(En Tsjekkisk fortelling)
En gang da vårherre og sankt Peter vandret her på jorden, kom de en kveld til en bondegård. Der ble Peter stående og ville be om hus for natten. Vårherre sa at han som bodde der var så gjerrig at de ikke ville få det godt der; med Peter sa han var så trett at han ikke orket gå lenger. «Et stykke herfra finner vi hus og god behandling.» «Det bryr meg ikke,» sa Peter, «jeg går ikke skritt lenger.» Dermed gikk han inn og Vårherre måtte følge etter.
«Kan vi få hus og kveldsmat her?, spurte Peter. «Ja, gjerne det,» sa bonden, «bare dere kan betale.» «Penger har vi ikke,» sa Peter: «men Guds lønn skal du få.» «Jeg er ikke så tjent med det, jeg» svarte bonden, «da får dere vær så god å gå videre.» «Videre vil ikke beina bære oss,» sa Peter, «men det kan være det samme med kveldsmat, la oss bare få litt halm å ligge på om du er så barmhjertig å huse oss i natt.» «Barmhjertig er jeg ikke,» sa bonden, «men dere skal få hus og kveldsmat om dere vil hjelpe meg å treske i morgen. Den som ikke arbeider, kan heller ikke ete,» sa han.
De ble forlikte om det. Bonden ba dem gå inn, ga dem havregrøt til kvelds og litt halm å ligge på. Neste morgen sto han opp i otta, vekket de to vandringsmennene og da de ikke sto opp med en gang, gikk han opp på låven, kastet kornet som skulle treskes ned på låvegulvet, og da de ennå ikke kom, tok han en stokk og brukte den til å vekke dem med. Peter som lå ytterst, fikk pryl. Da bonden var gått, syntes Peter at det var for tidlig å stå opp, han måtte hvile seg litt til. «Men det er ikke noe godt å ligge ytterst,» sa han, «nå vil jeg også ligge ved veggen.» Vårherre byttet plass med ham og Peter la seg igjen til å sove. Etter en stund kom bonden for å vekke dem en tredje gang. Vårherre sov ikke, og bonden tenkte: «Han som ligger ytterst har fått sin del, nå må jeg få vekket han andre.» Dermed vekket han Peter med stokken, og denne gangen ble han nok våken. De sto opp og gikk på låven med bonden. «Hvor er kornet vi skal treske?» spurte Vårherre. «Det ligger i en haug der,» sa bonden. «Det går altfor langsomt med å treske,» sa Vårherre, «jeg vet om en bedre måte å gjøre det på.»
Så gikk han inn på kjøkkenet og tok et brennende kull fra ovnen, deretter holdt han den under halmhaugen på låvegulvet. Bonden skrek og sa at han ikke måtte gjøre det, for da gikk det varme i kornet, men da han så at det ikke brant, men at kornet flommet ut av haugen, da tidde han stille og sto bare og undret seg. Det var en god måte å treske på. Han så at det var ikke et eneste korn igjen på strået, så rent kunne han aldri ha tresket det.
Da de to vandringsmennene var ferdig med arbeidet sitt, lot han dem gå sin vei og tenkte at nå skulle han gjøre som han hadde lært. Vårherre og Sankt Peter gikk videre og da de kom til en høy bakke, snudde de seg og da fikk de se at låven til bonden sto i lys lue. Da sa Vårherre til Peter: «Hvorfor tror du at bonden har fått den straffen?» «Fordi han vekket oss,» sa Peter, «og for prylene jeg ennå kjenner i kroppen.» Men Vårherre sa: «Du tar feil. Prylene er du selv skyld i, du var trassig og ville gå inn til den gjerrige bonden mot mitt råd og vilje. Bonden fikk sin straff fordi han tok så dårlig imot oss. Han ville for fort bli rik, derfor ble han fattig. Han ville ikke bruke sitt gods til å gjøre godt mot sin neste. Derfor ble det tatt i fra ham.»