Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Dette er også en dag

Hver dag går jeg dit, iallfall nesten hver dag. Jeg prøver å gå dit hver dag. Men jeg tenker ikke på det som skjedde den 11. mai 2016. Jeg kan fortelle om det, men å virkelig gå inn det er en realitet som fortsatt oppleves for brutal.

Jeg kan fortsatt ikke tro at Daniel døde den dagen, 11. mai, like etter at vi hadde feiret hans bursdag, like før 17. mai, like før Isaks konfirmasjon og tur til Roma. Der vi skulle ha nytt alle fridagene og gleder oss over det grønne gresset, eksamener og lyse dager, måtte vi gå inn i prosessen med å tenkte på hvor bisettelsen skulle foregå og hvor han skulle gravlegges.

Heldigvis satte vi urna ned i gravlunden her. Denne fine plassen, en park med gravstøtter. Her går folk tur med hunden, noen lærer å sykle her, noen ligger og solbader seg i en skråning, en og annen turist ser etter Munch, flere fedre går opp og ned for å roe barnet i barnevognen. Her er hans gravsted. En enkel stein med hans navn, en liten hageflekk som jeg kan plante blomster på. Det eneste stedet som er vår flekk i Oslo.

Så kan jeg sette meg ned på benken like ved og lese en bok. Iallfall når været var som i går. Det er fint å sitte alene på en benk på gravlunden, det er det mange som gjør. Det er helt OK. De lar deg sitte alene, de andre som også må hit. Rett ved Daniel ligger det en annen ung mann, han var yngre enn Daniel da han døde. Dit kommer en far, også han med hund. Hunden setter seg ned og venter, mens han vanner blomstene.
Vi begge later som det er en naturlig del av livet nå.

Da han ble født

Dette er dagen da Daniel ble født. I dag ville han ha blitt 32 år. Han tar mye plass i et indre liv. Jeg tenker mer på han nå enn da han levde. I mine fantasier er han noen ganger barn og noen ganger voksen, men han blir aldri gammel. Jeg kan ikke dikte han videre, jeg bare minnes og kanskje jeg forstørrer dette minnet. Jeg kan ikke gi han et liv han ikke fikk, forestille meg om hvordan det ville ha blitt. Så langt strekker ikke min utopi seg.

Jeg har noen ganger forundret meg over at i begge ender av hans liv var det et internasjonalt aspekt. Det føles ikke unaturlig. Hans venner kom fra et bredt spekter av kulturbakgrunner. Det er det som er naturlig.

Da han ble født var jordmoren en asiatisk kvinne med milde hender. Jeg lurer på om hun var nonne, det er det unaturlige. Jordmor kommer av at man fødte på jordgulv og at kvinnen som hjalp til måtte selv være mor. I og med at hun var nonne, var hun vel ikke selv mor?

Uansett, jordmoren snakket mildt, slik hendene var vare, med aksent.

I den andre enden befinner en helt annen type kvinne seg. Jeg antar hun var polsk ut fra aksenten. Hun hadde et rødskjær i håret, og nok en antagelse; jeg tror det var en feilslått hårbehandling og sola hadde gjort sitt. Du vet, det som framkaller oransje striper i håret. Det var legen som formidlet det unngåelige og smertefulle om at Daniels siste tid nærmet seg; nei, hun kunne ikke si hvor lang tid det ville ta.

Det hele er uvirkelig, at jeg fødte han og jeg så han dø. Det i mellom er virkelig nok, men de to øyeblikkene, spesielt det siste, føles som noe som har skjedd noen andre.
Det er torsdag i dag, 3. mai 2018. Jeg skal være i en vanlig dag, skal i møte og så på graven sammen med Raluca. Legge ned litt sjokolade og noen blomster.

,

Den tjuefjerde fortellingen – myrra – GOD JUL

Det fortelles at de kom med gull, røkelse og myrra. De glemte ikke savnet. Myrra er savnet, det er bitre tårer, men også det som skal gjøre hel. Med myrra ble de døde balsamert inn. Myrra er giften gitt til de som er dømt til å dø. Myrra er den tredje gaven, gitt som et frampek på hva som skulle skje.

Det fortelles at den unge kongsdatteren Myrrha ble sammenlignet med en yndig markblomst. Myrrha var forelsket. Hun beundret hans sterke hender, hans kraftige panne og den myndigheten som preget hele hans skikkelse. Og selv om han var langt eldre enn henne, visste Myrrha at hun ikke kunne elske noen annen.

En natt, i mørke, snek hun seg inn til han hun elsket. Hun la seg ved hans side. Han som ikke ante hvem som lå ved hans side, kunne ikke stå i mot den varme og yppige kvinnekroppen. Da morgen kom og de våknet, fikk han se til sin forskrekkelse at henne han hadde elsket den natten var hans egen datter. Myrrha elsket sin egen far.

Kong Kinyras ble så rasende at han ville drepe sin datter. Myrrha måtte flykte. Hun flyktet i ni måneder til hun ikke lenger orket å bære den tunge magen som var fylt opp med et barn. Da ba hun gudene om hjelp og de hørte hennes bønn. De skapte henne om til et tre som fortsatt gråter hennes bitre tårer. Og som et tre fødte hun sin sønn Adonis. Adonis skulle få sin egen fortelling som førte til at han endte opp som en av de greske gudene.

Det fortelles at de kom med gull, røkelse og myrra. Hver gave som bar sin egen historie.

I dag får du gaver, noen gaver vil du kanskje bytte bort, andre gjemme til en senere anledning og noen gaver vil sette sitt preg på deg, de vil forme en del av din fortelling.

Lego ble en del av forholdet mellom Daniel som barn og meg. Først ville vi følge manualen og bygge et lite legoverk, senere ville vi gjøre det om. En gang i året ville vi ta all legoen og bygge hele rommet om til øyer av legofortellinger. Både oppskrifter og lego har vi fortsatt tatt vare på, en av de tingene jeg ikke har hatt hjerte til å gi bort.

GOD JUL!