i treet og tok henne med til kongsgården. Hun hadde en gammel gyldenstykkets kjortel på som moren hennes hadde fått i kongsgården, derfor trodde kongen at hun var av høy ætt. Så ba han dronningen, moren sin, om å oppdra henne som et kongebarn. Hunden ble også med i kongsgården og holdt seg alltid ved jenta.

Da hun vokste til ble hun så vakker og ven at ingen hadde sett maken. Kongen ville ta henne til ekte, men da gammeldronningen forsto det, ble hun så sint at hun plaget jenta på alle måter for å bli kvitt henne.

Dronningen hadde alltid trodd at jenta var fattigmannsbarn. Kongen brydde seg ikke om det mor hans gjorde, men befalte at de skulle lage til bryllup.
En dag kom kongen og dronningen og sa at hun skulle være med og se på rommene som var satt i stand til bryllupet. Da sa hunden: Pass godt på deg selv for dronningen vil sette deg på prøve for å se om du kommer fra godt folk. Derfor skal du alltid gå midt etter teppet og ikke rose noenting, men late som det ikke er stort verdt. Det siste rommet du kommer til er brudekammerset. Der vil du synes at du ser de kakene du mistet i skogen komme trillende framfor foten din. Da vil du begynne å le og de spør deg hva du ler av. Du skal svare at slike senger har drengene til far din.

Da jenta kom inn i rommene var det så gildt at det lyste lang vei. Fra den ene døren til den andre lå det teppe av silke med gullblomster og sølvblomster på. Jenta syntes nesten ikke hun kunne sette foten på teppet, men hun husket hva hunden hadde sagt og gikk stolt midt på teppet. Og alt det dronningen viste henne slo hun bare på nakken av og lot som om hun hadde sett bedre.

Sist kom de til bruderommet og det var det gildeste av alle. I det samme jenta satte foten over dørstokken, kom kakene trillende fram for henne og bort under brudesenga. Så kunne hun ikke holde seg, men måtte le. Hva er det du ler av?, spurte dronningen skarpt. Jeg ler av den stakkarslige brudesenga. Slike senger har drengene til far min, svart jenta. Ja, da må far din være en mektig mann, sa dronningen.

Så holdt de bryllup og kongen var så inderlig glad i den unge dronningen sin. Men en vakker dag sa gammeldronningen: Nå skal vi ri og se til foreldrene dine. Jenta kunne ikke svare annet enn ja, men hun ble ille ved og sprang ut til hunden så fort hun kunne komme fra. ”Ja, nå sitter jeg fint idet. Du ga meg gode råd du, sa jenta, men nå vil dronningen besøke foreldrene mine og de bor jo i en fattig jordkoie i skogen. Bry deg ikke om det, sa hunde, det skal nok gå bra. Du skal be kongen om å få tolv av mennene hans, seks som blåaser horn og seks som blåaser i lur. Når de stiger til hest kommer jeg og vil være med. Men du skal jage meg bort; så ber kongen for meg og siden går det godt alt sammen.

Så satte de seg til hest og da kongen løftet opp den unge dronningen i salen, kom hunden og danset framfor hesten. Der er den hunden igjen, aldri kan man bli kvitt den. Jag den inn, sa dronningen. Å stakkar, den er så glad i deg. La den få være med, sa kongen. Så sprang hunden først og jenta red etter. Først bar det igjennom ulende, men så kom de ut på en stor vei. Lenger framme var dne brolagt med messing. Da ropte gamledronningen og spurte: Hvem er det som har denne veien? Du skal si far min, sa hunden. Det er far min det, sa jenta. Ja, nå kommer vi snart til et slott, sa hunden, og når vi er så nær at du se rporten skal du be mennene blåse. Så kommer det ut en gammel konge og en gammel dronning. Du kaller dem for far og mor og de kaller deg for datter.

Så kom de til et stort slott og da de kom til porten ba jenta at mennene skulle blåse i horn og lur. Så gikk porten opp og ut kom en gråhåret konge og dronningne hans. Å god dag far, god dag mor, jeg er så glad for å se dere igjen, ropte jenta og sprang av hesten. Å god dag datter vår, vi har ventet deg så lenge, sa de gamle og det var en glede og en herlighet over al måte. Gamledronningen var angerfull fordi hun hadde vært så slem mot svigerdatteren. Men om kvelden da jenta skulle tre dansen med kongen, kom hunden og gjorde miner til henne at hun skulle følge med. Så kom de inn i et rom det hang et sverd på veggen. Vil du nå gjøre for meg det jeg har gjort for deg, spurte hunden. Ja, det vil jeg så visst, svarte jenta. Da skal du ta sverdet og hogge hodet mitt av, sa hunden. Jeg har ikke hjerte til å fare slik med deg, sa jenta. Jo, det er det eneste gode du kan gjøre for meg, sa hunden. Så måtte hun gjøre det og i stedet for hunden sto det en jomfru der. Nå skal du ha takk, sa hun, jeg kunne ikke frelses fra trolldommen på annet vis enn at den som tok livet av meg, var glad i meg. Jeg er datteren her på slottet og nå skal vi være søstre. Jeg skal ta foreldrene dine til meg.
Så gikk de inn og danset til dagen lyste. Siden reiste kongen og dronningen hjem igjen og levde godt og vel i alle sine dager.