Dette er Europas lengstlevende festival. Tidligere holdt den til på St. Donats Castle, men er nå på utkikk etter et nytt sted og prøves da ut på Dinefwr, som er et annet idyllisk sted med et slott. Festivalen er betydelig mindre enn det jeg er vant til, men det skyldes at den er i en ny utprøvingsfase.
Reisen hit var strabasiøs, veldig lang og jeg var helt utmattet da jeg kom fram. I tillegg hadde jeg klart å glemme minnekortet til kameraet hjemme. Jeg tok minnekortet fra lydopptakeren min, som er betydelig mindre enn det til kameraet. For meg er bildene viktigere enn lyden av min egen stemme, men det ble ikke plass til mange bildene.
Uansett, på festivalen opptrådte jeg først sammen med Clare Muireann Murphy og deretter Clare Muireann Murphy og Jan Blake. Den første forestillingen var en «storywalk» hvor jeg hadde forberedt en ny fortelling om musa som var så fæl til å ete, samt at jeg fortalte noen gamle kjenninger. Premieren på «musa» var nok ikke helt smidig og ga meg en litt tung start. Clare fortalte glitrende, samt at hun er en veldig generøs forteller. Vi tilbragte hele søndagen sammen.
Den andre forestillingen, som var avslutningen på festivalen, gikk betydelig bedre. Der fortalte jeg også en helt, for meg, ny fortelling, det norske folkeeventyret «Mannen som fikk væren, bjørnen og reven til svigersønner», dette gikk knallbra, om jeg skal si det selv. Jeg føler meg veldig hjemme i det britiske fortellermiljøet. Her er primær fokus tradisjonelle fortellinger, personlige fortellinger snakker man ikke om. Jan var dessverre syk, hun gjorde jobben, men vi fikk veldig liten tid sammen. Jan er den internasjonale fortelleren jeg kjenner best, siden 1998.
Enden på dagen var at Clare, Jan og jeg ønsker å utvikle noe sammen, vi har en god ide på gang og alle tre er entusiastiske når det gjelder ideen. Jeg kommer tilbake til den!
Nå har jeg flyttet meg til Cardiff, her blir jeg til torsdag. I dag har jeg planer om å se litt av byen og ikke minst skaffe meg et minnekort.