Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Det ene året

Det er første mars og for ett år siden satt jeg å tenkte på begrepet ”singularity”. Singularity er et matematisk begrep, men også et begrep om en tilstand hvor den kunstige intelligens overgår menneskets intelligens. Det første jeg tenker på er når man spiller mot en maskin og man er nødt til å tape fordi maskinen ”ser” løsninger raskere enn deg.

Jeg vet ikke om du har sett den fantastiske serien ”Black mirror” på Netflix? Hver episode er frittstående og en av episodene handler om døden. Temaet i episoden er at døende kan velge om de vi leve videre etter sin død. De blir da koblet til en stor maskin og lever videre som avatarer i en virtuell verden.

Daniel var veldig opptatt av kunstig intelligens, det var temaet for hans master. Jeg undrer om han hadde valgt å leve videre som en avatar. Jeg ville tro at det da hadde utfordret hans livssyn som ateist. Han mente selv at i hans død ville alt opphøre, det er ingen ånd eller lignende som kan leve videre. Samtidig hadde han en sterk tro på maskinenes mulighet og at de med tid kunne leve et selvstendig liv uten menneskelig innblanding.

Daglig oppsøker jeg den virtuelle verden og jeg har bekjente der som har gått bort, men deres avatarerer eksisterer fortsatt. De ”lever” ikke lenger, men om du søker opp deres navn, er de ikke blitt slettet. Det vil si at det i en overført betydning står en avatar et eller annet sted i en bortgjemt krok og venter på å få liv. Daniels FB og spotify konto eksisterer fortsatt, og kanskje andre kontoer som vi ikke kjenner til. Vi kan velge å slette de og vil det kanskje med tid. I disse kontoene finner du fortsatt deler av Daniels personlighet. På den måten kan du si at maskinene forlenger et liv i en overført betydning.

Her er traileren for den siste sesongen av Black Mirror:

,

D er for Daniel, død og en dagbok – Fortellerforestillingen 23.27

Jeg vil i tiden framover fortelle litt om elementene rundt og i fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Denne forestillingens ramme er det øyeblikket Daniel dør. For et år siden holdt jeg på med en annen fortellerforestilling som dreide seg om døden. Daniel hadde ennå ikke gått bort, men døden lå der som et truende varsel og jeg fikk et behov for å bearbeide mitt eget forhold til døden. Jeg gjorde en rekke interessante funn gjennom å se på tradisjonelle fortellinger fra ulike kulturer. I det sumeriske diktet om Inanna er døden en hevngjerrig søster som river protagonisten og sin søster i fillebiter. Dette fordi hun selv er rammet av sorg. I den greske mytologien må reise over elven Styx for å komme til det mørke stedet hvor de døde lever, du må over for å glemme dit tidligere liv. Så har du den norrøne mytologien hvor døden kan befinne seg i flere verdener, her gjelder det å dø på den riktige måten. Men det kanskje mest gripende er døden i de norske folkeeventyrene, hvor døden fremstår som en eldre, mild mann, kanskje litt lettlurt og litt glemsom.

Daniel ble født 3. Mai 1986 og døde 11. Mai 2016, to datoer som er brent inn i meg og på en måte kan du si at jeg var velsignet ved å være tilstede ved begge, selv om det er en grusom velsignelse, ikke misforstå meg og måtte du aldri oppleve det. Den første tilstedeværelsen er kanskje ikke nødvendig å nevne. Jeg har da tenkt tanken, er dette et slags Gaia, altså å være ”moder jord”, ikke det at jeg anser meg selv for å være det, men at begrepet kan ha en bunn i dette. Jeg er ikke den første moren som opplever å miste et barn, og vil heller ikke og dessverre, være den siste.

Det er to ting som fortsatt er vanskelig, det er så de siste bildene av han og det er å lese den utydelige skriften hans i dagboken. Gjennom skriften trer han frem og snakker til meg. Daniel sa at hvem som helst kunne få lese hans dagbok, så her er det noen linjer fra den:

,

C er for Cellegift – Fortellerforestillingen 23.27

Jeg vil i tiden framover fortelle litt om elementene rundt og i fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.

Celler er våre byggesteiner. Daniel fikk for mange av dem. I november 2014 fikk Daniel beskjed om at han hadde malignt melanoma, det vil si føflekk kreft og det med spredning. Vi ble tidlig klar over at denne formen for kreft har dårlige prognoser. Fordi Daniel var en ung mann fikk han de dyreste behandlingene, uten at det hjalp. Vi fikk også vite at cellegift sjelden hjelper mot denne typen kreft.

Daniel fikk cellegift og vi fikk gode nyheter. Det hjalp. Bortsett fra et viktig sted, hodet. Der ble han strålebehandlet, men så måtte behandlingen gi tapt. En dag, da han ble innlagt på sykehuset etter et epilepsi anfall, fikk vi beskjed om at det var ikke mer å gjøre. Jeg ville ikke tro det. Eller jeg trodde jeg hørte feil. Dessverre bekreftet Daniels kreftlege beskjeden som ble gitt på sykehuset. Deretter gikk det ikke mange uker før Daniel døde. Det er forunderlig at det gikk så fort. Samtidig tenker jeg at det er bra han døde ”frisk”. Hånden hadde en skjelving som gikk noe utover motorikken og han hadde begynt å se dårlig på det ene øyet. Kinnene var oppblåste på grunn av medisinen og han hadde stadig en kraftig hodepine.

I forestillingen sammenligner jeg kreften med jotnene og trollene som strømmer ut av Ymirs kropp. Ymir er den aller første skapningen i følge norrøn mytologi. Ymir er en urjotne som fyller det tomme verdensrommet med sin kropp. Jotnens lemmer parrer seg med hverandre og ut strømmer det jotner og troll. Det blir en kaotisk verden som Odin bestemmer seg for å rette opp i. Gjennom å ta livet av Ymir, stopper han også strømmen av jotner og troll, men å helt bli kvitt dem klarer han aldri. De må være til for at verden skal holdes i en slags balanse. Og idet man prøver å skape en balanse mellom det som er ønskelig og det som er uønskelig, skapes fortellinger.