For meg har digitaliseringen handlet om å overgi materialet til andre. Jeg har hatt et veldig nært forhold til materialet som over år har utviklet seg, primært gjennom samtaler og utprøvinger med musiker/komponist (første Gyrid Nordal Kaldestad og deretter Kristin Bolstad) og regissør/dramaturg (Paula Crutchlow). Dette har vært en komplisert digitaliseringsprosess og fordi det kompositoriske arbeidet er en så viktig del av forestillingen, kunne vi ikke gå for en løsning som å fortelle igjennom zoom. Ikke fordi jeg vil undervurdere den videoplattformen, men fordi zoom har komprimerer informasjonen slik at et helhetlig lydbilde ville bli redusert. Vi måtte strømme forestillingen gjennom plattformer som tåler informasjonen som sendes og til dette trengte vi ekspertise. Denne operasjonen førte til en overlatelse av materialet i andre hender, bilder, rytmer og utsnitt som skulle settes sammen av mennesker som kunne dette arbeidet og en del av forfatterskapet ble overlatt til kompromisser mellom tekniske muligheter og estetiske valg. Dette er absolutt viktig i en slik prosess og løfter verket. Men det gjøres med vemod, materialet skal leve under andre innflytelse, det intime forholdet mellom meg som forteller, lytteren og materialet er fjernet. Samtidig er det riktig å gjøre det, det hører med til fortellertradisjonen å gi fortellingene videre til andre.
Prosessen har vært veldig spennende, det er en begynnelse på en søken etter hva som kan fungere i en digitaliseringsprosess. Jeg tror at det iboende i muntlig fortellerkunst er noe som egner seg til digitalisering.
Jeg vil takke alle som har deltatt, spesielt Kristin Bolstad, Paula Crutchlow og Adverse Camber som har akseptert materialet og tankene som en naturlig del av deres eget kunstneriske virke.
Forestillingen vil sannsynligvis tas opp igjen til høsten, vi har satt av datoer i oktober og det vil bli formidlet blant annet her.