Home Blog Page 3

Fortelleråndene

0

I dag er det Den store fortellerdagen, så fortell en fortelling til noen kjente eller ukjente, liten eller stor fortelling, liten eller stor forteller og lytter. Lykke til!

Denne ukens tema er «å være forteller».

Broren min leste «Ånden som går» eller Fantomet, et jungelidol som hadde ordspråk for enhver anledning. Han var ikke min favoritt, men han dugde når det ikke var annet spennende å lese. Han var jo en usedvanlig helt, som de ofte er, de er overmimetiske som det heter på fagspråket, men hans usedvanlighet var det at han var en myte. Han hadde ikke noen spesiell kraft utover de fortellingene som ble fortalt om han. Jeg syns begrepet «Ånden som går» er interessant, det handler om å udødeliggjøre. Når noen dør, sitter vi igjen med minner som danner grunnlag for fortellinger. Å fortelle kan sees på som sørge for at «ånden går», at vi ikke skal glemme. Hva kan skje når vi slutter å fortelle? Det prøver følgende fortelling å svare på.

Forteller åndene (Korea, Zông In-Sôb: 1982, s. 154)

For lenge, lenge siden, levde det en gutt som elsket å høre på fortellinger. Han var mer glad i det enn å leke med andre barn eller å spise god mat. Selv om han elsket å høre fortellinger, fortalte han aldri fortellingene til noen. De var hans hemmeligheter. Han samlet grådig på alle fortellinger, og ville aldri si et ord om dem til noen. Gutten var det eneste barnet til noen gamle, rike foreldre og for å gjøre han lykkelig, passet de alltid på at det var noen som fortalte fortellinger til han. Etter at hans foreldre døde, sørget hans trofaste tjener for at han fikk en ny fortelling hver eneste kveld. I hjørnet av guttens rom hang det en sekk. Den var godt snørt igjen og hadde hengt på en gammel spiker i årevis, helt bortgjemt og glemt. Hver gang en ny fortelling ble fortalt, havnet fortellingens ånd i sekken og forble der. Åndene var innestengt, de kunne ikke komme ut, fordi gutten nektet å fortelle fortellingene videre. Hver eneste kveld havnet en ny forteller ånd i sekken, for hver dag hørte han en ny fortelling. Tilslutt var sekken så full, at åndene nesten ble kvalt, og kunne knapt bevege seg.

Tiden gikk og gutten ble eldre. Hans onkel, som var guttens verge, arrangerte et giftermål mellom han og en datter av en rik familie. Kvelden før seremonien skulle være, var gutten ute med venner og hans tjener var inne på hans rom for å gjøre klar varmen slik at han kunne varme seg når han kom hjem. Mens tjeneren arbeidet i stillhet, ble han plutselig overrasket av å høre noen hviske der inne i rommet. Med stor nysgjerrighet lyttet han nøye til det som ble sagt.
«Han skal giftes i morgen, skal han ikke?», sa en stemme.

«Det stemmer», sa en annen, «Og vi kveles nesten til døde her inne.»

< «Er det ikke på tide at vi tar hevn?»

«Jo, det burde vi gjøre.»

Tjeneren kikket seg rundt i rommet. Det var ingen i rommet, men stemmene kom fra den gamle sekken som hang på veggen. Sekken beveget på seg, som om det var noe levende inne i den. Samtalen fortsatte…

«Han kommer til å ri på en hest til brudens hus. Det er en ganske lang vei dit. Han vil bli tørst på veien. Jeg vil være en brønn stående langs veien, full av klart vann. Men vannet er giftig. Hvis han drikker av vannet vil han dø»

«Det er en god plan!», sa en annen, «Hvis han ikke skulle drikke, vil jeg være en eng av røde og gode jordbær litt senere på veien. Hvis han spiser et jordbær, så vil han dø.»

Den tredje sa: «Hvis ikke det hjelper, så vil jeg være en giftig spiss nål, som skal ligge i en av ris sekkene han vil trå på når han går ned fra hesten.»

«Hvis ikke det hjelper», sa den fjerde, «vil jeg være en giftig slange som ligger under madrassen på bryllupsrommet. Jeg vil bite han når han sover.»

Etter at dette var sagt, hersket igjen stillheten i rommet. Den gamle tjeneren var forferdet av alt han hadde hørt, men han forsto at det ikke var annet å forvente enn at forteller åndene vil søke hevn etter en slik behandling de hadde fått. Han torde ikke å røre sekken, heller ikke å fortelle sin herre om hva han hadde hørt.

Tidlig neste morgen var alt klart for prosesjonen mot brudens hjem. To hester ble gjort klare, en for brudgommen og en for hans onkel. To tjenere skulle lede hver sin hest. Den gamle trofaste tjeneren kom fram og ba om å få lede brudgommens hest. På den måten ville han forhindre sin herre i å komme ut for de ulykkene han hadde hørt om. I begynnelsen gikk ikke onkelen med på dette, og ga ordre om at han skulle bli hjemme i huset. Men tjeneren insisterte så mye, at tilslutt fikk han sin vilje igjennom.

Så satte de avsted med brudgommen ridende foran ifølge den tradisjon som det var på den tiden. Den trofaste tjeneren ledet sin herres hest så fort at onkelen protesterte mot den unødvendige farten, men tjeneren nektet å lytte til onkelens formaninger om å gå saktere.

Etter at de hadde gått et langt stykke, klaget brudgommen over at han var tørst, og han ba tjeneren om å stoppe litt ved brønnen som sto ved veien. «Vannet er friskt og klart», sa han, «Vær så snill og hent litt vann til meg». Tjeneren økte farten og sa: «Nei min herre, vi blir sene hvis vi stopper.» Dermed fikk han sin herre trygt forbi den første faren. Ikke lenge etter kom de til en eng hvor brudgommen fikk øye på noen jordbær. «Jeg ser noen jordbær der. De ser gode ut. Gå og hent noen som kan slukke min tørst.» Igjen nektet tjeneren: ”Nei, min herre, de ville ikke være gode for deg. Du vil smake bedre i brudens hjem. Det er best å ikke spise noe på veien.»

Onkelen, som hadde hørt alt dette, var i ferd med å bli ganske sint. Han snakket til tjeneren om hans merkelige handlinger ovenfor sin herre. «Du ville ikke bringe han vann, og nå nekter du å hente jordbær til han. Jeg skal sørge for at du blir hardt straffet når bryllupet er over.» Det hjalp ikke, tjeneren nektet å stoppe, og på den måten kom de seg trygt forbi den andre faren.

Utpå dagen nådde de fram til brudens hjem. Hele hagen var dekket av et telt slik at ingen ulykkesfugler kunne bringe ulykke over brudeparet. Foran døren var det en sekk med ris som skulle gjøre det lettere for brudgommen å stige ned fra hesten. Men ikke før han hadde satt sine ben på sekken, før tjeneren sparket til hans føtter slik at han falt tungt i bakken. Onkelen ble rasende over denne handlingen som toppet de andre han hadde nektet å gjøre, men onkelen kunne ikke gjøre noe med dette nå, ikke før bryllupet var over. Så gikk de inn under teltet. Bryllupet ble holdt på tradisjons vis. Etter at seremonien var over, ble brudgommen ledet til det største rommet i huset, og bruden til hennes rom. I hvert rom sto det et bord dekket med ris og vin. Alle deres slektninger kom på besøk til dem. Slik festet de for å feire bryllupet, og alle var lykkelige, bortsett fra tjeneren. Han var redd for sin herres trygghet og var fast bestemt på å vokte over han hele natten.

Straks brudeparet hadde trukket seg tilbake for natten, kom tjeneren og banket på sin herres dør. Til brudeparets forskrekkelse kom han stormende inn med et sverd, som han rev opp sengetøyet med. Der i senga fant han slangen og drepte den med et slag. Så kastet han den gjennom vinduet og ut i hagen. Dette oppstyret vekket hele huset, og de kom for å se hva som var galt. Onkelen kom også løpende til. Tjeneren dro onkelen tilside og fortalte han om sin merkelige oppførsel. Om den gamle sekken som hang i guttens rom, forteller åndene og deres planer om hevn. Han viste dem rissekken, rev den opp og tok ut den giftige nålen. Onkelen forsto alt sammen, og isteden for å straffe han, belønnet han tjeneren stort for hans trofasthet og hans handlinger.

Den unge mannen lærte sin lekse. Han dro hjem, åpnet sekken for å slippe ut innholdet og brant den så opp. Fra da av var han mer enn villig til å fortelle fortellinger. Han hadde alltid en fortelling å fortelle. Jo mer han fortalte, jo flere fortellinger kom han på.

To be in the story

0

I have watched the first two episodes of the TV series 22nd of July on Norwegian broadcasting (not be mixed with the series on Netflix etc. 22nd of July is the date for the only terror attack Norway has experienced) and I think it is a touching series where small stories are merged into something significant. I wasn’t in Oslo that day, I wasn’t home. My home is not far from the “Y building” which now is destined to be demolished (shame), the Deichman’s library which is now no longer a library and the pet store, where I bought food to the dog, which now is closed. I was on my own «summer island» (not literally my island) and sat in the shadow away from the strong summer sun which when I now reflect on it, stood nostalgically high in the sky. A neighbor came running to tell us that a bomb had exploded in Oslo. I did not feel like going home, afraid that everything had changed in Oslo, afraid that I no longer could walk my usual route from home and down to downtown Oslo, even more filled with fear that I knew someone who was directly affected.



At the same time as the series airs, there is a conflict in Iran. This is a battle on many levels, not least a battle over the ownership of the narrative.
It has been argued that the narrative is the most effective and perhaps the only way of explaining one’s experiences. Through the story we can show glimpse of our inner world and exchange experiences with other people. We automatically learn to tell when we are children, because that is how we explain ourselves and what happens to us.

At the same time, nation, state, group or the like have cultivated the great national epics and often viewed the small every day and personal narratives as dysfunctional or threatening elements of the big epics that should / must be promoted. The stories should be large and unique to ensure a rich future. This has changed.

The personal nuances of individual have become important in understanding the richness of a culture and society. But it took a good deal of modernity for the personal stories, stories about the individual, to fit in a public space. Of course, autobiographical material existed before our time, but then this was inextricably linked to God or gods, it was not about the self, but about the soul. The personal narratives, episodes from «When I Was» depended on the ego emerging from the community’s culture and domain.

However, the personal stories relate to a basic story, the big epic story. The basic story in our lives can be the story of Christianity, the story of a political party, the story of war. There are several pitfalls that one should also be aware of when hearing a story. There are a number of positions when a narrative is conveyed; there is much that can be left out of when one wants to «streamline» a narrative into a belief or conviction. A story is beyond the facts and the false. The story is not factually true, because there are so many processes going on to convey a story. But a story cannot be called pure lie either, because it is built on experience. The value of the story lies in understanding and credibility. I tell about when I stumbled into the school yard the first day of high school, when I locked myself out of the hotel room and had to sleep one night in the toilet in Denmark, about when I caused a fall on the slate because I understood I was going to fall anyway, I tell this from a particular position to a particular context I want create an image of myself in. The view of myself and the meeting with the context and the way I want to appear leads me to make some choices in the narrative to advance my relationship with the context. One should always pay attention to the one who tells the story, for who tells who and why?

One of Aesop’s fables tells of a man and a lion walking together. The words fell between the two and went on to boast of their own accomplishments, which led them to disagree about which was the strong and brave of them. They eventually came to a statue. The statue depicted a man who choked a lion. «Look,» said the man, «there you see proof of who is the superior and strongest of us.» The lion replied, «That’s your version of the story. If we lions were artists, there would be twenty people under a lion’s paw. »

As I said, telling is about position. It is often the strong and verbal that are given the opportunity to tell and shape a narrative that in turn forms the basis of an idea, belief or culture. You can probably look into your own family and see that there is one particular who can tell the family’s stories when the family gathers.

Another component that is important in the story is the presence of the other. The story has its roots in a community and comes from a time when all knowledge was communicated orally, the listener was an important factor here. The presence of this instance affected the narrative by correcting, elaborating and retelling, the listener owned the narrative together with the storyteller and these two instances could easily switch roles. Today, the narrative is conveyed through a variety of media, but one cannot exclude the presence of the other – telling is also about being aware the other’s presence and losing ownership of the story. The narrative is meant to be retold, where it can be changed because new storytellers make their own choices and positions in the retelling.

It is important that the stories live in a polyphonic landscape, that is, we need many stories to accommodate a diverse society.
January 15th is a storytelling day in Norway. Find a listener, a recipient and tell a story this day and other days as well.

Å være i fortellingen

0

Jeg har sett de to første episodene i TV serien 22. juli på NRK og syns det er en glitrende og berørende serie hvor små fortellinger flettes sammen til noe betydelig. Jeg var ikke i Oslo den dagen det skjedde, jeg var ikke hjemme. Hjemmet mitt er ikke langt unna Y – blokka som nå er bestemt skal rives (fysj), Deichmanske hovedbibliotek som nå ikke lenger er et bibliotek og dyrebutikken, hvor jeg kjøpte dyrefor, som nå er lagt ned. Jeg var på min egen «sommerøy» (ikke min bokstavelig) og satt i skyggen for den sterke sommersola som når jeg nå reflekterer over det, sto nostalgisk høyt på himmelen. En fastboende nabo kom løpende for å fortelle at en bombe var gått av i Oslo. Jeg kviet meg til å reise hjem, redd for at alt var endret i Oslo, redd for at jeg ikke lenger kunne gå min vante rute fra hjemme og ned til Oslo sentrum, enda mer fylt av frykt for at jeg kjente noen som var blitt direkte rammet.



Samtidig som serien sendes, foregår det en mildt sagt konflikt i Iran, det er en kamp på mange plan, ikke minst en kamp om narrativet.
Det er hevdet at fortellingen er menneskets mest effektive og kanskje den eneste måten å redegjøre for sine erfaringer på. Gjennom fortellingen kan vi vise glimt av vår indre verden og utveksle erfaringer med andre mennesker. Vi lærer automatisk å fortelle fra vi er barn av, fordi det er på den måten vi skal redegjøre for oss og det som skjer med oss.

Samtidig har nasjon, stat, gruppe eller lignende har dyrket fram de store nasjonale eposene og ofte sett på de små hverdagslige og personlige fortellingene som dysfunksjonelle eller truende elementer i de store eposene som skulle/skal fremmes. Fortellingene skulle være store og enestående for å sikre en rik framtid. Dette har endret seg.
De personlige nyansene fra enkelt individer har blitt viktig for å forstå rikdommen i en kultur og et samfunn. Men det skulle en god del modernitet til for at de personlige fortellingene, fortellinger om det enkelte individ, skulle få plass i et offentlig rom. Det fantes selvfølgelig autobiografisk materiale før vår tid, men da var dette uløselig forbundet med Gud, det handlet ikke om jeget, men om sjelen. De personlige fortellingene, episoder fra «den gangen jeg» var avhengig av at jeget steg ut av fellesskapets kultur og domene.

De personlige fortellingene forholder seg likevel til en grunnfortelling, den store fortellingen. Grunnfortellingen i våre liv kan være fortellingen om kristendommen, fortellingen om et politisk parti, fortellingen om krig. Det er flere fallgruver og faremomenter som man også bør være klar over når man hører en fortelling. Det foregår en rekke posisjoneringer når en fortelling formidles, det er mye som kan utelates i det man ønsker å «strømlinjeforme» en fortelling inn i en overbevisning. En fortelling er bortenfor fakta og det falske. Fortellingen er ikke fakta sann, fordi det foregår så mange prosesser mot en formidling av en fortelling. Men en fortelling kan heller ikke kalles ren løgn, fordi den formidler erfaringer. Fortellingens verdi ligger i forståelsen og troverdigheten. Jeg forteller om da jeg snublet i skolegården første dag på videregående, da jeg låste meg ute av hotellrommet og måtte sove en natt på toalettet i Danmark, om da jeg framkalte et fall på glatta fordi jeg forsto jeg kom til å ramle uansett, jeg forteller dette utfra en bestemt posisjon til en bestemt kontekst jeg ønsker å skrive meg inn i. Synet på meg selv og møte med konteksten og måten jeg ønsker å framstå på, fører til at jeg foretar noen valg i fortellingen for fremme mitt forhold til konteksten. Man skal alltid være obs på den som forteller fortellingen, for hvem forteller hvem og hvorfor?

En av Æsops fabler forteller om en mann og en løve som vandret sammen. Ordene falt mellom de to og gikk over i skryt av egne bragder, dette førte til at de ble uenige om hvem av dem som var den sterke og modige av dem. De kom etter hvert til en statue. Statuen framstilte en mann som kvelte en løve. «Se», sa mannen, «der ser du bevis på hvem som er den overlegne og sterkeste av oss.» Løven svarte: «Det er din versjon av fortellingen. Om vi løver var kunstnere, ville du hatt for en løve under en menneskets fot, tjue mennesker under en løves pote.»

Som sagt handler det å fortelle blant annet om posisjon. Det er ofte den sterke og verbale som får anledning til å fortelle og forme en fortelling som igjen danner grunnlag for en ide, tro eller en kultur. Du kan sikkert kikke inn i din egen familie og se at det er en som får fortelle familiens fortellinger når familien samles.

En annen komponent som er viktig ved fortellingen, er nærværet av den andre. Fortellingen har sine røtter i et fellesskap og kommer fra en tid hvor all kunnskap ble overlevert muntlig, lytteren var her en viktig faktor. Nærværet av denne instansen påvirket fortellingen gjennom å korrigere, utdype og gjenfortelle, lytteren eide fortellingen sammen med fortelleren og disse to instanser kunne gjerne bytte rolle. I dag blir fortellingen formidlet gjennom en rekke ulike medier, det vil ikke si at man kan utelukke nærværet av den andre – å fortelle handler også om å være bevist den andres nærvær og å miste eierskapet til fortellingen. Fortellingen er ment til å formidles videre, der kan den endres fordi nye fortellere foretar sine valg og posisjoner i formidlingen.

Det er viktig at fortellingene lever i et polyfonisk landskap, det vil si at vi trenger mange fortellinger for å romme et mangfoldig samfunn.
15. januar er den store fortellerdagen. Finn en lytter, en mottaker og fortell en fortelling denne dagen og gjerne andre dager også.