Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Daniel døde 11. mai 2016

Det er bare å holde ut

I dag er det 451 dager eller 1 år, 2 måneder og 25 dager siden Daniel døde. Dager mellom da og nå, er dager fylt med motstand og glede. Den ene dagen tenker jeg at det er normalt å leve i sorg, men så kommer følelsen av urett over meg. Det er ikke så lett lenger å snakke om det, det har definert oss. I disse dager sliter jeg med tomheten, jeg har måttet legge inn strenge tidsnormaler, en tid for å stå opp, tiden for middag, tid for å gå med hund, tid for arbeid. Kalenderen min består av lister jeg må igjennom hver dag. Jeg tvinger meg selv inn i et nærvær for at håpløsheten ikke skal ramme livstrasen.

Daniel er borte for godt. Det finnes ikke noe håp i at han plutselig skal ringe. Tanken om han ligger i alle hverdagslige folder, i Taco middagen, en TV – serie, gangen til en fremmed, mine egne øyenbryn og Isaks brå svar. Daniel lever ikke lenger, en rytme som jager igjennom hver morgen. Det hender at jeg møter eksperter på sorg som velmenende prøver å trøste med himmeltanker: ”Dere skal møtes igjen på den andre siden.” Jeg anser det som urimelig frekt å tvinge min sorg inn i en kategori for tro. Men jeg sier ingenting, sier ingenting om at det ikke finnes en Gud eller liv etterpå. Det er deres trøst å trøste meg, jeg fratar dem ikke det strået av et eller annet.

I går kontaktet jeg Skatteetaten for å etterlyse hans ligning. Jeg fylte ut hans skattemelding i våres, det tror jeg var det siste forholdet mellom han og det offentlige. Nå er han slettet fra alle offentlige instanser, en endelig bekreftelse på at han ikke lenger finnes, han er ute av manntallet. Vi fortsetter å telle han med.

Daniel døde 11. mai 2016

Reorganisere minner

BY fortellerkunstner

Din nære forsvant og du har mistet et minnes dualistiske stemme. Du står alene igjen med det skjøre minnet i dine hender og så blir du redd.

Redd for å glemme;
Det er naturlig å glemme, det er minnets dynamikk, det er meningen at du skal sitte igjen med det som var essensen av fortiden som skal være til det beste for framtiden. Men når noen forsvinner da er minnearbeidet ikke lenger en naturlig prosess, sorgen har kommet i veien. Du vet du allerede har mistet mye fordi minnene var for framtiden. Alt det dere skulle ha husket sammen framover vil nå være et tilbakeskuende blikk.

Redd for å huske;
Vi bærer med oss et arkiv vi ikke var klar over. Det er som kroppen og hjernen sammen har skannet inn og lagret og omfavnet noe dypt inne i oss. På et uutgrunnelig sted ligger et flimmer av bilder og lyder og smaker. Så dukker det opp i en sving og et vell av fortiden er i nærværet og du kjenner klumpen i halsen fordi du ikke burde huske det, der du er akkurat nå. Det var en ting han sa, noe vi lo av, noe som skjedde, lukten av hans nærvær. Minnene kaster seg over deg som et glupsk rovdyr på jakt etter et bytte i dine tanker. Du prøver å holde tårene inne, ikke la underleppen skjelve. Det passer seg ikke å være sentimental.

Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Det var jo bare han som kjente til det du viste av deg selv for han. Det er ingen andre du kan snakke til eller med på den måten. Dere kan ikke lenger le på den måten bare dere to kunne, heller ikke krangle over filleting. Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Alt det dere skal gå glipp av.

Framfor deg er bare minnene, du sorterer og setter det sammen på nytt. Jeg tar innover meg at du er et jeg.

Daniel døde 11. mai 2016

BY fortellerkunstner

Tiden er en underlig og usynlig substans i våre liv. I dag døde Daniel for ett år siden og tiden er der for å dempe vår sorg, likevel er det uforståelig at det har gått et år uten hans fysiske nærvær i våre liv. Det har gått ett år uten feiring av jul sammen, uten å sende en gratulasjon over SMS, uten å høre hans ”jahh” på utpust.

Jeg husker denne dagen for ett år siden, jeg kjenner den kvalmende avgrunnen som åpnet seg, et gnagende gap som åt en stor bit av lykken. Sola skinte den dagen, jeg dro på jobb. Jeg satt og så på studenten jeg veiledet og telefonen ringte. Da visste jeg at dette var den ene dagen jeg ikke kunne gråte, en hulkende mor skulle Daniel få slippe.

Den 12. mai kom og jeg måtte fortelle til det som kjentes som en fremmed verden og framtid. Jeg måtte skrive ned ord som jeg syntes ikke kunne tilhøre meg:

” Alex’s kjæreste, Isaks storebror, mormors barnebarn og min elskede sønn forlot oss i går 2327. Dette er så vondt at jeg ikke vet hvor det skal bære hen. Det vi vet er at hans siste timer var uten smerter og vi fikk holde han til han ikke lenger pustet. Men så vet vi ikke hvordan vi skal kunne leve uten hans nærvær, hans verdighet og hans intellektuelle vidd.
Fort gikk det så fort, det siste han sa mandag da jeg var hjemme hos han: ”La meg få ha litt privatliv”, men så tok kreften tak for alvor og røvet han fra oss i går kveld.”

”Livet går videre”, er et mantra som skal dekke over der man ikke finner ord. ”Jeg vet ikke hva jeg skal si”, er en setning jeg stadig får høre. Det er helt greit, man trenger ikke å si noe. Forunderlig er det at vi kan si så lite om det vi faktisk vet sikkert, vi vet at døden vil skje. For døden er tiden, den kan være en langsom omdreiing eller det lille sekundet som skiller et øyeblikk fra det neste.

Sorgen er en daglig dose av smerte og du vet ikke helt hvor den gjemmer seg. Sorgen kan være et forbigående ord, en bevegelse som minner deg om noe, en film du vet han likte, en kontoutskrift. I dag er det denne dagen, hver stund er fylt med et minne fra denne dagen. Hvert minne har en hendelse du ikke kan tro hendte deg. Men det gjorde det.

Interactive Coloring