Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Delingskultur og skilpadda

Studieåret er i gang og i dag begynner undervisningen for alvor. Kunnskapen som kommer oss til gode gjennom å lære skal deles med andre, fordi det å dele gir oss alle merverdi. Å være gjerrig på kunnskapen tror jeg er en slags innavl som er selvutslettende. Samtidig trenger vi verktøy som gjør at vi kan være kildekritiske før vi deler det vi antar er riktig og rett kunnskap.

Uansett, her er en fortelling i den ånden.

Skilpadda var kjent for å være den klokeste av dyr. Mange kom på besøk for å få råd og alltid ga de han gaver som takk for rådene. Skilpadda ønsket å være enda klokere. Han bestemte seg for å samle all visdom i hele verden. Dette skulle han gjemme i en kalebass som han skulle henge i et tre, slik at ingen andre kunne få tak i visdommen.

Skilpadda vandret rundt i verden og samlet all visdom som han puttet ned i kalebassen. Da han selv mente at han hadde samlet all visdom, fant han et tre som han skulle klatre opp i. Kalebassen hang han i et tau rundt halsen.

Enlarge

563liten
Bildet tok i går, mens jeg varmet opp til studiestart.

Hver gang skilpadda prøvde å klatre opp i treet, ble kalebassen klemt mellom han og trestammen og skilpadda gled ned. Dette skjedde flere ganger.

En mann kom forbi og så på skilpaddas forsøk på å klatre opp i treet. Mannen sa «Hvorfor henger du ikke kalebassen på ryggen, slik at den ikke er i veien når du prøver å klatre?»

Skilpadda så gjorde, og da kunne han klatre opp i treet. Før skilpadda hengte kalebassen på en gren, tenkte han på hvor tåpelig han hadde vært tiltros for at han bar all visdom med seg. Mannen hadde skjønt bedre. Skilpadda forsto at det alltid ville være visdom der ute som han ikke kunne finne.

Skilpadda slapp kalebassen ned så den knuste og all visdom fordelte seg rundt i verden.

Arbeidet med fortellingen om Yrsa

I dag er det studiestart og i mens fortsetter jeg å rydde på harddisken. Nå ønsker jeg å fortelle litt om Yrsa, som kan være at du har sett flere ganger nevnt her på bloggen. Det er kanskje en av de fortellerforestillingene som har betydd mest for meg, selv om jeg aldri føler at jeg har kommet helt i havn med den. Fortellingen har jeg bygget over fornaldarsagaen og noe fra kongers saga.

Det finnes de som tror at en forteller reproduserer en tekst og det nok også de som gjør det. Noe av det mest spennende er å forme struktur og gi fortellingen lag slik den fremstår som sin egen virkelighet som gradvis vokser fram i lytterens indre. I arbeid med Yrsa skulle sagaen både være gjenkjennbar som en historisk refleksjon og gjenkjennbar i sin samtidsaktualitet. Da er det visse grep jeg gjør for å gi fortellingen en fortetthet, sammenheng og dybde. Nå mener jeg at fortellingens overflate er også viktig. Et av grepene jeg brukte med Yrsa var hentet fra episke formularer.

I epos er et av trekkene som går igjen bruken av faste scener. Disse scenene er:
Måltid
Budbringer
Kamp
Ruste seg opp
Reise
Ofring

Jeg lokaliserer disse scenene i fortellingen og eksperimenterer med hvor like de kan framstå og hvordan de ulike scenene kan påvirke hverandre. Om jeg ser nærmere på ofring, har du ofring som beveger seg fra de brutale blot gjennomført av Kong Adil, til de mer symbolske ofringene av å forlate sitt eget barn slik Yrsa gjør. Blot er ritualisert ofring. Det rituelle kan da brukes i de mer symbolske ofringene for å løfte opp disse delene av fortellingene.
Nå er det slik at noen fortellinger bare griper deg, Yrsa grep meg. Jeg fant den i linjer som besto av mannsdominerte handlinger. Som forteller opplever du innimellom at fortellingen bare kommer til deg, det gjorde jeg her. Men som sagt, den er ennå ikke i havn tiltros for at jeg har opptrådt med den en rekke ganger.

Den hadde premiere i Etne, så var det VGS i Oslo, Deichmanske bibliotek i Oslo, Wien, Roma og Warszawa.
I dette innlegget ser du noen snutter fra øvelse og den første forestillingen.

I morgen er det studiestart

Ja, i morgen begynner et nytt studieår og med det et nytt kull med Fortellerkunst. Tenke seg til at dette studiet har eksistert siden 1995, det vil si i 22 år og 20 kull har gått ut av kullet, 21 med årets kull. Et år var det pause, da emnene i det som nå er en bachelor ble omorganisert. Med kullet i år, har jeg vært faglig ansvarlig for 14 av disse kullene.

Jeg begynte som faglig ansvarlig på muntlig fortelling 1, før jeg overtok fortellerkunst. Muntlig fortelling 1 er et deltidstudium, mens Fortellerkunst er fulltidsstudium. Disse to studiene er ulike, med noen felles emner.

14 kull er mange, og jeg tenker stadig at det er på tide å gi seg. Samtidig skjærer det i meg ved tanken på å overlate studiet til noen andre. Slike tanker baserer seg ofte på et bestemt kunstsyn. Jeg er redd for at noen skal komme inn og endre den fine diskursen studiet har kommet seg inn, studiet er ikke lenger redd for sin plassering mellom litteratur og scenekunst. Dette er selvfølgelig selvbedrag, det finnes ganske sikkert andre som kan lede studiet og kanskje til og med bedre enn meg.

Det er ettertraktet å arbeide i den nisjen vi ved DTK og institutt for estetiske fag gjør, vi er heldige som får være i det fagområdet vi brenner for og ikke minst kan vi gjennom FOU bedrive dyptgående kompetanseutvikling. Jeg vil ikke ha mulighet for tilsvarende arbeid annet sted. Samtidig drar arbeidet med seg mye du ikke har lyst til å gjøre og i perioder vurderer jeg sterkt å gå tilbake til 100% freelance liv. Jeg er ikke redd for det, men av erfaring vet jeg at jeg likevel må fortsette å undervise, for kursvirksomhet er langt mer innbringende enn å være ren kunstner.

Uansett, jeg trekker inn midjevidjen og skyter fram brystet og gjør meg klar til i morgen.