AT470
Nedtegnet År: 1870
Sted: Granvin, Hordaland
Informant: Lars Larsen Røynstrand
Samler: P. Chr. Asbjørnsen
Det var en gang to karer som var så gode venner at de svor hverandre til at de skulle ikke skilles, verken i liv eller død. Den ene ble ikke gammal før han døde, og ei stund etter fridde den andre til ei gardmannsjente, fikk henne til kjæreste og skulle gifte seg.
Da de bad til bryllups, gikk brudgommen sjøl til kirkegarden der vennen lå, banka på grava og ropte på han. Nei, han kom ikke. Han banka igjen, og han ropte igjen; men det kom ingen. Tredje gangen banka han hardere, og ropte høgre at han skulle komme, så han kunne få snakke med han.
Langt om lenge hørte han det rusla, og endelig kom dauingen opp av grava.
«Det var godt du kom nå,» sa brudgommen, «jeg har stått lenge her og banka og ropt på deg.»
«Jeg var langt herifra,» sa dauingen, «så jeg hørte det ikke riktig skjellig før siste gangen.»
«Ja, ja, i dag skal jeg stå brudgom,» sa gutten, «og du mins vel vi snakka om det før at vi skulle følges og komme i bryllupet til hverandre.»
«Jeg mins det,» sa dauingen, «men du får stanse litt så jeg får flidd og stelt meg litt; jeg er ikke budd på å komme i bryllupsfølgje.»
Gutten hadde lita tid, for han skulle heim i gjestebudsgarden, og de skulle snart til kirke; men så måtte de gi tål litt og la den døde få et rom for seg sjøl, som han bad om, så han kunne få flidd seg og komme i kirkepynt som de andre, for han måtte være med i kirka.
Ja, dauingen fulgte både til kirka og fra kirka, men da det leid så langt ut i bryllupet at de hadde tatt krona av brura, ville han reise. Etter gammalt kjennskap og vennskap ville brudgommen følge han til grava igjen. Som de gikk til kirkegarden, spurte brudgommen om han hadde sett mangt merkelig, eller slikt som kunne være fornøyelig å vite.
«Ja, det har jeg,» svarte dauingen, «mangt og mye har jeg sett,» sa han.
«Det skulle være rart å se,» sa brudgommen, «jeg kunne ha hug til å gjøre følge med deg og få se det, jeg og,» sa han.
«Det kan du nok,» sa dauingen. «Men det kan komme til å vare ei stund du blir borte.»
Det fikk så, meinte brudgommen, og fulgte med ned gjennom grava.
Men før de gikk nedi, tok dauingen og flekte ei grastorve av kirkegarden og la på hodet til gutten. Det bar langt bort igjennom stummende mørke, kjerr og myrlende, til de kom til en stor, svær port, som lukte seg opp da dauingen rørte ved den. Innafor tok det liksom til å lysne, i førsten som måneskinn, men dess lenger de kom, dess lysere ble det.
Langt om lenge kom de fram til et sted der det var slike grønne bakker med gildt, feitt gras, og der gikk en stor buskap som dreiv på og åt; men alt de åt, så kyrne stygge, tomme og usle ut.
«Hva skal dette være for noe?» sa gutten som var brudgom, «at de er så magre og ser så ille ut, enda de eter som de hadde betaling for det?»
«Det er en lignelse på dem som aldri kan få nok, om de får og skraper i hop aldri så mye,» sa dauingen.
Så reiste de langt og lenger enn langt, til noen fjellbeiter der det ikke var annet enn bare knauser og skarvefjell med en og annen liten grasflekk iblant. Her gikk det en stor buskap med dyr som var så vakre og feite og blanke så det skinte i dem.
«Hva?» sa brudgommen, «disse som har så ringt beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?»
«Det er en lignelse på dem som er fornøyde med det vesle de har,» sa dauingen.
Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vatn. Der var det så lyst og så blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.
«Nå får du sette deg her du til jeg kommer igjen,» sa dauingen. «Nå blir jeg borte ei stund.»
Dermed reiste han av sted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på han, og det var som alt ble borte for han i en trygg og fast søvn.
Om ei tid kom dauingen att.
«Det var bra du ble sittende så jeg finner deg igjen her,» sa han. Men da brudgommen skulle lette på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dauingen fulgte han samme veg like til grava. Der skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han like heim til bryllupsgarden.
Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk verken hørt eller spurt brur eller bryllup eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undra seg over denne skikkelsen som gikk der og så ut som ei folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han kjente, tok han vegen til presten og fortalte han om skyldfolka sine, og hvordan det gikk til den tid han sto brudgom, og om at han var gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men da han hadde leitt igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for lang, lang tid sia, og de folka han talte om, hadde levd for fire hundre år sia.
Etter den tid hadde det vokst opp ei stor, svær eik i prestegarden. Da han fikk se den, kleiv han opp i den og ville se seg om; men gamlingen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var kommet heim att, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da han skulle ned igjen, fomla han så han falt og braut nakkebeinet og slo seg i hel.