Enøyd
(Brøgger 1996: bind 1 s. 133)
Persia
I samlingen 1001 natt er denne fortellingen egentlig fortalt i jeg-form av en enøyd mann. Det er kalifen som ønsker en forklaring på ulike hendelser han har sett og opplevd, et vanlig grep for å skape en fortelling i fortellingen i verket 1001 natt.
Han vandret lenge og fikk se et flammende bål. Da han nærmet seg fikk han se at det var et slott av kopper som solen skinte på. Dette gjorde han meget forundret og enda mer forundret ble han da ti vakre, men enøyde unge gutter, fulgt av en gammel mann, kom ut av slottsporten og hilste på han. De ba han inn og han ble ført gjennom prektige saler til den aller største salen der det sto ti senger trukket med blått stoff, denne sorgens farge. Gamlingen hentet mat og drikke og de spiste sammen, det var et godt måltid, men det ble ikke sagt stort og den fremmede vandringsmannen undret seg over dette hele. Etterpå gikk gamlingen ut igjen og så kom han tilbake ti ganger og hver gang hadde han med seg et bekken fylt med aske og kullstøv som han satte framfor hver av de ti guttene. De sa til den besøkende at han ikke skulle stille spørsmål hva han enn fikk se og så ga de seg til å jamre og klage og strø aske over hodet sitt og smøre seg med kullstøv i ansiktet. Hele tiden gjentok de at det bare var gått dem som fortjent. Slik drev de på hele natten; men da morgenen kom, brakte gamlingen dem vaskefat, de vasket seg og tok rene klær på og var som før igjen.
Naturligvis kunne han ikke la være å fritte etter grunnen til at de oppførte seg så merkverdig. De ba han la være å spørre, men da neste kveld kom og de oppførte seg like rart, kunne han ikke hjelpe for at han måtte spørre likevel. De svarte at det var best for han om han aldri fikk vite det; men han ga seg ikke, han sa han ville ikke få fred før han fikk vite hvorfor de bare hadde ett øye, og hvorfor de hver natt klaget og jamret og strødde aske over hodet sitt og smurte kullstøv i ansiktet. «Da er det din skjebne at det skal gå deg som oss,» svarte de. «Men når du kommer enøyd tilbake hit, kan du ikke bli her; for her er det bare plass til ti.» Så hentet de en vær, slaktet og flådde den, og sa: «Nå skal vi sy deg inn i dette skinnet og legge deg på slottstaket. Så kommer en veldig fugl ved navn Rokk som er så sterk at den kan fly vekk med en elefant, og den tar deg i klørne og flyr langt av sted til et høyt fjell med deg. Der vil den ete deg; men du skal straks snitte opp skinnet og krype fram; for Rokk eter ikke mennesker. Den kommer til å fly vekk, og du skal gi deg i vei og gå til du kommer til et slott som er ti ganger så stort som dette, og tusen ganger prektigere. Der etterlot vi vårt ene øye og derfor soner vi hver natt vår velfortjente straff. La nå din skjebne fullbyrde seg.»
De sydde han inn i skinnet og alt gikk som de hadde forutsagt. Men da han kom til slottet var det enda prektigere enn de ti unge mennene hadde sagt. Omkring den gullporten han gikk inn gjennom, var det ni og nitti dører av aloe og sandeltre og dørene til slottssalene var smykket med gull og diamanter. Han kom inn i en sal der det var 40 unge piker så vakre at en gikk fra forstanden ved synet. Det var umulig å si hvem av dem som var deiligst, og det gikk helt rundt for han så han ble stående ganske tafatt. Men pikene ropte med klare stemmer at han var velkommen og at de takket Allah fordi han hadde sendt mannen. De førte han til en divan, ba han sette seg ned og sa at fra nå av var de hans slavinner som han måtte gjøre med hva han ville. De satte mat og drikke framfor han, vasket føttene og hendene hans og skiftet hans klær og siden satt de i ring omkring han og snakket med han til kvelden kom.
Da tente de vokslys, strødde blomster utover gulvet, satte fram frukt og søtsaker, skjenket vin for han og spilte og sang. Som rimelig kan være glemte han sorger og syntes livet var herlig. Da det ble sent, sa de til han at han skulle velge en av dem for natten. Siden skulle hun ikke dele hans leie på 40 netter, slik at han hver kveld måtte velge seg en ny. Han valgte i blinde blant all denne skjønnhet og med henne opplevde han nettenes natt. Om morgenen kom de andre pikene og førte han til badet og siden spiste de og drakk og gledet seg hele dagen, inntil det ble kveld og han valgte en ny pike, like deilig som den første og med henne tilbrakte han nettenes natt. Slik varte det i et helt år. Da kom pikene til han og klaget over sin bitre skjebne. Han spurte hvorfor de sørget og de svarte at de var redde for å miste han fordi han ikke ville holde ord. Da ba han dem forklare hva de mente med dette og de fortalte at de var kongsdøtre og hadde samme far, men forskjellige mødre. Det var bestemt at når en mann fant veien til dem, skulle de få være sammen med han et helt år; men når det var til ende, måtte de forlate han og være borte fra han i førti dager. I den tiden kunne han bli boende i slottet, og han fikk nøklene til alle de førti rommene i det; men han måtte love bare å gå inn i ni og tretti av dem. Gikk han inn i det førtiende hadde han brutt sitt ord og de fikk ikke se han når de kom tilbake. «Mange menn har vært hos oss,» sa de, «men ingen har vært som du. Derfor blir vi sorgfulle ved tanken på å miste deg.»
Mannen lovte naturligvis at han skulle holde ord; han ville aldri gå inn i det førtiende rommet hvis det skulle bety at han aldri fikk se de deilige pikene igjen. Da ga de han slottets førti nøkler og så reiste de. Han var fast bestemt på å holde ord og den første dagen åpnet han bare døren til det første rommet. Men da han gikk inn i det var det som om å komme til paradiset. Det var en deilig hage med frukt av alle slag, små bekker rant mellom trærne og fuglene sang i løvet. Med fred i sinnet vandret han omkring i hagen og spiste av fruktene, epler, pærer og aprikoser mens han lyttet til fuglesangen. Siden gikk han ut og låste døren etter seg. Neste dag åpnet han den andre døren og da han kom inn i en ny hage der det vokste blomster av alle slag. Deres farge og duft var herlig og han tilbrakte dagen med å lukte på dem og glede seg over dem. Tilslutt plukket han en sjasmin som han gikk og luktet på og takket Allah for hans godhet. Siden åpnet han den tredje døren og kom inn i marmorsal hvor bur av sandeltre inneholdt all verdens fugler. De kvitret og sang, så det var en fryd for øret og han tilbrakte hele dagen med å høre på dem. Den fjerde døren førte han inn i en sal som hadde førti åpninger til mindre rom og i disse fantes all verdens kostbarheter. I det første fantes perler og de minste av de store var større enn et dueegg og hadde glans som månen når den er full. I det neste rommet var det diamanter og rubiner og safirer. I det tredje rommet fant han smaragder og i det fjerde rent gull, i det femte gullmynter fra alle verdens land og resten av rommene var fylt med alle de skatter som fins i jorden og havet; topaser og turkiser, koraller og alle mulige slags smykker og edelsteiner. Slik fortsatte han å hver dag å åpne døren til et nytt rom og hver dag frydet han seg over nye og vidunderlige skatter. Og så var ni og tretti dager gått og den førtiende dagen kom. Han sto foran den førtiende døren, den som kongsdøtrene hadde forbudt han å åpne. Og hans tålmodighet var liten, sjeitan drev han til å sette nøkkelen i den gylne døren og da han åpnet den strømmet det mot han en så sterk herlig duft at han aldri hadde kjent maken. Den var så sterk at den beruste alle hans sanser og han falt bevisstløs om og våknet ikke før en hel time senere. Da reiste han seg og gikk inn. Gulvet var strødd med safran og rommet ble opplyst av lysestaker av gull og av lamper med kostbare oljer. Luften var fylt av duft av moskus og ambra fra røkelseskar. Og så fikk han øye på en skinnende svart hest som sto foran en krybbe av krystall. «Denne hesten,» sa han til seg selv, «gir sikkert løsningen på en eller annen merkelig gåte.» Og sjeitan fikk han til å føre hesten ut av slottet og svinge han opp på ryggen av den. Og plutselig bredte den ut et par vinger, vrinsket vilt og fløy mot himmelen med han. I en hel time suste den av gårde, så landet den på det flate taket av et slott, kastet han av og ga han et slikt slag med halen i ansiktet at det ene øyet ble slått ut og ble hengende nedover kinnet. Så fløy den vekk. Han kom seg ned fra slottstaket og da kjente han seg igjen. Han var tilbake hos de ti enøyde mennene. De hadde på forhånd sagt at han ikke kunne være hos dem og nå ropte de til han: «Vi var alle lykkelige, vi åt, vi drakk det beste som fantes, vi hvilte på brokade og gullvirket silke, vi sov med hodet i skjønnhetens fang og så kunne vi ikke vente en enste dag for å vinne et helt års lykke.» Da han ikke kunne bli hos dem, raket han av seg skjegget, kledde seg som en tigger og ga seg på vandring.