Ungkaren (Slavensky 1994: s. 23)
Her er en fortelling, knyttet til vann temaet jeg nevnte her. Dette er en favoritt fortelling fra Grønland som jeg kun har fortalt en gang. Her er vann eller hav brukt som et framkomstmiddel.

Ved kysten på Grønland var det en boplass. Her levde det en ungkar som spiste av andres fangst. Et annet sted hadde det ikke vært noe problem med å dele. Men her var man avhengig av at alle bidro med noe. Dette gjorde altså ikke ungkaren. Riktignok hadde han fått en kajakk en gang, den hadde han prøvd en gang, deretter hadde han dratt den opp på land og ikke kunne han lenger huske hvor den var. Hver gang han hadde gått for å finne sin kajakk, håpet han alltid på å ikke finne den. Han satt i vinterhuset, vinter som sommer og gjorde ikke annet enn å forsyne seg av det andre brakte inn.

Det spredte seg rykte på Grønland, om at på østkysten fantes det en kvinne som var så vakker at om en mann så på henne, kunne han dø. Dette ryktet nådde boplassen og ungkaren. «Dæven, henne må jeg se,» sa ungkaren. Og til alles overraskelse, karret han seg opp og ut, og til å lete etter kajakken. Han sprang over hele boplassen, løftet på ting, for som sagt kunne han ikke lenger huske hvor kajakken var. Omsider fant han kajakken. Den var overgrodd av grønske. Ungkaren orket ikke tanken på å rense sin kajakk. Alt som er grønt på Grønland er verdifullt. Ungkaren ropte til alle kvinnene om at de måtte ta med spekk og komme og forsyne seg. Kvinnene kom og skrapte det grønne fra kajakken som de la på sprekket og åt. Da ungkaren syntes han så tegn til sin egen kajakk, rev han kajakken ut av hendene deres. Bar den ned til fjorden, satte den på vannet, satte seg selv ut i og begynte å padle med åren. Dette var et så uvanlig syn at hele boplassen hadde samlet seg og de så hvordan ungkaren forsvant ut fjorden og var borte. Og som de håpet på at han aldri igjen skulle komme tilbake. Det holdt pusten til han var borte og da trakk de et lettelsens sukk.
Ungkaren padlet til han kom fram til boplassen på Østkysten. Der fikk de øye på han på lang avstand. Og utfra måten kajakken beveget seg på i vannet ropte de: «En gammel ungkar er på vei.» De tok han vel i mot, hjalp han i land og dro kajakken opp av havet. Ungkaren så seg omkring og der fikk han øye på henne. Hun sendte han et blikk som smilte og han svimte av. Folkene dro i han, dro han i hus, gjorde i stand til et måltid og dro han i håret så han våknet.

Han satte seg på enden av brisken. Forsynte seg. Hun satt på den andre enden. Han kastet et stjålent blikk bort på henne, men hun fanget det og han svimte av. De fikk vekket han og etter hvert vendte han seg til henne og han kom seg langsomt nærmere henne.
Da måltidet var over skulle de sove. De ryddet unna. Hun løsnet på håret og lot det ravnsvarte håret falle ned. Hun kikket på han gjennom håret og han gikk rett i bakken. Dette var kraftig, så det tok en stund før han våknet. Alle hadde lagt seg. Han så at hun hadde laget et leie for to og poff. Han våknet, krabbet bort til henne og la seg ved hennes side. Hun la sin lille, lette hånd på han og han «dunk». Men han vendte seg til det også. De kysset og han «ohh», men han klarte å holde seg våken og han ble ivrig, han la seg over henne og famlet ivrig og om det var fordi han var for ivrig eller om han var direkte klønete eller om det oppsto et vakuum, vet jeg ikke. Uansett, saken er at han forsvant helt opp i henne.
Morgen etter, oppdaget folkene at ungkaren var borte. Kajakken hans var der fortsatt, men han var borte. De så etter han, men fant han ikke. Ut på formiddagen våknet hun og da hun kom ut, merket alle seg at hun var stor i underlivet og hun gikk så merkelig. Hun gikk bak et hjørne og da hun kom fram var hun som normal.

Folkene sprang rundt hjørnet for å se. Der så de skjelletet til ungkaren ligge i en haug med hodeskallen øverst.

Kilde: Slavensky, K. (1994): Sangens kraft: grønlandske og samiske myter og sagn. Det Danske center for menneskerettigheder

Comments

comments