Vandring

I går gikk jeg fra hotellet til den norske kirken, som er vandring på godt og vel 30 minutter, en vei. Hotellet ligger rimelig sentralt i Cardiff, mens å gå til kirken var å bevege seg til utkanten, eller nytt sentrum. Som så mange steder, der ved kaia lå den nasjonale operaen og andre prangende ideer og den norske kirken framsto som rimelig unnselig i oppjustering av et havneområde, likevel har den en kulturell funksjon.

Kirken har i dag en liten kafe, med passe blid betjening og et galleri som besto av håndverk da jeg var der. Men jammen fikk jeg kjøpt en fyllepenn laget av trevirke fra en whisky – tønne. Framfor kirken står en statue til minne over Robert Falcon Scott, han som tapte det arktiske kappløpet. Noe ironisk, for i kirken ble Roald Dahl døpt, oppkalt etter Roald Amundsen. Det at forfatteren er oppkalt etter oppdageren, kan være et vandresagn.

Jeg vet at den norske kirken stadig blir brukt til fortellerforestillinger, så den har en interesse. Men kirken er truet og de som drev galleriet oppfordret meg til å undertegne et opprop om bevaring. De frykter at MC. Donalds skal overta stedet. Det ville jo være en katastrofe.

I går kveld var jeg på middag hos fortelleren Michael Harvey og hans kone Pauline. Det var veldig hyggelig og vi fikk snakket fag og annet.

Det er en slags ensomhet å være her, men det er godt. Jeg får både arbeidet og sett meg omkring. Dagen i dag skal være en postkort dag, jeg har tenkt å ta meg en tur til slottet og må forberede morgendagen. I kveld skal jeg dra på en fortellerforestilling som vil foregå i et privat hjem. Det er ikke så uvanlig lenger, at forestillinger foregår i private hjem, når det gjelder all slags scenekunst. Det er et interessant rom, så jeg ser fram til kvelden.