Det er et ord som heter Xenofil. Du kan si jeg var xenofil i begynnelsen av min fortellerkarriere. Jeg ble tiltrukket av det som var eksotisk og ikke det jeg opplevde som traust og norsk. Jeg forbandt de norske folkeeventyrene med noe som var langsomt, bonderomantikk og en og annen prest som dukket opp og som skulle mobbes ut av fortellingen. Jeg fortalte fortellinger fra andre kulturer fordi jeg tenkte at da kunne jeg skille meg ut.
Det har heldigvis endret seg. Jeg er opptatt av det norske fortellermaterialet fordi det er her jeg har min identitet og i og med at jeg forteller såpass mye internasjonalt er det det norske materialet de ønsker der i utlandet. Å være xenofil vil si å være tiltrukket av det som er fremmed og eksotisk.
I denne fortellerforestillingen har vi et lite brudd med en fortelling fra en annen kultur. Dette bruddet skal fremme den allmenngyldige følelsen vi ønsker med fortellerforestillingen.
Så var Z’en. Da blir det ZOO. Det vil se en rekke fotoer i fortellerforestillingen. Noen av de kommer fra dyrehager. Daniel hadde en forkjærlighet for å gå i dyrehage og jeg tror det er delvis min feil. Da vi bodde i London og Daniel var seks år, var vi opptil flere ganger i London Zoo. Kanskje det ga han en nostalgisk følelse av å gå i dyrehager, hva vet jeg. Om jeg kikker på de fotoene vi lastet ned fra hans kamera da han gikk bort, dukker det opp dyr her og der. Bildene i dette innlegget er tatt av Daniel.
Vi har blitt spurt om hvorfor vi har bilder liggende utover gulvet under forestillingen. Det skyldes blant annet at det handler om minner og at bilder ofte representerer minner.
Avslutningsvis vil jeg si at det allerede er solgt en del billetter til forestillingen, så jeg anbefaler deg å kjøpe billett nå om du ønsker å få den med deg.
Bloggen er framover konsentrert rundt fortellerforestillingen 23.27. Fortellerforestillingen har premiere på fortellerfestivalen i Oslo 23. Mars 2017 og du kan lese mer om det her.