For nøyaktig ett år siden skrev jeg følgende innlegg på bloggen. Det vil si, en tekst skal utvikles, som en fortelling eller livet for den saks skyld. Jeg har redigert den, slik at den er på linje med hvor jeg er i dag.

For å overleve som fortellere bruker vi en rekke begrunnelser på hva godt den muntlige fortellingen gjør med mennesker. Men det finnes svært lite forskning på dette, jamfør antall fortellere som hevder dette. Som fortellere sitter vi med en haug med erfaring, en verdifull empiri, men dessverre, dette tas ikke alvorlig før den reflekteres over og/eller settes inn i en vitenskapelig ramme. Nå kan man si at kunst trenger ingen begrunnelse og det er greit for en med autoritet å si, for oss andre er samfunnet lagt opp slik at man må målsette sin plass.

Egentlig ønsker jeg meg et ståsted hvor man kan påvise at den muntlige fortellerkunsten gir en kunnskap man ikke var klar over.

Den britiske fortelleren Chris Smith står bak et konsept som aktivt bruker forskere og forskning inn i prosjektet som du kan lese om her.

Til prosjektet følger det en rapport som tar for seg hvordan den muntlige fortellingen påvirker skriftlighet i grunnskolen. Rapporten omfatter perioden 2011-2014 med 7 grunnskoler involvert. De ansatte ved skolene har hatt gjennomgående kurs av fortellere gjennom disse årene.

Vurderingen av prosjektet har bestått av intervjuer med elever og lærere, spørreskjemaer og skriftlige oppgaver fra elevene, samt data innhentet fra ulike demografiske oversikter. Rapporten konkluderer med at elevene skårer gjennomgående høyere på skriftlige prosjekter etter disse årene. Samt at bruk av fortelling i klasserommet også har andre positive effekter som f.eks. elever som gleder seg over læringen. Dessverre sier ikke rapporten noe om hvilke fortellertekniske metoder som ble brukt, om det var fortellere tilstede i klasserommet og lignede. Jeg tror det er en bok som følger prosjektet og som er til salgs. Men det man kan lese ut av rapporten er at et prosjekt som dette krever tid og må strekke seg over en lang periode.

Et annet funn jeg har gjort, er artikkelen «Unconcealment: What happens when we tell stories» av Finola Farrant. Dette tar for seg bruk av livsfortelling som metode i fengselet. En interessant artikkel som ikke nødvendigvis fokuserer på den den muntlige fortellingen, men den er involvert. Forskeren Farrant har gjort en rekke livsfortellings intervjuer over en lang periode med innsatte i fengsler. Det er ikke det at dette påvirker de innsatte, men forskningen er et ønske om å få fram andre fortellinger knyttet til de fengslede, å få fram et syn som menneskeliggjør de innsatte.

Et av de markante, metodiske oppdagelsene i dette arbeidet er intertekstualitet. Og dette gjelder hele veien, en fortelling forholder seg til en kulturell kontekst. Fengsel knyttes til en rekke fordommer. Et eksempel er sex, hvor man tror at en «fersk fengslet» innsatt blir fort et sexobjekt for andre innsatte. Det eksisterte i svær liten grad i de tilfellene Farrant forholdt seg til. Et annet moment er de ansatte selv bruker intertekstualitet når de forteller, de bruker altså referanser fra filmer og bøker og musikk om sine egne fortellinger, slik som: Robin Hood, Pulp Fiction og ligende. Og det tredje momentet er at Farrant selv bruker intertekstualitet i analyse av livsfortellingene.

Selv om dette ikke forteller noe direkte om hvordan fortelling påvirke en situasjon, er det metodiske vel så viktig å lete etter, mener jeg. Og intertekstualitet er inspirerende, da dette allerede legger latent i den muntlige fortellerkunsten.

Comments

comments