Vold

Folkeeventyr og sagn kan være voldsomme og voldelige. Er det fordi de ble skrevet ned i en tid da dette var en del av hverdagen? Ta for eksempel det folkeeventyret Det blå båndet som du finner i samlingen til Asbjørnsen og Moe. Det er volden mot en ung gutt påtagelig. Eller i folkeeventyret som heter «The Juniper tree» på engelsk, her blir et barn drept av sin stemor. I Det Blå Båndet er det guttens mor og ikke stemor som åpner opp for å kvitte seg med sin sønn. Begge fortellingene ender med oppreising for de utsatte.

På et overordnet plan kan man undre seg over at vold som motiv er så tydelig til stede i mange folkeeventyr, som selvskading (troll skjærer opp sin egen mage), mishandling og til drap. Man kan også undre seg over hvor disse motivene kommer fra, hva slags erfaringer ligger bak. Er det en form for katarsis, hvor man gjennom fortellingen får utløp for mørkere sider av seg selv som menneske? Vold er tilsynelatende akseptert, mens det erotiske har vært sensurert i de tradisjonelle fortellingene. Den første samlingen med erotiske folkeeventyr kom ut på 1970 tallet i Norge, over 100 år senere enn publiseringen av de første norske folkeeventyrene og sagnene.

Jeg opplever volden i sagnene med en sterk uro. Sagn er omgitt av virkelighetens topologi, de ligger i form nærmere erfaringens språk og har ikke de samme symbolene som folkeeventyrene. Spesielt tenker jeg på bytting sagnene som kan ha tatt utgangspunkt i mennesker som ble født annerledes og at vold ville frambringe det egentlige barnet foreldrene var tiltenkt. Det er svært ofte kvinner som utfører vold mot den såkalte byttingen. Slik som i følgende sagn:

Byttingen
Kilde:
Nicolaisjen, O. (1887). Sagn og eventyr fra Nordland Samlede af O. Nicolaisjen. Kristiania: B. E. Hallings boghandels forlag.

En gang hadde trollene tatt et vakkert lite guttebarn ut av vuggen hos en kone og lagt en bytting der isteden. Kona visste ikke sin arme råd hvordan hun skulle bli av med den fæle byttingen som hadde et riktig gammelmannsfjes og som åt og drakk verre enn en sulten varg og som aldri kunne bli mett.

Så fikk hun det råd fra av nabokona at hun skulle forsøke å få ham til å snakke. Fikk hun det til skulle hun banke ham med syv sopelimer, til det ikke var kvisten igjen på limene.

Så gikk hun hjem og satte seg til å veve i en vevstol hvor det ikke var noe garn. En lang stund lå byttingen og så på dette, men så kunne han ikke dy seg lengre, men reiste seg opp i vuggen og spurte hva mor bestilte der. «Ja, jeg vever skjørtetøy av ingenting»; sa kona. «Ja, nå har jeg lev i syv vedfall, men ennå har jeg aldri sett noen veve tøy av ingenting», sa byttingen. Så sprang kona opp og begynte å denge ham med sopelimerne så kvistene føk omkring. Da hun hadde slitt ut to limer og holdt på med den tredje og byttingen skrek så det ljomet i bergene deromkring, kom trollene farende og kastet hennes gutt inn til henne og sa: «Her har du styggegutten din, la os få stakkarskallen vår igjen.» Og det var ikke kona sen om å gjøre, skal jeg tro.

Om man tenker seg at det ligger menneskelig erfaringer bak slike fortellinger, får motivet en mer brutal virkning. Skal man la være å fortelle slike fortellinger, skal man endre dem eller skal de være vitne om den mer brutale siden av kulturarven?