I Kairo levde det en fattig vannbærer ved navn Nu’mán, som hadde en kone og en sønn. Vannbæreren ønsket at sønnen skulle få seg en utdannelse, i det minste lære seg koranen. Så han betalte en læremester med sin eneste kamel for at sønnen skulle lære av han. Denne kamelen brukte han til å bære skinnsekker fylt med vann, men nå måtte han selv bære dem. Hans kone ergret seg over dette. Hun var stadig på han og kalte en tåpe over alle tosker.
En natt hadde han en drøm. En hvithåret mann kom til han i drømme og ba han reise til Damaskus hvor han ville finne sin lykke. Denne drømmen hadde han tre netter på rad og da bestemte han seg for å reise, tiltross for at kona syntes han var en enda større idiot som lyttet til sine drømmer.
Framme i Damaskus gikk han til en moske, der traff han en annen mann som delte sitt brød med Nu’mán og fortalte om sin drøm, hvis han gravde i en hage ved et tre ville han finne en skatt. Nu’mán kjente igjen stedet som sitt eget.
Da han kom hjem tok han en spade og begynte å grave. Hans kone var enda mer bitter enn tidligere og sto over han og gjorde narr av han. Etter å ha gravd en stund oppdaget han en brønn. Han gikk ned i den tomme brønnen og der nede fant han krukke fylt med mynter. Da kona oppdaget dette, fikk hun en ny tone, hun slo armene rundt hans nakke og utbrøt: “Min kjære mann, velsignet være din lykke og at jeg har deg.” Men det varte ikke lenge, for Nu’mán hadde bestemt seg for å bringe skatten til kongen.
Kongen mottok skatten, fikk den undersøkt og sa: “Denne tilhører deg Nu’mán, det er en velsignelse for din ærlighet.”