Det var en gang et ektepar som var lykkelige, og lykken var fullkommen da de fikk en vakker datter. Alle flokket seg om det vakre barnet og beundret det. Men lykkens glade dager varer ikke evig. En dag døde mannen og kona ble sittende alene igjen med det lille barnet og fra morgen til kveld slet hun for å holde liv i seg og sitt lille barn.

Barnet vokste opp og ble ikke mindre vakker. Hun var så vakker at alle de unge mennene fridde til henne, men hun takket nei til dem alle for det hun tenkte på var hvordan hun skulle forsørge sin mor og seg selv.

En ny ung prest flyttet inn i bygda, med sin mor på slep. Da han holdt sin første preken og så ut over forsamlingen, fikk han øye på henne og som alle andre unge menn, ble han straks forelsket. Til hans hell, gjengjeldte hun hans kjærlighet. Presten ville gifte seg med henne, men da prestens mor fikk høre dette, satt hun seg helt imot. Det kom ikke på tale at hennes sønn skulle gifte seg med en som var langt under hans stand. Men presten sto på sitt og omsider ble de gift og kvinnen flyttet inn i prestegården.

Hadde livet vært hardt, var det enda hardere nå. Svigermoren gjorde sitt for å gjøre livet surt for henne og var etter henne ustanselig. Men en dag falt svigermoren om og døde. Presten tok tapet hardt, han satt inne på sitt rom og sturet dag ut og dag inn. En dag banket hans kone på døren og sa: ”Jeg vil gi deg en glad nyhet. Vi skal ha barn. Jeg er gravid med tvillinger.” Presten spratt opp av glede, klemte sin kone og sa: ”Det er bare en ting du må love meg, som jeg lovet min mor. Vi må oppdra barna våre til å bli høflige.” Ja, det gikk hun med på. Hun begynte å stryke seg over magen og si: ”Nå må vi huske på å være høflige.” Dette tok helt over. Hun ble sittende hele dagen og stryke seg over magen og si: ”Nå må vi huske på å være høflige.” Hun stelte ikke lenger hjemme, hun laget ikke mat, hun vasket ikke, hun vasket ikke seg selv. Hun satt hele dagen.

Ni måneder gikk og det kom ikke noe barn. Kona bare satt der og strøk seg over magen og sa: ”Nå må vi huske på å være høflige.” Det gikk et år og det kom ikke noe barn. Det gikk flere år. Presten ble gammel og døde. Men kona brydde seg ikke om det. Hun fortsatte å stryke seg over magen. Omsider ble hun selv så gammel at hun døde. Da fikk folket fart på seg. Det fikk kjørt henne til sykehuset. Hun ble skåret opp og der inne i magen, satt to eldre karer med langt hvitt skjegg. Den ene så på den andre og sa: ”Du kan gå først”. Men den andre svarte høflige: ”Nei, du gå først.”

Comments

comments