Forestillingen om Hervor har fått tittelen Vår. Det er fordi det referer til flere ting. Det handler om oss, Hervors navn kan betyr vår krig eller kamp og vi åpner med skapelsen av mennesker, ifølge norrøn mytologi, noe jeg tror må ha skjedd om våren. Gudene finner menneskene som to trestokker som de gir gaver til eller liv. Disse gavene former dem til mennesker. Så er det ikke sagt noe mer, det er som om de to som engang var to trær, bare er en liten detalj i gudenes liv og leven. Kanskje er det like greit, kanskje er det egentlig den plassen vi har? I den jødisk – kristne skapelsen blir Eva en syndebukk fordi hun snakker for mye – snakker med slangen og overtaler Adam til å spise frukten. I den greske skapelsesmyten er menneskene under Prometevs beskyttelse, til irritasjon for gudene som egentlig vil straffe menneskene og sender Pandora for å slippe ut all verdens elendighet over menneskene. Men i den norrøne er det tilforlatelig to trestammer, noe som ligner teorien om evolusjon. De får de samme gavene og det gjøres ikke noe forskjell på kjønnene.
Dette liker jeg. Det finnes selvfølgelig mange andre myter om hvordan menneskene ble til, men jeg liker at vi kommer fra to trestammer, vi kommer fra naturen. I det øyeblikket, i det møtet ligger det ikke en hierarkisk tanke om at mennesket er øverst – hersker over naturen, mennesket er en del av syklusen. De er funnet som to trestammer på en strand, skylt opp av havet. Det er et poetisk bilde. To mennesker som drivved som havet ikke lenger ville bære med seg. Kanskje bildet på to trestammer ved havet også sier noe om vårt forhold til hav? Hav husker ikke, er det et ordtak som sier. Hav er en mulighet for reise. Mens nå er hav et vitne om vårt avfall.