Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

,

Den tjuefjerde fortellingen – myrra – GOD JUL

Det fortelles at de kom med gull, røkelse og myrra. De glemte ikke savnet. Myrra er savnet, det er bitre tårer, men også det som skal gjøre hel. Med myrra ble de døde balsamert inn. Myrra er giften gitt til de som er dømt til å dø. Myrra er den tredje gaven, gitt som et frampek på hva som skulle skje.

Det fortelles at den unge kongsdatteren Myrrha ble sammenlignet med en yndig markblomst. Myrrha var forelsket. Hun beundret hans sterke hender, hans kraftige panne og den myndigheten som preget hele hans skikkelse. Og selv om han var langt eldre enn henne, visste Myrrha at hun ikke kunne elske noen annen.

En natt, i mørke, snek hun seg inn til han hun elsket. Hun la seg ved hans side. Han som ikke ante hvem som lå ved hans side, kunne ikke stå i mot den varme og yppige kvinnekroppen. Da morgen kom og de våknet, fikk han se til sin forskrekkelse at henne han hadde elsket den natten var hans egen datter. Myrrha elsket sin egen far.

Kong Kinyras ble så rasende at han ville drepe sin datter. Myrrha måtte flykte. Hun flyktet i ni måneder til hun ikke lenger orket å bære den tunge magen som var fylt opp med et barn. Da ba hun gudene om hjelp og de hørte hennes bønn. De skapte henne om til et tre som fortsatt gråter hennes bitre tårer. Og som et tre fødte hun sin sønn Adonis. Adonis skulle få sin egen fortelling som førte til at han endte opp som en av de greske gudene.

Det fortelles at de kom med gull, røkelse og myrra. Hver gave som bar sin egen historie.

I dag får du gaver, noen gaver vil du kanskje bytte bort, andre gjemme til en senere anledning og noen gaver vil sette sitt preg på deg, de vil forme en del av din fortelling.

Lego ble en del av forholdet mellom Daniel som barn og meg. Først ville vi følge manualen og bygge et lite legoverk, senere ville vi gjøre det om. En gang i året ville vi ta all legoen og bygge hele rommet om til øyer av legofortellinger. Både oppskrifter og lego har vi fortsatt tatt vare på, en av de tingene jeg ikke har hatt hjerte til å gi bort.

GOD JUL!

,

Syttende fortelling – perfekt

Dagens fortelling er på alle måter veldig politisk ukorrekt. Jeg kunne likevel ikke la være å ta den med. Jeg kan veie den opp med å fortelle at jeg går til Daniels grav hver dag. Der tenner jeg et lys. Det har kanskje blitt den beste julekalenderen, et rituale, en meditativ handling. I dag skal jeg dit og legge en krans og pynte med julepynt. Samtidig som jeg går dit, har jeg gitt meg et lite prosjekt som går ut på å ta bilder med et sekunds lukketid, derfor mange av de diffuse bildene i det siste her på bloggen. Og turen er selvfølgelig en spasertur med Atsjoo og dermed får denne vandringen tre gjøremål som skaper små omdreiningspunkter i hverdagen.

Den perfekte mannen

Det var engang en perfekt mann som møtte en perfekt kvinne. Etter en perfekt flørt, hadde de et perfekt bryllup. Deres liv var selvfølgelig perfekt.

En stormfull jul, kjørte dette perfekte paret sin perfekte bil, langs en mørk og stormfull vei. Det snødde og blåste og sikten var vanskelig.

Langs veien fikk de se noen stå. I og med at de var dette perfekte paret, måtte de stoppe for å hjelpe til. Det var faktisk julenissen som sto der med en stor haug med pakker. Rudolf var skadet og kunne ikke dra sleden videre.

Dette perfekte paret ville jo ikke svikte alle de stakkars små barna på julekvelden, så de lastet inn alle pakkene og julenissen i sin bil. Så kjørte de videre for å levere alle pakkene. Men uheldigvis så var kjøreforholdene så dårlige, at det perfekte paret og julenissen hadde en ulykke. Bare en av dem overlevde. Hvem?

Den perfekte kvinnen. Hun er jo bare den som hadde eksistert helt fra begynnelsen. Alle vet at det ikke finnes en julenisse eller en perfekt mann.

Så, hvis det ikke var noen perfekt mann eller en julenisse, da må det ha vært den perfekte kvinne som kjørte bilen. Det forklarer bilulykken.

Jeg kan ikke glemme

Jeg sitter her i en stol, en kontorstol etter Daniel. Jeg har sittet i den i over et år nå, selvfølgelig til og fra, men framfor dataen sitter jeg i den. Jeg tror jeg mer eller mindre har visket ut hans avtrykk i setet og lukten av han har forsvunnet med timene. Bordet dataen står på er også etter Daniel. Det er egentlig for høyt, jeg har ikke tatt bryet å senke det.

Forrige uke var det allehelgensdag og jeg burde ha skrevet om Daniel, det burde jeg har gjort. Sorgen ligger der som en undertekst for resten av livet og jeg kan ikke glemme. Hver dag, nesten hver dag, går jeg og ser på hans grav. Når tenker jeg at jeg må legge noe barkvist der. Men jeg fikk meg altså ikke til å skrive noe.

Jeg kan selvfølgelig ikke glemme, jeg kan fortsatt fremkalle han for mitt indre øye. Jeg ser han ler, jeg ser hans mørke øyenbryn og husker lukten av han. Hans bukser som ble slitte på innsiden og skoene som var slitte på tuppene. Hverken strykning eller skopussing har vært vår greie, en tradisjon han videreførte, han gjorde det heller ikke.

Jeg savner han. Hans nummer er fortsatt på min mobil. Hans siste tekstmelding til meg var 4. Mai, hvor han skriver ”Takk for i går”. Det var dagen etter bursdagen hans.

Jeg har fortsatt problemer med å si at jeg har en sønn, jeg sier jeg hadde to, men han ene døde i fjor. Jeg prøver å si det på en måte som fører til at den andre ikke skal lage så mye oppstuss rundt det. Jeg prøver å unngå den samme reaksjonen, den medfølende reaksjonen som fører til at jeg selv må reagere og nesten berolige den som akkurat har fått høre det. Samtidig er det vanskelig å la være å si det, om jeg ikke sier det, oppleves det som et svik mot Daniel, et svik mot det han var. Situasjonen er en følelsesmessig spagat.

Jeg savner han fortsatt.