Insekter til glede og plage, de synes godt i tiden nå, men noe er nesten usynlige og sniker seg inn på deg om nettene, huu huu.
Her er en fortelling fra Korea.

For lenge, lenge siden nådde veggedyret den ærverdige alder av seksti år og ønsket å feire dette med en rituell fest kalt hwangab. Han inviterte sine to beste venner: en lus og en loppe.
Lusa og loppa gledet seg over invitasjonen og dro sammen mot festen. Den kvikke loppa hoppet av gårde uten å tenke på lusa og det var ikke lenge før lusa hang et godt stykke etter. Lusa ønsket at den var raskere til beins, men han kunne ikke gå særlig fort. Han var en korpulent skapning og hans bein var meget, meget korte. Han ropte til loppa: «Vent på meg, min venn! Vi ble invitert som æresgjester og vi bør oppføre oss deretter. Ikke hopp avgårde så utålmodig.»

Loppa gikk litt langsommere, men det varte ikke lenge før han mistet tålmodigheten med den trege lusa. Dessuten var han i ferd med å bli sulten. Så han skyndte seg av sted til veggedyrets hjem. Bordet var oppdekket med deilig mat og drikke. Loppa sa til veggedyret: «Jeg er tørst, kan du være så snill å gi meg en bolle med vin.» Veggedyret fylte en bolle med vin og ga bollen til loppa. Deretter gikk han ut for å møte lusa på veien, for han tenkte at en med en slik klumpete kropp ble nok for trett av å gå.

Mens loppa ventet på at de skulle komme, fylte han bollen et par ganger og var snart rød i ansiktet. Omsider kom veggedyret sammen med lusa og loppa hadde i mellomtiden blitt full og nynnet nå på en sang. Alle flaskene med vin var tomme. Lusa ble sint over loppas oppførsel og mistet nå besinnelsen fullstendig. Han slo til loppa. Da ble det bråk. Loppa og lusa røk i hop og slo og dro i hverandre. Deres vert, veggedyret, prøvde å komme imellom dem, for å skille dem. Men de kjempet hardt og tilslutt landet de opp på han og klemte han helt flat.

Til den dag i dag er veggedyret ganske så flat, loppa har et lett rødfarge i fjeset og lusa har et merke på ryggen fra da loppa sparket til han.

Comments

comments