25 april sendte Daniel en melding om at nå ble behandlingen stoppet, han kom ikke til å bli frisk. Jeg ringte han og stilte det spørsmålet jeg aldri hadde våget å stille, hvor lenge kunne han leve? Dette ville bli den siste sommeren og siste høst. Jeg brast sammen, desperat nevnte jeg kurer og behandlinger jeg hadde sett. Han ville ikke mer. Jeg la på i sorg over at han hadde gitt opp.
Så fort behandlingen ble stoppet, gikk det rasende fort. Det gikk sytten dager og så døde Daniel.
”Jeg er ikke mer. En gang var jeg.
Bort i min lengsels flammer fløy jeg.
Det lette asken svevet gjennom luften og sank
– så lyst og sakte til dine føtter.
Trå ikke så hardt
– mitt hjerte lever fortsatt.” (Hafiz)