Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Fortellerfestivalen 2018

Det ble et sent innlegg i dag! Jeg skal ikke klage over å få anledning til å arbeide med det jeg liker, men det sene innlegget skyldes en slags utmattelse etter fem dager med kjør, om jeg kan si det på den måten. At jeg har hatt bursdag har gått meg hus forbi.

Fortellerfestivalen i år var veldig bra, kanskje den beste så langt. Det er noen grunner til at jeg likte den godt: den ivaretok både det sentimentale og det samtidige, og den viste fortellingen i mengde ulike formater, ikke alt handlet om muntlig fortellerkunst, men det er uvesentlig i den store sammenhengen når man fikk en følelse av at det likevel var det vesentlige. Den muntlige fortellerkunsten framsto i små og store rom og viste da variasjoner i uttrykket.





Jeg fikk også en fornemmelse av det faktisk var et habitat hvor man kunne vandre fra rom til rom og erkjenne seg selv inn i ulike uttrykk.

Jeg fikk oppholde meg en del med de internasjonale lytterne, samt noen internasjonale fortellere. Jeg tror de satte pris på stemningen, men opplevde at det var for mye personlige fortellinger. Det er jeg forsåvidt enig i. Den tradisjonelle fortellingen var underlegen denne gangen, men så kommer det også litt an på hva vi fortellere produserer som egner seg for festivalens tematikk.

Det som kanskje irriterer meg noe, er at fortellere i Norge ikke prioriterer denne hendelsen som den viktigste i året. Det er her fornyelsen av faget kan ligge og for å overleve som fortellere, videreutvikle sjangeren, må vi fortellere stille opp, selv om vi ikke selv skal fortelle. Dette gjelder for eksempel en del av den yngre generasjonen med fortellere, syns jeg her jeg hever min moralske pekefinger. Yngre fortellere går sjelden på fortellerforestillinger, noe som ville vært utelukket om man for eksempel drev med dans eller teater.

Var du ikke tilstede på festivalen gikk du faktisk glipp av noe!

Dagen derpå er dagen i dag

Det er søndag morgen og jeg er like utmattet som da jeg la meg i går, nesten. Jeg har nok overdrevet min egen arbeidskapasitet de siste dagene med to forestillinger i går og et intervju og en forestilling i dag.

Uansett, la meg skrive om konferansen i Plymouth, så kan jeg ta for meg fortellerfestivalen i morgen.

Venke Aure og jeg dro avgårde på onsdag. Venke er professor ved instituttet hvor jeg arbeider og et kjempeflott reisefølge, vi fikk stadig latterkramper og det skulle man ikke tro når to godt voksne reiser til en seriøs konferanse. SAR konferansen er en, om ikke den, av de tunge og seriøse konferansene innen for kunstnerisk forskning og utviklingsarbeid og vi følte oss som privilegerte og heldig utvalgte. Veien fram og tilbake var uhorvelig lang, med togbilletter som var langt dyrere enn flybilletten. Både på veien og på konferansen traff vi flere nordmenn fra kunsthøgskolene og stipendprogrammet for kunstnere.


Vi skulle framføre et performance paper som vi fikk utrolige tilbakemeldinger på. Og da er det å si at de performance paperne vi så hadde svært få performative innslag. Det var et av momentene jeg bet meg merke i. Jeg fikk dessverre ikke med meg alt for jeg måtte reise tidlig fredag på grunn av fortellerfestivalen. Men et par punkter til bet jeg meg merke i. Konferansen besto av fagfolk som primært kom fra det visuelle kunstfeltet og i feltet kunstnerisk – akademia, vinner akademia. Jeg fikk inntrykk av at kunstnerne som forskere er så redde for å ikke bli tatt seriøse som forskere at de både i retorikk og oppbygging oppfører seg som om de driver med en annen vitenskap. Økologi og natur så ut til å være hovedtema. Ja, for man er også opptatt av å bli tatt på alvor av samfunnet ellers og engasjerer seg i samfunnsnyttige temaer. Kunsten forsvinner helt, dessverre.

Endelig hjemme og fortellingen om tresverdet #650

Da er jeg endelig hjemme fra Plymouth, en tolv timers reise fra et lite sted i England. Jeg skal skrive om oppholdet i morgen. Nå skal jeg gjøre meg i stand til en heftig dag. Først treffe unge fortellere fra Europa og så to forestillinger på fortellerfestivalen. Det er et pr bilder fra Plymouth i dette innlegget.

Her er en fortelling fra Afghanistan, hentet fra Wisdom Tales av Heather Forest.

Det var en konge som var bekymret. Og han var bekymret for om folket var like bekymret som han. Dette bestemte han seg for å undersøke. Han kledde seg ut som en tigger og vandret gjennom byen. Da natten falt på, kikket han gjennom vinduet til en skomaker. Skomakeren var fattig og det var bare en brødskalk på bordet. Likevel smilte mannen så hele rommet skinte. «Hvorfor er denne mannen så lykkelig?», undret kongen seg over. Den fattige mannen inviterte kongen inn og delte brødskalken med han. “Hvorfor er du så lykkelig?», spurte kongen. «Det var en god dag i dag. Jeg tjente nok til denne brødskalken.” “Og hva du ikke tjener noe i morgen?” «Jeg bekymrer meg ikke. Jeg tar dagen som den kommer og det ordner seg alltid!»

Kongen bestemte seg for å prøve ut mannens gode tro på at alt ville ordne seg. Dagen etter laget han en ny lov: «Folket måtte kjøpe nye sko. Det var forbudt å få dem reparert.»

Den fattige mannen så en kvinne som bar vann og i og med at han ikke hadde noe å gjøre, bestemte han seg for å hjelpe henne. Hun ga han en mynt. Han bar vann hele dagen.

Den kvelden besøkte den forkledde kongen skomakeren. Mannen ba han inn på brød og ost. «Men hva om ingen vil at du skal bære vann i morgen?» «Jeg bekymrer meg ikke. Alt ordner seg!»

Dagen etter var det en lov som forbød noen å bære vann for andre. Den fattige mannen hjalp en vedhugger og tjente nok til brød og ost og vin. Kongen besøkte mannen på ny og ble overrasket. Hans spørsmål fikk det samme svar.

Dagen etter var det bestemt at alle som ikke hadde noe å gjøre måtte bli soldater. Soldatene fikk lønn en gang i måneden, så den fattige mannen fikk ikke noen penger til mat. Men han var ikke rådløs. Det var fred, tenkte han, han trengte ikke våpen. Han pantsatte sverdet og skar ut et tresverd som han bar i slira. Dette fortalte han kongen som igjen kom på besøk kledd som en fremmed. Da kongen spurte om hva han ville gjøre om han måtte bruke sverdet dagen etter, svarte mannen som vanlig: «Jeg bekymrer meg ikke, alt ordner seg.»

Dagen etter da han sto som vakt, ble det hentet fram en mann som var anklaget for å ha stjålet meloner fra kongen. De andre soldatene sa til den fattige mannen: «Kongen har beordret deg til å hugge hodet av denne tyven med ditt sverd!» Om han nektet å gjøre det, ville han selv miste sitt hode. «Så får det være slik,» sa fattigmannen og steg fram. Han ropte ut til de som sto der: «Jeg vet ikke om denne mannen er skyldig eller ei. Jeg skal lyde kongens ordre og hugge av hans hode. Men om han er uskyldig, måtte mitt sverd bli til et tresverd.» Så dro han ut sverdet og folk gispet. Et mirakel hadde skjedd.

Kongen hadde sett det hele og nå avslørte han sin sanne identitet, han ba den fattige mannen om å følge han til slottet og dele et måltid med han.

Slik gikk det til at den fattige mannen ble kongens trofaste rådgiver.