Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Den tiende fortellingen tiende desember – selvet

I dette innlegget er jeg meg selv nok, som reven i fortellingen nedenfor. Jeg fant bilder av opptredende meg fra Berlin, år 2011. Jeg regner med at det var Ragnhild (en forteller bosatt i Berlin) jeg klarte å overtale til å ta bilder av meg, meg, meg, mens jeg opptrer. Dette var en nordisk uke i Tyskland, hvor vi da var nordiske fortellere som opptrådte sammen med tyske fortellere i det nordiske felleshuset. Dessverre hadde ikke arrangørene vært helt heldige med markedsføringen, så det var ikke mange publikummer som kom. Det var vel kanskje derfor det var plass til at Ragnhild kunne ta bildene uten å forstyrre et publikum.

Reven snyter bjørnen for julekosten

Bjørnen og reven hadde en gang kjøpt seg en smørholk i hop; den skulle de ha til jul, og derfor gjemte de den under en tykk granbuske. Så gikk de et stykke bort og la seg i en solbakke til å sove. Da de hadde ligget en stund, reiste reven seg og ropte: «Ja!»…satte avsted, og like bort til smørholken, som han åt en god tredjepart av. Men da han kom igjen, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, siden han var så feit om flabben, sa han: «Tror du ikke jeg ble bedt i barsel da?»

«Ja så. Hva hette barnet?» spurte bjørnen.

«Tatt-på,» sa reven.

Dermed la de seg til å sove igjen. Om en liten stund sprang reven opp igjen og ropte: «Ja!» og strøk avsted bort til smørholken. Den gangen åt han også en god slump. Da han kom tilbake, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, svarte han: «Å, ble jeg ikke nå igjen bedt til barsel da, tror du?»

«Hva hette barnet nå da?» sa bjørnen.

«Halv-ett,» svarte reven.

Bjørnen syntes det var et rart navn, men han undret seg ikke lenge på det, før han gjespet og sov igjen; aldri før han hadde ligget en liten stund, så gikk det like ens som begge de andre gangene; reven sprang opp igjen, ropte «Ja!» og la avsted bent til smørholken, og den gangen åt han slumpen. Da han kom tilbake, hadde han vært i barsel igjen; og da bjørnen ville vite hva barnet hette, svarte han «Slikket-i-bunnen!»

Dermed la de seg til å sove igjen og lå en god stund. Så skulle de bort og se til smøret; men da var det ett opp. Og så skyldte bjørnen på reven, og reven på bjørnen; den ene sa at den andre hadde vært borte i smørholken, mens han selv lå og sov.

«Ja, ja,» sa Mikkel, «vi skal snart få vite hvem av oss har stjålet smøret. Nå skal vi legge oss borti solbakken: den som da er fetest bak når vi våkner, han har stjålet det.»

Ja, den prøven ville bjørnen gjerne gå inn på; han visste med seg selv at han ikke hadde smakt smøret engang, og la seg trygt til å sove i solen. Så lusket Mikkel bort til holken etter et smørgrann som satt igjen i en sprekk, og tilbake til bjørnen og smurte ham bak med det; så la han seg til å sove, som ingenting hadde hendt. Da nå begge våknet, så hadde solen smeltet smøret, og så ble bjørnen den som hadde ett smøret, likevel han.

Den niende fortellingen niende desember – gjenfortelling

Mye av julen handler om å gjenfortelle. For mange handler gjenfortellingen om den store grunnfortellingen, for andre dreier det seg om å fortelle familiefortellingene. Vi er også omgitt av medier som forteller fortellinger som barnas julekalender, bøker som gis som gaver og så lignende. Denne tiden for fortelling er for å forlenge minnenes levetid og for å plante nye, slik at tiden lades med mening og for igjen å sørge for at vi gjenfortelle det for framtiden.

Dagens fortelling kommer, som meg, fra Hvaler. Det lille folkeeventyret finnes i mange varianter rundt om i Norge. Denne er fra Vesterøy. På en gård der, var de fryktelig plaget av troll om julen. Så ille var det, at folket måtte forlate sin egen gård og være borte til jula var over. En jul, var det et par av guttene der som hadde fått nok, de bestemte seg for å overnatte på tross av bråket. De gjemte seg på bjelkene med hver sin børse.

Ikke lenge etter hørtes det bulder og brak og inn kom det veltende en flokk av de verste skapninger, fæle og fule var de, de var snakksalige og skrek i munnen på hverandre. Langbordet var gjort i stand med god julemat i mengder og trollene til å forsyne seg. ”Trollsjefen” sjøl hadde en eneste tann, men han var så grådig og ivrig at han satte tann fast i bordet. I det han strevde for å få ut tanna av bordet, mumlet han: ”Jeg syns det lukter kristenmannsblod.” Ikke før han hadde sagt det, tok guttene og fyrte av med sine børser. Trollene ble vettskremte og for ut i en fei, det eneste som sto igjen, var tanna. Siden den gang var gården fri for trollbesøk.

Hva de gjorde med tanna sier ikke fortellingen noe om, den er overlatt til vår fantasi.

Den åttende fortellingen åttende desember – Uheldig

I dag er det den store eksamen på fortellerkunst. Forrige eksamen var gruppeeksamen, men i dag må den enkelte studenten stå alene med seg, lytterne og fortellingen. Tittelen på innlegget referer ikke til denne hendelsen, den henspiller på dagens fortelling som følger under.

Jeg har ikke tatt for meg de siste verktøyslappene. For deg som ikke har lest de tidligere innleggene, så er det slik at jeg hver dag trekker en lapp fra en boks. På boksen står det et fortellerverktøy som jeg da må arbeide med den dagen. De to siste lappene har vært karakterutvikling og den syntetiske karakteren. Den første er ikke så grei når det kommer til muntlig fortellerkunst. I folkeeventyr f.eks. er karakteren arketypiske og skal tjene tematikken i fortellingen. Deres personlige historier er i utgangspunktet ikke så interessante.

Dessuten er karakterutvikling et såpass stort område at den lappen burde jeg har delt inn i flere lag. Den syntetiske karakteren egner seg best i livsfortelling, fordi det betyr å tilføre en person fiksjonelle elementer, gjerne noe som gjør at det strekker seg ut over virkelighetens grenser.
På dagens lapp står det setting. Dette betyr både tidsmessig og geografisk lokalisering. I fortellingen om Hervor, som jeg arbeider med, kan det være da hun står ved gravhaugen til sin far. Det er etter alt mørket har falt på, hun er alene, for alle frykter graven etter mørkets frembrudd. Gravhaugen er omgitt av flammer for å holde Hervor unna. Men hun roper ut at flammene ikke vil bite på henne.

Dagens fortelling er samlet inn av A. Monrad på Romerike i Akershus. Det var Inger Marie Falle som formidlet fortellingen.

Mannen som hadde så mange uhell på julefta

Før i tida var folk så tidlig oppe store juleftasmorgen, for at dom kunne bli ferdig med alt arbeidet til høgtida skulle innringes. Slik var det med denne mannen au. Klokka fire juleftasmorgen var han oppe, og det fyrste han gjorde var å gå på låven og treske.

I fyrstninga gikk alt bare bra, men så begynte uhellet. Det fyrste som hendte, var at han slo i hjel katta si med sliulen. Da klokka var seks, skreik kjerringa på han og ba han komma og hogge opp brønnen så hu kunne få vatten til vellinga. Itte før hadde han fått hol på brønnisen, så slapp han øksa si nedi brønnen. Han måtte da finne noe annet så han kunne få såpass hol at kjerringa fekk vellingvatten.

Da han hadde eti, gikk han til husbonden sin for å hogge juleved. Da han kom dit, var det enda så mørkt at han itte kunne se foruta lys, derfor fekk han varme i noen tyristikker som han sette i vedskålveggen. Han hogg og hogg og glømde bort tyristikkene, og før han visste ordet ta, stod heile vedskålen i lys loge, det var så vidt han kom seg ut sjøl. Både skålen og juleveden brente opp. Mannen vart aldeles utav seg sjøl, men husbonden hans, som var en snill kar, sa at han itte måtte ta det slik. Dom fekk vera glad at itte fleire hus strauk med, og ved var det nok ta i skauen. Nå fekk han komma inn og få både mat og dram, det var jo jul, og kjerringa hadde noe sul ferdig som han skulle få med him.

Da han kom inn på kjøkkenet, sat kjerringa til husbonden og kinne smør. Hu reiste seg da han kom inn, og fant fram mat åt han og bau han bort åt bordet. I det samme han gikk over golvet, velte han kinna så rømmen flaut utover, men da vart kjerringa sint og sa det var best han såg til og kom himatt. Han kunne visst itte gjøre anna enn spetakkel og ugagn den dagen.

Mannen tok det han hadde fått og strauk himover, men itte før var han kommen ned på vegen, så vart han omringa av en flokk kråker som holdt på og åt opp både han og sulet. Men endelig kom han da himatt, og da han fortalte det som hadde hendt til kjerringa si, sa hu:
– Gud bære deg! Du må vera feig, for den som har mange uhell på juleftan, er enten feig eller får han bare ulykker heile året rundt.

Hu hadde han bortåt bordet å få mat og sia bytte klær til helgja. Så lukka kjerringa opp begge dørene til det stor matskapet og ba han se å mye godt dom hadde til jul. Og i skapet låg både julekake og annen kake, lefse og flatbrød, smør og ost, sylte, kjøt og flesk, men oppi det øvste rommet sto ei flaske julebrennevin. Så kom mannen til å tenke på at han ville ta seg en dram etter all den leiheta han hadde hatt. Men skapet var så høgt at han itte kunne nå a frå golvet, derfor kleiv han opp i det neste rommet og holdt seg i det øvste med han tok flaska. Men i det samme valt skapet over ende så han vart liggendes under det, og smør og ost, lefse, flatbrød og kaker, brennevinsflaska og alt som var i skapet dansa bortetter golvet.

Men da vart kjerringa flygende sint. Da hu var så lita ta vekst at hu itte kunne få rå med han på annen måte, tok a en stol og kleiv oppå og gav han ei grepa øreteve på hår side.