Ut i skolen igjen

I dag er for andre gang dette året ute på min faste skole for å fortelle. Dette er et arbeid jeg trenger, ikke økonomisk, men for virkelighetsforankringen. Å fortelle for barn er sannsynligvis en av de viktigste jobbene en forteller har. Det er ikke kunstnerisk attraktivt, det er et slit, det betaler dårlig (som alt arbeid med barn), men som sagt en av de viktigste arbeidsoppgavene. For om jeg ikke kan fortelle for barn, hva er vitsen med den muntlige fortellerkunsten da?

I en multimedial virkelighet, hvor vi omgis av støy, hvor vi ikke lenger kan sitte å kjede oss, kommer jeg inn med fortellinger som krever noe annet av deg som lytter. Du må skape selv, for ordene har ikke med seg et vedlegg av ferdig formaterte bilder. Du må fokusere på en ting, følge en tråd som nøster opp en slutt og ikke la deg avlede av det som foregår utenfor den situasjonen du befinner deg i. Du må kunne opptre i et sosialt fellesskap, ellers kan du forstyrre andres opplevelser.

Ja, barn har endret væremåte i en fortellersituasjon. Det er betydelig vanskeligere å fortelle for barn nå enn tidligere. Jeg har ingen statistikk eller forskning på dette, utover min egen kroppslige erfaring. Selvfølgelig kan det være at jeg har blitt en dårligere forteller med årene, men det tror jeg neppe. Jeg tror at den fragmenterte og utvidede virkeligheten som vi omgir oss med, har gjort det vanskeligere for barn å følge et eventyrplot. Kanskje fortellingene må endres, og det gjør det sikkert gradvis, kanskje fortellingene også blir mer fragmenterte?

Uansett, jeg forteller i skolen, selv om jeg syns det er et ork å stå opp tidlig om morgen og komme meg til skolens bibliotek og drive med dannelse gjennom fortellingen. Men jeg vet det viktig for både dem og meg at jeg gjør det.