Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Kjenner du til ploppet? – et massehysteri ….

Ja, kjenner du til ploppet? Det er et folkeeventyr, et regleeventyr som du finner mange varianter av. Akkurat ploppet er et folkeeventyr fra Tibet, hvor seks harer hører et plopp. De er da sikre på at verden går under og rømmer livredde av gårde og med seg i farta tar de med seg alle skogens/jungelens dyr som også blir sikre på at verden går under helt til løven kan oppklare det hele med at ploppet rett og slett var lyden av et eple som falt i vannet. I Norge har du flere varianter av dette 20C og 2033 eventyret; det mest kjente er ”høna som dro til Dovre for at verden ikke skulle forgå.”

NRK hadde et slikt plopp forrige uke. Brennpunkt formidlet i programmet kalt Lykkelandet om tiggere som egentlig ikke var tiggere, men skalkeskjul for organisert kriminalitet; og dermed har du gode føde for kommende valgkamp; og høyre – og venstreside kan brake sammen. Og i god folkeeventyr tradisjon settes massehysteriet i gang; statsminister med en rekke andre politikere, politi, meningsbærere, journalister og en og annen stemme fra både folkedyp og internett dyp hiver seg løpende inn i rekken etter de seks redde harene som har oppdaget ploppet. Mediene fyller sine forsider, kronikker og debattinnlegg får plass; for her skal det menes noe om at verden er i ferd med å gå under …. igjen.

Det er ikke noe galt med programmet, det er forferdelig å se skjebner utnyttes og det er forkastelig å se hvordan menneskehandel systematiserer og fordeler rikdom til noen få enkelte. Dette er en av ”det kapitalistiske” mange baksider.

Men det er dette nødaggregatet som settes i gang, dette ”nå skal det ryddes opp i de godtroende nordmennenes giverglede” som løper som en farsott gjennom skogen det er noe galt med. Frykten for at vårt gode verdigrunnlag smuldres ut i kriminelle gjenger fyller opp vår fantasi og får oss til å tro at enhver som sitter med en kopp på gaten har en ufyselig bakmann i ryggen, ja, kanskje faktisk den personen som sitter der er den ene bakmannen.

Nå venter jeg på at løven, kanskje det er kongen, skal nyansere virkeligheten litt for oss. Eller kanskje det kommer et nytt plopp snart som kan spre en ny frykt.

Abbi Patrix om fortellerkunsten

Dette ble formidlet av Abbi patrix for lenge, lenge siden. Abbi er en fransk norsk forteller som jeg var så heldig å arbeide med en gang. I følge Abbi Patrix kan alle undereventyr naturlig deles inn in fem deler, hvis de da ikke er fragmenter av tidligere mer komplekste fortellinger. Veldig lange fortellinger som epos osv, kan ha flere enn et sett bestående av fem deler. Inndelingen har følgene struktur: den første er en introduksjon, de to neste former et par, det samme gjør de to siste. Mellom disse to parene er det et slags klimaks, pivot eller en bro for hele fortellingen.

Mellom hver del, er det en slags pause, et gap eller en hvilepause, for å hjelpe lytteren til å skape overgangen. Som en øvelse, ved hver pause, beveg kroppen din, stå sitt eller lignende, dette gir deg tid og fokus. Dette kan også gjøres ved enhver forandring eller retningen i fortellingen.

Den første og siste setning i enhver seksjon burde memoriseres ordrett eller ”verbatim”. Det mest vanlige stedet å miste sin vei i fortellingen er i overgangene mellom delene. Hvis du kan setningen på hver sin side av en overgang, kan du lage overgangen glidende og kontrollere pausen og lignede. Disse fikserte stedene gir deg større frihet mellom dem.

Hver seksjon kan bli behandlet uavhengig. Om du ønsker å gi et resyme av en fortelling, så kan du summere hver del med en setning eller to og om du, når du forteller, ønsker å forkorte en fortelling, kan du fortelle den med disse setningene.

Delene er nøkkelen til å regulere rytmen og tempoet i en fortelling. Hver del må være levende og interessere deg.

En fortelling – hvis du reduserer den til fem setninger, er der fortsatt.

Enlarge

IMG_4514
Mats, Abbi og meg i 2008.

Enlarge

IMG_1070
Mats, Abbi og meg i 2008.

Få et intrykk av strukturen – Hvis det ser ut til at det ikke er noe der, da må du lage dette noe. Du kan kartlegge den visuelt også. Ved å bryte eller skjule strukturen, skaper du spenning. Fortelleren leker med publikum, de har tillit til fortelleren og han leker. Det er det andre nivået i det å fortelle. Det første nivået er å balansere strukturen.

Hør en fortelling og gjenfortell den umiddelbart – man kan bare gjøre det hvis fortellingen ble godt fortalt, fordi fortelleren forteller strukturen også, og gjør arbeidet for deg. Dialoger – bruk publikum som karakterer, del rommet med publikum, ikke ei rommet.

Pust, forbered og visualiser, så fortell. Pust gir liv til bildet. I pusten, legg jeget i en følelsesmessig tilstand før du sier setningen. Vanligvis kommer følelsene kun naturlig når vi sier ordene. Løp ikke av sted, vær hel i det du gjør.

Lær deg å kjenne fortellingen, før du forandrer den – hvor den kommer fra, alle versjonene, hvordan dramaet og logikken arbeider.

En hviskende kvalitet trekker oppmerksomhet – det har en sterk effekt, men er ikke langlivet. Det er som et slør over stemmen, som gjør den sterke svakere. Resonansen gir mening.
Høye stemmer gir fortelleren selvsikkerhet og intensjon. Stemmen må ”tunes”.

Fortellingen eksisterer og du går inn i den. Men ikke la den bare lede deg, du må forstå den som en helhet, med karaktererer og følelser. Du må gi dine følelser til og gjennom fortellingen.

Abbi legger stor vekt på rytme og det mest interessante er at rytmen ikke er laget av slag men av åpningne mellom. Når man bryter opp fortellingen i deler, anbefaler han å la det være fysiske gap på papiret når man noterer det slik at hver del blir en enhet, og åpningen mer synlig. Hver del må bli angrepet på en unik måte, med et spesifikt fokus og rytme slik at du belyser fortellingen fra ulike retninger og gjør den mer human.

Man kan ikke ta magi for gitt. Fordi det hender i hver fortelling, vil ikke det si at det oppstår et mirakel hver gang. Du må rotere rundt logikken i fortellingen, lytte på den og ikke være for flink, pådytte din egen tolkning/agenda. Handlingen i fortellingen må være klar. Stemmen vil ta lyd, hvis du er trygg i det narrative og dedikert til fortellingen. Dedikasjonen kommer før ordet. Du er ikke den som skaper landskapet og karakterene, de finnes allerede. Ved å vise varhet for rom og tiden du befinner deg i, folket foran deg finner du fortellingens fokus.

Kongen i månen #52

Det er lørdag og her kommer dagens fortelling. Et ikke helt ukjent norsk folkeeventyr vil jeg tro, men denne er i en litt annen variant enn f.eks. Mumle Gåseegg som du finner hos Asbjørnsen og Moe.

Ragnvald Mo: Eventyr og segner barnerim, ordtak og gåter, Folkeminne frå Salten II

Det var engang en fattigmanns sønn som var ute og søkte tjeneste. Gutten bød seg fram både til den ene og den andre, men hvor enn han spurte, fikk han det samme svar: De trengte ikke hjelp.

Slik for han både langt og lenge og tilsist kom han til kongsgården. Han gikk inn til kongen og ba seg fram. Gutten var fillete kledd og lite å se til. Men han tenkte at om kongen ikke ville ha han, så fikk han bare vise han bort.

Gutten snakket med kongen. Det første kongen ville vite var om gutten kunne rydde en skog. ”Jeg har en gammel skog”, sa han, ”den skulle jeg gjerne ha fjernet.” Gutten sa han kunne prøve. Men før kongen festet han ville kongen vite om dette med lønn. Gutten sa han ikke skulle ha mye. ”Om jeg får mat og hus, holder det for meg. Om kongen vil ha noe mer, ønsker jeg ikke penger. Gjør jeg arbeidet mitt slik at kongen er tjent med det, må han da gi meg lov til å knipse han på nesa.” Dette gikk kongen med på og gutten ble stedt til dreng.

Dagen etter bar det til skogen. De ga gutten redskap han trengte, men det ville ikke gutten ha. Han syntes det var småtteri. I skogen dro han trærne opp med rot og da han syntes det var et lass, la det på en slede som ble trukket av to hester. Men hestene kunne ikke dra lasset og gutten ba om to hester til, men heller ikke det hjalp. Nå leide de hester fram og spente for lasset til det ikke fantes flere hester på stallen. De sto tolv hester der, likevel maktet de ikke å dra sleden. Da ble gutten sint; han la de tolv hestene på lasset og dro selv alt til kongsgården.

Da gutten hadde vært på kongsgården en stund, kom det en fremmed konge som ville legge riket under seg. Kongen på kongsgården var ikke forberedt på å ta imot ufred. Han sendte den hæren han hadde, men den andre kongen var mye bedre bemannet så det spøkte. Kongen gikk til gutten etter hjelp. ”Du får ruste deg og dra til slagmarken ellers kommer jeg til å ble drevet ut av land og rike.” Gutten lovet at han skulle dra. Men han ville ha godt med mat med seg. ”Fienden har stor hærmakt”, sa han, ”så her trengs det å være godt flidd om man skal by seg der.”

Kongen fikk sydd sammen to oksehuder til nistesekk. I den la de en smørdal og nok med kjøtt. Gutten slengte sekken på ryggen og ruslet i vei til slagmarken. Da han nådde fram drev de og sloss som bare det. Gutten tok det med ro; han satte seg på vollen og ga seg til å forsyne seg av nistesekken. Han ville være mett før han tok i ferd med fienden. Imens tok de til å skyte på han. Men krutt og kuler bet ikke på han, han bare børstet det av seg. Gutten syntes de var litt brå av seg. ”La meg i det minste få matfred!” ropte han.

Så ble det skutt i mot han med en kanon. Kula slo ned i smørdalen så det spratt bortover vollen. Da rant sinnet i gutten; han reiste seg opp og tok klubba si og rente mot fienden. Og han slo dem ned for fote alle sammen.

Da gutten kom tilbake til kongsgården, sa han at nå ville han reise. Han minnet kongen om lønna og spurte om han hadde gjort rett for lønn. Kongen både takket og velsignet, og så stilte han seg framfor så gutten skulle få knipse han på nesen. Og det var et knips som sømmer seg. Gutten gjorde det så hardt at kongen for til månen. Der sitter han den dag i dag.

Gutten ble satt til å styre riket.