På en gård spøkte det, så ingen turde å være der. Den som eide gården prøvde med likt og ulikt for å bort spøkelsene, men ingenting hjalp. Et år ansatte han en ny gutt som var stor og sterk og som hadde rykte på seg for å ikke være redd for noe, om det var jordisk eller fra åndeverden.
Da gutten hadde vært i tjeneste en tid og bonde så at rykte stemte, sa han en dag til drengen: ”Om du kan få bort spøkelsene nord på gården, skal du få halve gården.” Nå var det slik at bonden hadde et barn og det var en datter. Hun og drengen hadde allerede begynt å få et godt øye til hverandre. Gutten tenkte seg litt om og sa: ”Det kan være godt og vel det, men aller helst vil jeg gifte med datteren din. Om det er mulig, da gjør jeg det.” Bonden gikk med på dette. Da kvelden kom gikk drengen bort til stuen nord på gården. For at det ikkke skulle bli for kjedelig tok han med seg en av de andre drengene som selskap. De gjorde ild i de åpne ovnen og satt og snakket til langt utpå natten. Ikke så eller hørte de noe spøkelse og ikke tenkte de på det heller.
Da veden begynte å minke, gikk den drengen som var blitt med, ut til vedboden for å hente mer ved. Da han ikke kom tilbake gikk den store drengen ut for å se etter hva som hadde skjedd. Og han fant han i vedboden uten hode. Spøkelse var ikke å se og en hodeløs mann var det ikke mye å gjøre med. Drengen gikk opp på hovedgården og vred nakken av en høne som han tok med seg for å steke og spise, for han kjente han var sulten etter at han hadde sittet og hengt om natten. Men da han kom inn og begynte å plukke høna, kom det inn småkarer, smådjevler i mengder. Drengen tok ildtangen og slo etter dem og snart var de ute av døren. Til slutt hadde han drevet ut alle sammen bortsett fra selveste Gamlekaren, som satt i et hjørne og lo. Han ba om å få bli og lære å plukke høne. ”Ja, det kan du,” sa drengen, ”men da må du klippe neglene først, ellers river du høna i stykker før du har fått duna av henne.” Gamlekaren hadde nemlig negler som det verste klodyr. Drengen skulle få klippe neglene av han, men spørsmålet var hvordan de skulle få til det. ”Det skal du snart få se!”, sa drengen.
Drengen måtte skru fast Gamlekaren, så skulle de nok få klipt neglene. Gamlekaren stakk inn neglene og drengen skrudde til og han satt fast. Gamlekaren skrek og ba om å få slipp løs. Men drengen sa at han ikke fikk slippe løs før han hadde fortalt om hvorfor det spøkte i gården og hvordan de skulle få slutt på det. Gamlekaren ville ikke si det og bø både det ene og det andre om han slapp han løs, men drengen sa: ”Om du ikke forteller det, går jeg etter Bibelen og les i den for deg.” Da ga Gamlekaren seg og fortalte at det fantes en stor skatt under gulvet i rommet og så lenge den var der, ville de spøke. Da ville han løs, men drengen slapp han ikke før han hadde sverget på å aldri vise seg der på gården igjen. Dette lovet Gamlekaren, om han fikk ha en liten ås, og om drengen noensinne satte sin fot på den, skulle han tilhøre han. Dette ble de enige om. Drengen slapp Gamlekaren løs og tok seg av skatten. Og fra den dagen spøkte det ikke lenge r på gården.
Han giftet seg med jenta og da bonden døde, overtok han gården og ble rik. Det som hadde skjedd med Gamlekaren, tenkte han stadig mindre på, men det lå i han at hna ikke skulle gå til åsen.
Men en dag da han var ute og jaktet, kom han til åsen og jaget opp en hare. Han fulgte etter den og i det øyeblikket tenkte han ikke på noe annet enn jakten. Da han sto opp på åsen, sto brått Gamlekaren der og sa: ”Nå er du min.” Hva kunne mannen si? Han hadde jo selv vært med på å bestemme, han kunne bryte det han hadde lovet. Han ba om å få dra hjem og fortelle det til kona.
Vel hjemme gråt og bar kona seg og sa at han kunne ikke reise uten henne, hun måtte være med. Så bar han på henne. Gamlekaren fikk se mannen komme, bærende på et eller annet. ”Hva har du med deg?”, spurte han. ”Det er sånn ting jeg kan bruke når jeg skrur”, sa mannen. Da begynte Gamlekaren å hoppe og bære seg og så sa han: ”Nei, da kan det være det samme.” Så var han borte. Siden var det ingen som så noe mer til han.