Category Archives: Daniel døde 11. mai 2016

Jeg kan ikke glemme

Jeg sitter her i en stol, en kontorstol etter Daniel. Jeg har sittet i den i over et år nå, selvfølgelig til og fra, men framfor dataen sitter jeg i den. Jeg tror jeg mer eller mindre har visket ut hans avtrykk i setet og lukten av han har forsvunnet med timene. Bordet dataen står på er også etter Daniel. Det er egentlig for høyt, jeg har ikke tatt bryet å senke det.

Forrige uke var det allehelgensdag og jeg burde ha skrevet om Daniel, det burde jeg har gjort. Sorgen ligger der som en undertekst for resten av livet og jeg kan ikke glemme. Hver dag, nesten hver dag, går jeg og ser på hans grav. Når tenker jeg at jeg må legge noe barkvist der. Men jeg fikk meg altså ikke til å skrive noe.

Jeg kan selvfølgelig ikke glemme, jeg kan fortsatt fremkalle han for mitt indre øye. Jeg ser han ler, jeg ser hans mørke øyenbryn og husker lukten av han. Hans bukser som ble slitte på innsiden og skoene som var slitte på tuppene. Hverken strykning eller skopussing har vært vår greie, en tradisjon han videreførte, han gjorde det heller ikke.

Jeg savner han. Hans nummer er fortsatt på min mobil. Hans siste tekstmelding til meg var 4. Mai, hvor han skriver ”Takk for i går”. Det var dagen etter bursdagen hans.

Jeg har fortsatt problemer med å si at jeg har en sønn, jeg sier jeg hadde to, men han ene døde i fjor. Jeg prøver å si det på en måte som fører til at den andre ikke skal lage så mye oppstuss rundt det. Jeg prøver å unngå den samme reaksjonen, den medfølende reaksjonen som fører til at jeg selv må reagere og nesten berolige den som akkurat har fått høre det. Samtidig er det vanskelig å la være å si det, om jeg ikke sier det, oppleves det som et svik mot Daniel, et svik mot det han var. Situasjonen er en følelsesmessig spagat.

Jeg savner han fortsatt.

Gravens evolusjon

Jeg rydder i bilder, Daniels bilder, bilder av Daniel og bilder tatt av Daniel. Bildene er et stilisert liv, utvalgt, redigert, plassert, fokusert. På den andre siden av fotoet sitter jeg og stirrer og prøver å huske eller forestille meg, alt avhengig av hvor jeg var da bildet ble tatt.

Noen bilder har jeg tatt. Jeg har tatt bilder av graven, en dokumentasjon av en stein og noen planter som vokser og dør; noen er kanskje så heldig at de kommer tilbake. Jeg er ikke helt inne i det med gravkultur. Hvordan skal jeg egentlig ivareta en grav, finnes det en måte å gjøre det på. Jeg er der ofte og står og ser på hans navn, ser på datoene som om det var en fremmed som lå der. Jeg ser på ugresset og irriterer meg, tenker at jeg må huske på å ta med en hakke. Den glemmer jeg og kommer på det igjen, neste gang jeg står der.

Nå har rosene mistet blader, noen knopper er der, men de rekker ikke å blomstre, de forblir en knop som en metakommentar til det hele. Det er nok ikke så mange som besøker graven lenger, en naturlig utvikling, minnene har blitt mindre smertelige. Om ikke lenge er det bare oss to, hans navn og meg som møtes. Det er den nye sorgen, det er den meningsløse ensomheten. Det å stå der framfor skriften og ønske at det var annerledes, at jeg slapp å gå til steinen. At jeg ikke hadde trengt å tenke på hvordan jeg egentlig burde stelle hans grav. Jeg kikker på de andre gravene. Noen er glemt og noen er overdådig pyntet. Det er høst og kanskje på tide med lyng, jeg liker egentlig ikke lyng, men burde vel ha det på graven. Skal jeg klippe rosene? Eller la dem stikke fram som tynne og tomme kvister. Jeg håper på snø, for da blir graven så stille og jeg kan tenne et lys.

Det er bare å holde ut

I dag er det 451 dager eller 1 år, 2 måneder og 25 dager siden Daniel døde. Dager mellom da og nå, er dager fylt med motstand og glede. Den ene dagen tenker jeg at det er normalt å leve i sorg, men så kommer følelsen av urett over meg. Det er ikke så lett lenger å snakke om det, det har definert oss. I disse dager sliter jeg med tomheten, jeg har måttet legge inn strenge tidsnormaler, en tid for å stå opp, tiden for middag, tid for å gå med hund, tid for arbeid. Kalenderen min består av lister jeg må igjennom hver dag. Jeg tvinger meg selv inn i et nærvær for at håpløsheten ikke skal ramme livstrasen.

Daniel er borte for godt. Det finnes ikke noe håp i at han plutselig skal ringe. Tanken om han ligger i alle hverdagslige folder, i Taco middagen, en TV – serie, gangen til en fremmed, mine egne øyenbryn og Isaks brå svar. Daniel lever ikke lenger, en rytme som jager igjennom hver morgen. Det hender at jeg møter eksperter på sorg som velmenende prøver å trøste med himmeltanker: ”Dere skal møtes igjen på den andre siden.” Jeg anser det som urimelig frekt å tvinge min sorg inn i en kategori for tro. Men jeg sier ingenting, sier ingenting om at det ikke finnes en Gud eller liv etterpå. Det er deres trøst å trøste meg, jeg fratar dem ikke det strået av et eller annet.

I går kontaktet jeg Skatteetaten for å etterlyse hans ligning. Jeg fylte ut hans skattemelding i våres, det tror jeg var det siste forholdet mellom han og det offentlige. Nå er han slettet fra alle offentlige instanser, en endelig bekreftelse på at han ikke lenger finnes, han er ute av manntallet. Vi fortsetter å telle han med.