Hvilke fortellinger jeg skal fortelle muntlig endrer seg stadig ettersom jeg oppdager nye elementer i temaet. Prinsippet er at jeg skal fortelle en variert blanding av personlige og tradisjonelle, nye og fortellinger jeg har fortalt tidligere. I motsetning til f.eks. oppdrag, setter jeg selv rammene for hvordan programmet settes sammen.

Tematisk dreier alle fortellingene seg om død på et eller annet vis, samtidig som noen av fortellingene viser til en faglig historikk.

Myten blant fortellere er at man velger ikke fortellingene, men fortellingene velger fortelleren. Dette programmet har en referanse til det, fortellingene jeg har valgt har en klang i meg. Samtidig holder det ikke at jeg brenner etter å fortelle disse, de må også skape et ekko i det fellesskapet de fortelles inn i, enten de skal vekke et minne eller være et element i en samfunnsmessig tendens.

Når en erfaren forteller finner en fortelling, settes det i gang en rekke referanser, som tilsvarer noe av det som skjer når man lytter til en fortelling, man får assosiasjoner. En forteller har et bredt referanselager av fortellinger, så automatisk leter man i sitt eget minne etter tilsvarende fortellinger, dette er med på å avgjøre et valg av en fortelling. Enten fordi fortellingen ligner noe man allerede kjenner, eller fordi fortellingen er så ulik det man allerede har at den framstår som et nødvendig tillegg til repertoaret.

Fortellingene jeg velger er en form for representasjon og det er da viktig for meg at jeg kan stå inne for denne representasjonen. Derfor velger jeg bevisst fortellinger fra kulturer jeg kjenner og det vil stort sett bety fortellinger med nordisk og norsk utgangspunkt. Selv om jeg selvfølgelig er kjent med det internasjonale aspektet knyttet til for eksempel folkeeventyr.

I morgen skal jeg skrive litt om hvordan jeg har arbeidet med disse fortellingene.

Comments

comments