Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Gravens evolusjon

Jeg rydder i bilder, Daniels bilder, bilder av Daniel og bilder tatt av Daniel. Bildene er et stilisert liv, utvalgt, redigert, plassert, fokusert. På den andre siden av fotoet sitter jeg og stirrer og prøver å huske eller forestille meg, alt avhengig av hvor jeg var da bildet ble tatt.

Noen bilder har jeg tatt. Jeg har tatt bilder av graven, en dokumentasjon av en stein og noen planter som vokser og dør; noen er kanskje så heldig at de kommer tilbake. Jeg er ikke helt inne i det med gravkultur. Hvordan skal jeg egentlig ivareta en grav, finnes det en måte å gjøre det på. Jeg er der ofte og står og ser på hans navn, ser på datoene som om det var en fremmed som lå der. Jeg ser på ugresset og irriterer meg, tenker at jeg må huske på å ta med en hakke. Den glemmer jeg og kommer på det igjen, neste gang jeg står der.

Nå har rosene mistet blader, noen knopper er der, men de rekker ikke å blomstre, de forblir en knop som en metakommentar til det hele. Det er nok ikke så mange som besøker graven lenger, en naturlig utvikling, minnene har blitt mindre smertelige. Om ikke lenge er det bare oss to, hans navn og meg som møtes. Det er den nye sorgen, det er den meningsløse ensomheten. Det å stå der framfor skriften og ønske at det var annerledes, at jeg slapp å gå til steinen. At jeg ikke hadde trengt å tenke på hvordan jeg egentlig burde stelle hans grav. Jeg kikker på de andre gravene. Noen er glemt og noen er overdådig pyntet. Det er høst og kanskje på tide med lyng, jeg liker egentlig ikke lyng, men burde vel ha det på graven. Skal jeg klippe rosene? Eller la dem stikke fram som tynne og tomme kvister. Jeg håper på snø, for da blir graven så stille og jeg kan tenne et lys.

Det er bare å holde ut

I dag er det 451 dager eller 1 år, 2 måneder og 25 dager siden Daniel døde. Dager mellom da og nå, er dager fylt med motstand og glede. Den ene dagen tenker jeg at det er normalt å leve i sorg, men så kommer følelsen av urett over meg. Det er ikke så lett lenger å snakke om det, det har definert oss. I disse dager sliter jeg med tomheten, jeg har måttet legge inn strenge tidsnormaler, en tid for å stå opp, tiden for middag, tid for å gå med hund, tid for arbeid. Kalenderen min består av lister jeg må igjennom hver dag. Jeg tvinger meg selv inn i et nærvær for at håpløsheten ikke skal ramme livstrasen.

Daniel er borte for godt. Det finnes ikke noe håp i at han plutselig skal ringe. Tanken om han ligger i alle hverdagslige folder, i Taco middagen, en TV – serie, gangen til en fremmed, mine egne øyenbryn og Isaks brå svar. Daniel lever ikke lenger, en rytme som jager igjennom hver morgen. Det hender at jeg møter eksperter på sorg som velmenende prøver å trøste med himmeltanker: ”Dere skal møtes igjen på den andre siden.” Jeg anser det som urimelig frekt å tvinge min sorg inn i en kategori for tro. Men jeg sier ingenting, sier ingenting om at det ikke finnes en Gud eller liv etterpå. Det er deres trøst å trøste meg, jeg fratar dem ikke det strået av et eller annet.

I går kontaktet jeg Skatteetaten for å etterlyse hans ligning. Jeg fylte ut hans skattemelding i våres, det tror jeg var det siste forholdet mellom han og det offentlige. Nå er han slettet fra alle offentlige instanser, en endelig bekreftelse på at han ikke lenger finnes, han er ute av manntallet. Vi fortsetter å telle han med.

Reorganisere minner

Din nære forsvant og du har mistet et minnes dualistiske stemme. Du står alene igjen med det skjøre minnet i dine hender og så blir du redd.

Redd for å glemme;
Det er naturlig å glemme, det er minnets dynamikk, det er meningen at du skal sitte igjen med det som var essensen av fortiden som skal være til det beste for framtiden. Men når noen forsvinner da er minnearbeidet ikke lenger en naturlig prosess, sorgen har kommet i veien. Du vet du allerede har mistet mye fordi minnene var for framtiden. Alt det dere skulle ha husket sammen framover vil nå være et tilbakeskuende blikk.

Redd for å huske;
Vi bærer med oss et arkiv vi ikke var klar over. Det er som kroppen og hjernen sammen har skannet inn og lagret og omfavnet noe dypt inne i oss. På et uutgrunnelig sted ligger et flimmer av bilder og lyder og smaker. Så dukker det opp i en sving og et vell av fortiden er i nærværet og du kjenner klumpen i halsen fordi du ikke burde huske det, der du er akkurat nå. Det var en ting han sa, noe vi lo av, noe som skjedde, lukten av hans nærvær. Minnene kaster seg over deg som et glupsk rovdyr på jakt etter et bytte i dine tanker. Du prøver å holde tårene inne, ikke la underleppen skjelve. Det passer seg ikke å være sentimental.

Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Det var jo bare han som kjente til det du viste av deg selv for han. Det er ingen andre du kan snakke til eller med på den måten. Dere kan ikke lenger le på den måten bare dere to kunne, heller ikke krangle over filleting. Framfor deg er en mur av det som aldri vil bli. Alt det dere skal gå glipp av.

Framfor deg er bare minnene, du sorterer og setter det sammen på nytt. Jeg tar innover meg at du er et jeg.