Interactive Coloring

drag iconDrag any color from the left toolbar to an area or text in the page. A blue outline will indicate a droppable element.

drag iconOn mobile, wait a tiny bit until you drag the color drop.

Reorganisere minner

Din nære forsvant og du har mistet et minnes dualistiske stemme. Du står alene igjen med det skjøre minnet i dine hender og så blir du redd.

Redd for å glemme;
Det er naturlig å glemme, det er minnets dynamikk, det er meningen at du skal sitte igjen med det som var essensen av fortiden som skal være til det beste for framtiden. Men når noen forsvinner da er minnearbeidet ikke lenger en naturlig prosess, sorgen har kommet i veien. Du vet du allerede har mistet mye fordi minnene var for framtiden. Alt det dere skulle ha husket sammen framover vil nå være et tilbakeskuende blikk.

Redd for å huske;
Vi bærer med oss et arkiv vi ikke var klar over. Det er som kroppen og hjernen sammen har skannet inn og lagret og omfavnet noe dypt inne i oss. På et uutgrunnelig sted ligger et flimmer av bilder og lyder og smaker. Så dukker det opp i en sving og et vell av fortiden er i nærværet og du kjenner klumpen i halsen fordi du ikke burde huske det, der du er akkurat nå. Det var en ting han sa, noe vi lo av, noe som skjedde, lukten av hans nærvær. Minnene kaster seg over deg som et glupsk rovdyr på jakt etter et bytte i dine tanker. Du prøver å holde tårene inne, ikke la underleppen skjelve. Det passer seg ikke å være sentimental.

Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Det var jo bare han som kjente til det du viste av deg selv for han. Det er ingen andre du kan snakke til eller med på den måten. Dere kan ikke lenger le på den måten bare dere to kunne, heller ikke krangle over filleting. Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Alt det dere skal gå glipp av.

Framfor deg er bare minnene, du sorterer og setter det sammen på nytt. Jeg tar innover meg at du er et jeg.

Bye, bye my pink home

Yesterday I left my pink home. I’ve had it for a while now, but yesterday I closed the door or teleported to another place.

My virtual life started in 2008. It was due to a program called “Facts on Saturday” here in Norway. Just that Saturday I watched it, the program was documentary about people who lived a virtual life, for example, the documentary followed an American woman who left her marriage because she had found the great love in virtual life. I remember I thought, «How is it possible to be so stupid? I have to try that! »

When I started my virtual life, when I became a living in the metaverse, I knew I had to be true to what I consider as my call in life: To tell stories with special focus on the folk material. And to be a mere citizen of a 3D world was not enough of me, I had to be an active citizen, I had to create. First I started making poses and tried to understand the magic of taking pictures. Somehow, I still tried to tell stories, but my competence in taking pictures is and was very limited, and I really did not have the patience to understand photoshop; sometimes I have been lucky, usually not.

After a certain time in the pixel life, you become yourself, you feel like you need home, where you can undress ^^ and invite friends. I did not want to rent, I wanted to buy, to own my land. So I bought a full region, a sim from LL. The making of a home was not my main purpose, the making of a folktale was. I wanted people to walk into a Norwegian folktale and create their own story. Now, I was not a creator, I was not a builder, I can rezz a prim and that is all – so I hired builders, among them Soror Nishi, to make the image of the folktale, my role was a kind of storyteller, or maybe rather a curator. The first companion opened in December 2009, and had an amazingly numbers of visitors.

The interest of a place is shortlived, soon there is an another place to visit and experience.
I closed it for visitors to have it rebuild. This time I hired the incredible hobbit Andrek Lowell, to create the landscape of the story. The sim reopened in December 2010 – not as much visited this time as first time. Then I gave up, it became too expensive to own a full sim.

Since then I was lucky to participate in different art projects with other creative members of the metaverse. I learned a lot, I wrote…. And then it stopped. The last years, the only thing that has kept me coming back, to log in every morning has been the virtual animals.

I’ve had my dedication to virtual animals over the regular, I would say. I started with bunnies created by Ozimals and continued with the fantasy creatures called Meeroos. A virtual animal or AI animal is an animal that can reproduce itself and often there are some structures related to this, whether you want to breed a particular gen or mutate or create an elite. In many ways, virtual animal breeding has similarities to real life, except that it goes much faster in the virtual world and the animal, in prinsiple never dies. But you have to make sure to feed the animal otherwise you will lose it. I did this in 2009 to 2012.

In 2014, I went back to Ozimals. Which did not happen in silence at all, when one of the creators / owners contacted me:

Aeron Constantine: thanks for the Ozimals support onomatopoetikon, I have to know — what does your name mean? heh
onomatopoetikon (mimesis.monday): Oh sorry did not see this, means sound of words like: grrr, iik etc. Old customer found her way back.
Aeron Constantine: /me grins, I remember you
Aeron Constantine: well… one of you
Aeron Constantine: well welcome back to Ozimals, glad to have your support after all these years
Aeron Constantine: (This is Malk
onomatopoetikon (mimesis.monday): thank you, yes. Lovely to be back and figure things out.
Aeron Constantine: /me smiles, a few changes a long the way – nothing terribly crazy I don’t think
Aeron Constantine: lots of fun new things though
onomatopoetikon (mimesis.monday): Wonderful
Aeron Constantine: let me know if you need any help getting reacquainted
Aeron Constantine: if you haven’t seen it yet, we do have a helpful trait list on the wiki now
onomatopoetikon (mimesis.monday): thank you, so far all fine, the basic is the same.
onomatopoetikon (mimesis.monday): yes, I have looked at it
Aeron Constantine: http://wiki.ozimals.com/index.php?title=Trait_Timeline
Aeron Constantine: oh great 🙂
onomatopoetikon (mimesis.monday): Thank you
Aeron Constantine: np!

Aeron Constantine: have a great day, sorry to interrupt but welcome back :3
onomatopoetikon (mimesis.monday): No interuption and thank you the same
Aeron Constantine: of course, were there any bunnies you’ve lost or have gone back to Oz that you can’t live without? 🙂
onomatopoetikon (mimesis.monday): Well, now I would like to see what I can breed, and luckily I found one mini rex chocolate I though would be hard to get.
onomatopoetikon (mimesis.monday): found on the market
Aeron Constantine: it’s getting harder and harder to locate older original furs
onomatopoetikon (mimesis.monday): Yes, I would think so.
Aeron Constantine: we’ve retired A LOT
onomatopoetikon (mimesis.monday): I saw on the list
Aeron Constantine: check out Mini Rex Too Chocolate
Aeron Constantine: we recreated from scratch 3 of the original breeds for a LE
onomatopoetikon (mimesis.monday): I have not seen that
onomatopoetikon (mimesis.monday): oh how lovely
Aeron Constantine: want to be surprised or a link to a photo? Heh
onomatopoetikon (mimesis.monday): yes, would love to see a photo
Aeron Constantine: https://www.flickr.com/search/groups/?w=1184616%40N20&m=pool&q=Mini%20Rex%20Too%20Chocolate
Aeron Constantine: have 3 :3
onomatopoetikon (mimesis.monday): thank you
Aeron Constantine: no problem
onomatopoetikon (mimesis.monday): beautiful

Then suddenly, 14 days ago, Ozimals disappeared. And now there is no reason to log in anymore. Maybe it is for the best.

Advarsel – tenåring i huset

I går snublet jeg i skoene hans som lå midt i gangen. Deretter oppdaget jeg skittentøyet. Jeg ba han bære det inn på badet. Det gjorde han, men når jeg skulle legge det inn i maskinen, hadde han ikke tatt t-skjortene ut av genserne. Han vrir av seg alle klærne på en gang overlater etterarbeidet til senere, aller helst ikke utført av han selv. Forøvrig lå det en middagstallerken under haugen med skittentøy.

Tenåringen er en karma, gi meg et mantra jeg kan nynne jevnlig. Burde det ikke følge en automatisk advarsel når barnet ditt blir en tenåring, et eller annet offentlig vesen som sender deg en melding på Altinn. Du får da post når barnet ditt skal stå konfirmasjon eller når du må gjennomføre en eller annen helseundersøkelse. Hva med et fyldig offentlig dokument når ditt vakre lekne barn har blitt hodet større en deg og snakker til deg med en stemme som tar hele toneskalaen i løpet av en setning. Forøvrig er det forunderlig at en eller annen komponist ikke har brukt tenåringens stemme som et utgangspunkt for et verk innenfor sjangeren Ny – musikk, ville sikkert blitt sikret en plass på Ultima festivalen. Om de da snakker til deg i det hele tatt. Det gjør de jo helst ikke. Da har de nemlig gått inn sin første tunghørt periode, de hører deg ikke eller velger å ikke høre på deg.

Når man er mor til et tenåringsbarn forstår begrepet man ”den onde stemoren” fra eventyrene, man blir jo en furie, et rasende åpent gap som har et stemmeleie i fistel. Man overlater ikke noe varm mat på ovnen til en tenåring, da blir det svidd middag. Og man må hver morgen og hver kveld minne en tenåring på at det finnes ord og begreper som vann og såpe. En tenåring lukter alltid. Våre helter er lærere som orker å være i rom sammen med tretti tenåringer. Min sønn forlangte noen kvisekremer i fjor sommer, den har han ennå ikke brukt. Ikke det at jeg mener at han har noen særlige kviser, men tanken på kviser ser ut til å ha forsvunnet i en strøm av andre tanker.

Ja, ja, jeg har vært tenåring selv jeg. Lukket meg inn i en boble av drømmer som bare besto av tragedier, som oftest uten den tragiske slutten, men inne imellom det også. Jeg har stinket og vokst i feil ender og sett hendelser ut fra oppfinnsomme perspektiver. Spesielt var voksne en flau uting.

Så går jeg her og irriterer meg over at jeg nå selv har blitt den flaue utingen som er satt på ”repeat”, som gjentar: ”nå må du huske på å ikke sette skoene sine rett foran døren.”

Kan vi ikke bare hoppe over den tenåringsgreia? Slik var det før, enten var du barn eller så var du voksen. Hva skal vi med det som er midt imellom? Det er sikkert kapitalismen som innført den!