En fattig mann dro en dag ut i skogen for å finne ved han kunne fyre hjemme slik at hans fattige familie kunne holde seg varme. Men mens han gikk der så han seg ikke for. Dermed snublet han og falt ned i en tørr brønn.
Da han kom til seg selv og fikk vendt øynene til mørket der nede, fikk han til sin store forskrekkelse øye på en klapperslange i brønnen. Men slangen var vennlig og de to kom snart i tale. De fortalte hverandre om sine liv og sine kjære familier. Det viste seg at de ikke var så ulike, selv om de kom fra to forskjellige verdener.
Etter hvert som natten skred og det ble kaldere, var de blitt så godt kjent med hverandre, at de satt side og side og prøvde å holde varmen.
Da morgenen kom, sa mannen at en av dem skulle overleve. Han tok slangen og kastet den opp og ut av brønnen. Så satt mannen der alene, og hadde ikke noe annet å gjøre enn å vente. Men vente på hva? Da det var godt en god stund, trodde mannen at han var i ferd med å dø, av kulde, sult, ensomhet og lengsel. Men i det samme kunne han høre slanger hvese. Han så opp og der fikk han se slanger gli ned veggen, den ene slangen bundet fast i den andre. Den første slangen kveilet seg rundt mannen og sammen dro slangene han opp av brønnen. Mannen tok slangen og dens 15 barn hjem til seg selv. Der satte de rundt ilden, sang sanger og velsignet hverandre.