Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Reorganisere minner

Din nære forsvant og du har mistet et minnes dualistiske stemme. Du står alene igjen med det skjøre minnet i dine hender og så blir du redd.

Redd for å glemme;
Det er naturlig å glemme, det er minnets dynamikk, det er meningen at du skal sitte igjen med det som var essensen av fortiden som skal være til det beste for framtiden. Men når noen forsvinner da er minnearbeidet ikke lenger en naturlig prosess, sorgen har kommet i veien. Du vet du allerede har mistet mye fordi minnene var for framtiden. Alt det dere skulle ha husket sammen framover vil nå være et tilbakeskuende blikk.

Redd for å huske;
Vi bærer med oss et arkiv vi ikke var klar over. Det er som kroppen og hjernen sammen har skannet inn og lagret og omfavnet noe dypt inne i oss. På et uutgrunnelig sted ligger et flimmer av bilder og lyder og smaker. Så dukker det opp i en sving og et vell av fortiden er i nærværet og du kjenner klumpen i halsen fordi du ikke burde huske det, der du er akkurat nå. Det var en ting han sa, noe vi lo av, noe som skjedde, lukten av hans nærvær. Minnene kaster seg over deg som et glupsk rovdyr på jakt etter et bytte i dine tanker. Du prøver å holde tårene inne, ikke la underleppen skjelve. Det passer seg ikke å være sentimental.

Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Det var jo bare han som kjente til det du viste av deg selv for han. Det er ingen andre du kan snakke til eller med på den måten. Dere kan ikke lenger le på den måten bare dere to kunne, heller ikke krangle over filleting. Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Alt det dere skal gå glipp av.

Framfor deg er bare minnene, du sorterer og setter det sammen på nytt. Jeg tar innover meg at du er et jeg.

Daniel døde 11. mai 2016

Tiden er en underlig og usynlig substans i våre liv. I dag døde Daniel for ett år siden og tiden er der for å dempe vår sorg, likevel er det uforståelig at det har gått et år uten hans fysiske nærvær i våre liv. Det har gått ett år uten feiring av jul sammen, uten å sende en gratulasjon over SMS, uten å høre hans ”jahh” på utpust.

Jeg husker denne dagen for ett år siden, jeg kjenner den kvalmende avgrunnen som åpnet seg, et gnagende gap som åt en stor bit av lykken. Sola skinte den dagen, jeg dro på jobb. Jeg satt og så på studenten jeg veiledet og telefonen ringte. Da visste jeg at dette var den ene dagen jeg ikke kunne gråte, en hulkende mor skulle Daniel få slippe.

Den 12. mai kom og jeg måtte fortelle til det som kjentes som en fremmed verden og framtid. Jeg måtte skrive ned ord som jeg syntes ikke kunne tilhøre meg:

” Alex’s kjæreste, Isaks storebror, mormors barnebarn og min elskede sønn forlot oss i går 2327. Dette er så vondt at jeg ikke vet hvor det skal bære hen. Det vi vet er at hans siste timer var uten smerter og vi fikk holde han til han ikke lenger pustet. Men så vet vi ikke hvordan vi skal kunne leve uten hans nærvær, hans verdighet og hans intellektuelle vidd.
Fort gikk det så fort, det siste han sa mandag da jeg var hjemme hos han: ”La meg få ha litt privatliv”, men så tok kreften tak for alvor og røvet han fra oss i går kveld.”

”Livet går videre”, er et mantra som skal dekke over der man ikke finner ord. ”Jeg vet ikke hva jeg skal si”, er en setning jeg stadig får høre. Det er helt greit, man trenger ikke å si noe. Forunderlig er det at vi kan si så lite om det vi faktisk vet sikkert, vi vet at døden vil skje. For døden er tiden, den kan være en langsom omdreiing eller det lille sekundet som skiller et øyeblikk fra det neste.

Sorgen er en daglig dose av smerte og du vet ikke helt hvor den gjemmer seg. Sorgen kan være et forbigående ord, en bevegelse som minner deg om noe, en film du vet han likte, en kontoutskrift. I dag er det denne dagen, hver stund er fylt med et minne fra denne dagen. Hvert minne har en hendelse du ikke kan tro hendte deg. Men det gjorde det.

Åndedrag

Jeg synes åndedrag er et så fint ord. Da Daniel døde for snart et år siden, var åndedragene kun kroppens reflekser mot slutten av hans levetid. Daniel hadde nok forlatt oss for lengst. Det eneste som fylte rommet var de krampaktige åndedragene. Da det ble stille trodde vi at det nok nå var over, men så hev kroppen seg etter nok et oksygeninntak, vi knakk sammen av den voldsomme kraften. Pusten var en buldring fra hans kropp som vi kjente inn i vår egen ryggmarg. Det var vondt å se at hans kropp fortsatt niholdt på det å leve, for innerst inne ønsker vi vel å leve. Jeg tror at dette ønsket også er et biologisk ønske. Biologien gir ikke slipp på oss før det ikke er mer å hente.

Åndedraget er et frampek, vi skriker oss inn i livet for å fylle vår kropp med oksygen, et frampek fordi det også blir det siste avtrykket etter oss. Kanskje det siste noen vil huske om oss, om vi da er så heldige å ha noen rundt oss når vi går bort. I de to øyeblikkene er åndedragene så uendelig ensomme.
Og Daniel som spedbarn, det hendte ofte at jeg brått kjente panikken når han bare lå der. Jeg kunne ikke se hans jevne rytme som skulle tilsi at han pustet. Så jeg ristet i han for å forsikre meg om at han fortsatt levde.

Det hender jeg kan se pusten min. Når det er kaldt ute ser jeg at jeg lever. Eller jeg kan fordampe meg selv på et vindu. Om sommeren er pusten som en glitrende perle i det jeg blåser såpebobler. Da Daniel var liten, blandet vi litt Zalo med vann og brukte trådsnelle for å dekorere luften. Den skjøre pusten i det et lite barn du holder mot ditt bryst, du kjenner det mot nakken.

Pust kan være: ånde, åndedrett, hvilepause, åndedrag, gufs, drag, blåse, slippe luft igjennom, hvilepust, pusterom, pusterør, puste inn, puste på, forpustet, andpusten, vindpust, pust i bakken, kortpustet, puste til ilden, trangpusten, ta pusten fra, miste pusten, trekke pusten, hive etter pusten, snappe etter pusten, aning, blaff, blest, blåst, bris, drag, dunst, gufs, gust, hikst, kuling, luft, luftning og kanskje mer.
Men ikke nå lenger, ikke på et år, Daniel sluttet å puste.