I motsetning til i går, blir det i dag en meget kort fortelling, et sagn fra Østfold. Du kan lese en fortelling for jul eller vinter her.

På den svenske siden av Iddefjorden i bygda som den gang ble kalt for Skee, lå det en gård som på folkemunne ble kalt Hesje. Der bodde det en gang for lenge, lenge siden en veldig kjempe som hette Vrål. Han gjorde mange underlige karsverk, og ikke i mange mils omkrets fantes det noen som kunne måle seg med ham i styrke.

En gang hadde han vært i Kristiania og kjøpt seg tolv digre plogjern. Da han på tilbakeveien kom opp gjennom Idd, kan det vel være at han både var støl og trett, og midt opp i de bratte Snekkertorpklevene satte han seg ned for å hvile. Han hadde gått i et sett hele veien, men da han nå vel hadde fått satt seg ned, sa han som så: Hadde jeg visst det var så godt å hvile, så skulle jeg ha hvilt før.»

Men det skulle han nok aldri ha sagt, for da han vel hadde hvilt ut og skulle dra videre på ferden, orket han ikke bære med seg mere enn halvparten så mange plogjern. I lange tider deretter ble seks jern liggende igjen ved Snekketorp, og der hvor Vrål satt og hvilte, kan en den dag i dag se et stort søkk i fjellet.

Da Vrål var død og skulle legges i jord, bar det så til at hestene som skulle trekke likvogna, slo seg så rent vrange. Da de kom til delesgjerdet i utmarka der hvor eiendommen sluttet, var de ikke til å få videre avsted verken med det gode eller det onde. Så var det ikke annet å gjøre enn å jordlegge kjempen der på stedet, og over graven ble det bygd opp en stor haug av jord og stein. Og ennå fortelles sagnet om Vrål i Hesje i alle bygdene omkring Iddefjorden.

Bibliografi
Engebretsen, K. W., & Johansen, E. (1947). Sagn fra Østfold. Oslo: Norsk Folkeminnelag.

Comments

comments