Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Damenes aften

I kveld forteller jeg på Hvaler. Der har de et arrangement de kaller Damenes aften og jammen har de invitert meg dit igjen. Jeg var der for et par år siden og det er selvfølgelig stor stas å bli invitert tilbake. Kvelden foregår i et samfunnshus, det samme samfunnshuset jeg spilte amatørteater i den gangen jeg var ung. Amatørteatret var en slags redning i min heller anonyme tilværelse på Hvaler. Jeg var overhodet ikke noe talent, men det var en nødvendighet å delta på dette en gang i uka. Vi var i en alder fra Ragnhild og meg som gikk på ungdomskolen og til de som var unge lærere og enda eldre. Den faste regissøren ville helst redigere meg vekk. Amatørteater på bygda er ofte ensbetydende med revy, og i en revy skal man både synge og være morsom, noe jeg ikke kunne. Jeg husker en gang rollene skulle deles ut og jeg fikk en heller liten rolle, noen ymtet frampå det urettferdige i det og den amatørmessige regissøren skrek ut: ”Jeg gjør så godt jeg kan, hun kan jo ingenting.”

Amatørteatret satte i gang noe, senere ble jeg russerevy sjef, og jeg har ingen formening om hvordan jeg klarte å karre meg til den ”rollen” og dette igjen førte meg til Paris. Ja, det la vel hele grunnlaget for min fortellerkarriere. Amatørteater på bygda er virkelig amatørteater, det var iallfall det den gangen. Det betød at det hadde stor betydning for det snevre lokalmiljøet, men var uten verdi for utenforstående.

Jeg tror ikke amatørteatret lenger finnes der ute på Hvaler. Det er fryktelig synd. Ethvert sted trenger den selvironien et amatørteater kan tilby.

Min søster er så generøs at kjører meg ut på Hvaler og hun kjører meg tilbake til Fredrikstad. Jeg skulle gjerne blitt, vært der og tatt høstbilder med stigende frost over et jorde. Jeg kan ikke, jeg har fire forestillinger jeg må forberede. De skal ut i skolene til uka og jeg har litt kniven på strupen. Da skal jeg fortelle gufs og gåsehud på elevene i anledning den mørke måneden oktober.

Intuisjon

I artikkelen: «A presence which does not present itself – eit innlegg om poesien og det visuelle uttrykkets artikulasjonar» av Paal-Helge Haugen, beskriver han intuisjon som

«eit stadig skiftande grenseland mellom medvitne og undermedvitne prosessar, mellom intensjon og tilfeldighet, mellom ein intellektuell kontroll”.

Intuisjon er en famling i et mellomrom. Begrepet intuisjon som er en nødvendighet for en forteller, påstår jeg, er en uting i en akademisk diskurs. Det er på samme måte som når praktikere innen estetikk bruker «akademisk» som et fyord – som om det akademiske er drepen på det kunstnerisk frie. Intuisjon blir av akademia oppfattet som noe lugubert, noe som knyttes til «New age».

Jeg er tilhenger av både intuisjon og det akademiske. For meg er intuisjon et verktøy som er basert på empirisk og teoretisk kunnskap. Når jeg står framfor et publikum og velger en bestemt fortelling å fortelle, fordi jeg opplever publikum som det er og tenker at det er denne fortellingen som trengs, så er dette en intuisjon. På et vis kan jeg si at jeg kan øve så mye jeg vil men intuisjonen vil alltid komme i veien. «Den tredje mening» skriver Haugen også om, med referanse til Barthes eller hos Barthes er den også kalt «the obtuse meaning», det er nærværende, det ligger ikke i kommunikasjonen eller på symbolplan, men er en samhandling av dette som gir deg en udefinerbare følelse. Se på vandrefortellingen om Hemingway, det fortelles at han skal ha skrevet ned den korteste fortellingen mulig: «Barnesko, til salgs, ikke brukt.» Du forstår den direkte meningen, du opplever den symbolske, men du får også en følelse du ikke kan sette ord på. Akademikeren Barthes har gitt meg et begrep som får en praktisk funksjon. Slik kan jeg altså vandre mellom intuisjon og det akademiske og tenkte «ja, takk, begge deler.»

Så over til den kjente Hodja som kanskje kan fungere som en illustrasjon:

En konge bestemte at selve sannheten skulle praktiseres. Folk skulle rett og slett oppføre seg sannferdig. Inn i byen bygget han en port som folket måtte passere, ved porten ble det plassert vakter som skulle undersøke alle som kom. Følgende ble annonsert: «Alle reisende vil bli stilt spørsmål. Om den reisende forteller sannheten, er de velkomne inn. Om vedkommende lyver, vil denne bli hengt!»

Hodja ankom og ble stoppet. «Hva skal du?» «Jeg er på vei til å bli hengt!», sa Hodja. «Vi tror deg ikke!» «Vel, om jeg har løyet, får dere henge meg.» «Men om vi henger deg for en løgn, vil jo det du sa være sant!» «Nettopp, nå vet dere hva sannheten er!”

Denne fortellingen, i sin enkle kompleksitet får fram en tredje mening.

Gruppearbeid

I dag er studentene ute i verden og forteller norrøn mytologi, jeg så deres utkast forrige uke, på torsdag og elevene har noe å glede seg til. Jeg er ikke med, det er en annen faglærer som skal veilede dem. I dette arbeidskravet handler det om ensembleteknikk og gruppearbeid som jeg har beskrevet i et tidligere innlegg. Derfor syns jeg det er passende med følgende fortelling. Den er en fortelling Beate Eiklid delte på ratatosk engang:

En landsby skulle ha fest for å feire den årlige vinhøsten. De hadde satt en stor tønne til vin midt på markedsplassen, og alle skulle helle en krukke av sitt hus sitt vin oppe i tønna, for å bidra til festen.

En mann og en kone ble enige om at de skulle helle en krukke vann i tønna – det ville jo uansett ikke oppdages, det ville blande seg med alle de andres vin.

Festen kom, og ordføreren skulle åpne den med å ta det første glasset med vin. Han holdt frem glasset sitt, åpnet kranen nederst på tønna…
og ut kom det rent vann.

Moralen er, om man skal våge seg ut på det, å sørge for at alle kan bringe noe til torgs!