Et av de vakrere eventyrene fra Asbjørnsen og Moe samlingen, i følge min mening: Venner i liv og død, er om to gutter som lover hverandre dette, at de skal være venner uansett. Du kan lese fortellingen her om du ikke kjenner den. Folkeeventyret tar vennskapet på alvor, det krysser grensen for liv og død. Men det forteller også at man skal ikke bli værende for alltid i det sosiale fellesskap, det finnes grenser – nettopp ved graven, livet går fortsatt framover, men du henger ikke med og er fortapt i en annen tid.

Store Tore og Lille Tore

Nedenfor er den en mer humoristisk versjon av en vennskap.

Kilde: Sigurd Nergaard: Gard og Grend Folkeminne fraa Østerdalen I, 1921

På Skogstad bodde for over 200 år siden to fettere, han Store Tore på nordgården og han Lille Tor på sørgården. De var svært gode venner og stadig var de sammen. De for ofte og gjorde hverandre småstykker for moro skyld og det kunne gå litt grovt til, for de begge var noen kjemper og de var svære i kjeften.

En gang kom gjetergutten springende hjem midt på dagen for bjørnen hadde slått ihjel en ku. Begge Torekarene satt ivei og fant bjørnen, han lå og åt på kua. Lille Tore hadde tatt med seg en børse, men da de fikk se bjørnen ble han så hissig han Store Tore at han gjøv løs på bjørnen før Lille Tore fikk skutt han og det ble et basketak. Men bjørnen var sterkere enn det han Store Tore hadde trodd, så han hoppet rundt en trestamme. Bjørnen satte etter og grep tak rundt trestammen med sine labber. Dette hadde Store-Tore ventet på, han grep tak i labbene på bjørnen og holdt han fast. – Nå kan du ta han, sa han til den andre, – så skal jeg holde karen. Men akkurat da fikk Lille – Tore slik lyst å spøke litt- – Det er jo dumt å bruke ammunisjon nå som bjørnen står fast. Nei, du får holde han fast, så skal jeg springe hjem etter øksa så kan vi slå han ihjel. Og med det dro han og lot Store – Tore stå der og holde på bjørnen. Han var sterk nok til det.

Etter en tid kom han tilbake med øksa og han Store – Tore sto der blid og holdt bjørnen. – Ja, nå har jeg stått her så lenge med dette svinet så nå kan du unne meg å slå den ihjel, sa han, – dessuten var det min ku han tok. Dette syntes Lille – Tore var rett og rimelig, så han tok og løste av. Nå sto Lille-Tore og holdt bjørnen og han Store-Tore var fri. – Når jeg nå kjenner etter, så ble jeg så sliten av å stå der. Jeg klarer nok ikke å slå ihjel bjørnen før jeg har fått meg litt mat. Jeg får springe hjem og få i meg litt mat, så får du holde han så lenge. Dermed tuslet han hjem og spiste og etter en stund kom han tilbake og slo ihjel bjørnen.

Comments

comments