Den blå flammen
Kilde: Ludwig Bechstein Eventyr og sagn, oversatt av Jo Tenfjord.

Det var en gang en gammel, gammel mann som bodde i et gammel, gammelt hus. Tjenestefolk ble aldri lenge hos han, og etterpå fortalte mange at det ikke gikk rett til der i huset, de hadde hørt spøkelser bråke og sett flammer i mørke kroker og blitt skremt på forskjellige vis.

Så hendte det at en ny pike som het Anna kom til den gamle herren. Etter den første natten spurte han henne hvordan hun hadde sovet, for han var redd at han snart skulle få nye klager over spøkeriet i huset. Den kvikke jenta svarte at hun hadde sovet ganske bra.

Neste morgen spurte den gamle herren igjen hvordan jenta hadde sovet, og hun svarte ganske bra. Men den tredje morgenen forsov hun seg, da var hun forlegen og sa: ”Hele natta var det akkurat som det danset et blått lys rundt senga, og det ble ved med å hviske: Kom, Anna, kom! Derfor fikk jeg ikke sove før første hanegal.” Dette ståket opplevde hun også nettene etterpå, og det så ut som om hun mest hadde lyst til å gå fra tjenesten. Da ble den gamle herren lei seg, og han sa til Anna: ”Hør nå, Anna, snakk med presten om dette her, kanskje han kan gi deg et godt råd.”

Sa spurte Anna presten, og han sa: ”Om dette blålyset er en ånd som roper på deg, så skal du kle fort på deg og følge etter. Men pass godt på at du ikke tar i det som blir budt deg, ikke gjør det som blir sagt deg og at lyset alltid går foran deg. Gjør du akkurat som jeg sier, kan intet ondt nå deg.”

Den kvelden var ikke jenta før kommet i seng, så danset den blå flammen rundt og hvisket. ”Kom, Anna, kom!” ”Om det så skal være”, sa Anna og kom seg ut av senga og i klærne, ”så går vi.” ”Kom, Anna”; hvisket flammen. ”Gå først du!” sa Anna, og da flakket flammen foran henne igjennom en gang og ned trappa til kjellerdøra. Der hvisket flammen: ”lås opp, Anna!” ”Lås opp, du!”, sa Anna, ”Jeg har ingen nøkkel.” Da ble flammen akkurat som en liten hvit kone, hun pustet på nøkkelhullet, og så gikk kjellerdøra opp. Så svevde skikkelsen i blålig skimmer ned kjellertrappa og foran Anna bort til den innerste kroken i kjelleren. Der sto en hakke opp mot muren, og den vesle kona som lyste svakt opp i kjelleren med det blålige lysskimmeret sitt, hvisket: ”Hakk et hull her, Anna!”. ”Hakk et hull du”; sa Anna. ”Jeg har ikke bruk for noe.”

Da tok kona virkelig hakken og arbeidet i vei. Om litt kom en gryte fram, i den lå alle slags vakre saker, gamle gullmynter og smykker av ekte perler og edelstener.

Løft opp, Anna

hvisket kona, men Anna svarte ganske rolig: ”Løft du, jeg kan ta skade av det.” Da løftet den gjennomsiktige kona gryta opp fra hullet og satte den foran Anna, så det klirret og klang i alt gull og sølv som lå i den. ”Bær det opp, Anna, til rommet ditt,” hvisket kona, men Anna svarte: ”Bær opp du. Det er for tungt for meg.” Da tok kona den vesle gryta og hvisket på nytt: ”Gå Anna, gå!” Og Anna svarte: ”Jeg går ikke! Den som har lys, går først!” Og så gikk kona opp først, men langsomt, for gryta var nok tung å bære, og hun pustet og stønnet opp alle trappene og like til Annas kammers. Der satte hun gryta fra seg, og Anna la seg i senga igjen, og rundt senga danset det blå lyset. Da slo Anna kors for seg og sa: ”måtte nå Gud i himmerike hjelpe deg, slik du har hjulpet meg, amen!” Da sto igjen den vesle kona klar og tydelig foran Anna, og ansiktet lyste opp i glede, så forsvant hun med ett. Anna sovnet rolig, og da hun våknet om morgenen, trodde hun at hun hadde drømt alt sammen. Men se – den vesle gryta sto der ennå, og hun hadde fått en stor rikdom.

Siden spøkte det aldri i huset til den gamle mannen.

Comments

comments