Home Blog Page 3

Minner av og om

0

Jeg blir stadig mer opptatt av minne, fordi det er noe grunnleggende ved å forstå hva et minne er. Det er grunnleggende for den muntlige fortellerkunsten, men det er også grunnleggende for et menneske. Mitt arbeid med Hervor og havne i situasjoner hvor jeg forteller for demente er med på å forsterke dette.

I klassisk retorikk er minne både kunst og teknikk, i de retoriske fasene er det lagt sist før en framførelse, minnet befinner seg mellom elocutio og actio, og medierer mellom disse (Glauser, 2019). Helt siden antikken er minnet sett på som en medfødt kompetanse (memoria naturalis) og en kompetanse man kan støtte gjennom teknikker (memoria artificialis). Den mest vanlige teknikken er knyttet til landskap (loci/topoi). Stavkirken er et eksempel på et bygg som skal hjelpe minnet, hvor «the preacher heightens and intensifies its memory-generating effect in that he deliberately draws the audience’s attention to architectual elements visible to all. (Glauser, 2019, s. 41).
I den norrøne diktningen er Odin knyttet til minne på mange måter, noe jeg skal skrive om i et senere innlegg. Han er guden for poesi (slik myten om hvor skaldekunsten kom til i Suttungs mjød) og for minne gjennom sine to ravner kalt Huginn (tanke) og Munin (minne).

Minnenes viktighet for skaldekunsten kan man se igjennom det poetiske grepet kan Kenning. En skald måtte huske flere fortellinger for å kunne skape en kenning som igjen stimulerte lytternes fantasi til å fullføre kenningene for sitt indre (Glauser, 2019). Men de var også avhengig av lytternes minne for at de skulle forstå betydningen av kenningen.

Den greske mytologien understreker viktigheten av minne for alle kunstformer, Mnemosyne (minne) er mor til alle musene. Musene skulle bringe minnene til menneskene gjennom estetiske virkemidler og samtidig får menneskene til å glemme sine egne lidelser.

#Beistet

0

At425 med arbeidsvisninger 23. og 24. mai.

9724.jpg
Jeg er alene.
9036l.jpg
Men det som enda verre er, jeg er alene med deg.

Filosofen Derrida foreslår at det er fire setninger man skal prøve ut som en indre monolog:

8871l.jpg
Hva er en øy?
8928l.jpg
Beistene er ikke alene.
2424.jpg
Hva har beist og mennesker felles?
8725l.jpg
Hva er verden?

Ubetydelig

2

Det hender at en følelse av ubetydelighet kommer over meg, aldri så ille at jeg gir fullstendig opp, men at maktesløsheten setter seg i kroppen og alt blir et ork. Det var en slik dag i går. Jeg dro avgårde for å gjøre fortellerforestillingen som var avtalt og den kulturelle ansvarlige hadde glemt det helt. Det var en utløsende faktor.

I mitt lille univers rammet inn av betongvegger, tror jeg at jeg er så mye mer. Men der ute, ned noen trapper og utgangsdøra, er det få som bryr seg døyten om det man driver med. Noe har endret seg fra da jeg begynte som forteller, det var mye lettere å få jobber, det var lettere å få støtte. Det er sikkert mange grunner til endringen. DKS har dekket behovet, det er mange flere fortellere om beinet og man har nok også blitt noe avdanket. Jeg har blitt en av kjerringene som sitter langs veien med nesa i aska og ønsker å bli kalt bestemor. Jeg får mange forespørsler, nesten daglig, men ikke om arbeid, men om råd. Bare for å understreke bestemor følelsen.

Mandag var en fin dag, da var det behov for meg. De demente lo av mine fortellinger og den ene lytteren måtte stadig høre om at jeg var fra Hvaler. Men personalet glemte dem. Det var første gang jeg ble overlatt alene med en gruppe demente, det gjorde meg bekymret. Da jeg var ferdig tuslet de som frittgående høner ut på gangen. En ble sittende igjen, hun som ikke lenger hadde språk. Jeg plapret i vei mens jeg kikket ut i gangen for å se om jeg så noen «voksne». Omsider fikk jeg tak i en som da ringe til kvinnens avdeling. Da pleieren kom, strålte den språkløse kvinnen opp. I sin glemsel var hun sikkert redd for at noen hadde glemt henne. Hun kan jo ikke lenger kreve plass i sitt eget liv. Å være ubetydelig er relativt, det er relativt.