Nasreddin Hodja lå i skyggen av en gammel valnøtt tre. Kroppen hans slappet av, men som den vise han var, fikk ikke han sinn noe ro. Han så opp det store treet og så at skaperverket var enestående .

“Allah er stor og Allah er god,” tenkte Hodja, “men er det faktisk så lurt at et så stor tre som dette ble skapt for å bære ørsmå valnøtter? Se, på den stolte stammen og de sterke grenene. Treet kunne lett bære gresskar som vokser fra spinkle ranker. Dette stemmer jo ikke. Valnøtter burde vokse på små planter som kan holde deres vekt og gresskar på slike enorme trær.”

Med disse tankene døste Hodja av, for så å brått bli vekket av en valnøtt som falt ned fra treet og rett i hans hodeskalle.

“Allah være lovet!” utbrøt han, “Om verden hadde blitt opprettet i henhold til min beskjedne visdom, ville det ha vært et gresskar som falt ned fra treet og traff meg i hodet. Det ville ha drept meg!”

Aldri igjen stilte Nasreddin Hodja spørsmål ved Allahs klokskap.

Comments

comments