Det var engang en mann og kone. De var unge og vakre begge to, men det led og det skred og før de visste ordet av det, var de blitt gamle og skrukkete. Hver gang de gikk til brønnen og speilet seg, så de det, de var blitt enda eldre og enda mer skrukkete enn det de før var.
De hadde hørt et rykte om at det et sted i verden fantes en bok som ble kalt ungdomsboka. De som fikk lese i den ble myke, smidige og spretne som den lykkeligste unggutt, og rødlette og vene, uansett hvor stive og styrete de var og hvor lenge de hadde levd.
Disse to gamle hadde tre voksne sønner. Den eldste skulle da ut i verden og lete etter Ungdomsboka. Moren laget en stor og god nistepakke til han og faren hans salte opp den beste hesten, og i tillegg så mange penger han kunne bære og enda litt til. Så la gutten ut på veien. På et sted han reiste igjennom viste det seg å være et gjestgiveri hvor det var fest. Her var det både dus og dans og låt og ståk og så morsomt at det var ikke lett for noen å komme forbi. De hadde alle lyst til å være med der, kan man vite. Gutten hadde bestemt seg for å skynde seg forbi så fort han kunne. Men fela lød og det hørtes slik lek og latter der inne så han var ikke kar til å styre seg. Han bestemte seg for å kikke litt inn døra. Han ble værende, han drakk opp og spilte bort både niste, hest og de skillingene han hadde med seg. Han glemte de to gamle der hjemme som satt og lengtet og ventet på Ungdomsboka.
Når den eldste ikke kom tilbake, ba de den andre om å dra og lete etter både broren og boka. Han fikk også en stor nisteskreppe, den beste hesten og alle de pengene de hadde igjen. Han dro av gårde. Men det gikk likeens med han som med broren. Han kom til gjestgiverhuset, han kikket inn og fikk øye på sin bror. Han slo seg i lag med broren og de andre, drakk opp og spilte bort både niste, hest og alle pengene og han glemte de to gamle som satt der hjemme.
Da de to eldste ikke kom tilbake, ville den yngste av sted å lete etter dem begge og Ungdomsboka. Men folkene hans ville ikke høre dette, det kom ikke på tale i det hele tatt. Han var Askefoten han, de fryktet hvor det ville bære hen om han reiste.
Men han gnagde og ba støtt og stadig, både sent og tidlig. De skjønte det ikke var mulig å stagge han og tilslutt ga de han lov til å reise.
Eldste brødrene hans hadde fått med seg nesten alt av mat og penger som fantes og var på gården. De gamle hadde ikke noe annet enn et øk å gi han til ridehest og to brente lefser til skreppe. Så karret han seg i vei.
Da han kom forbi gjestgiverhuset hørte han fela, latter og sang. Men han for forbi så fort han kunne. Han så seg ikke tilbake. Brødrene hans kom løpende etter og ville ha han med seg inn, men han hørte ikke på dem og ville heller ha dem med på å lete etter Ungdomsboka. Det skulle tatt seg ut. Det ville de ikke og tok i fra han den vesle nisten han hadde, øket og de to skillingene han hadde spart i lang tid og som han hadde i lomma si. Askefoten fortsatte allikevel, å bli værende ville han ikke på noen måte eller vis.
Han gikk i sju lange og sju brede over berg og daler. Om kvelden kom han til to fælt gamle folk. Her tok han inn og ba om husvære. Det fikk han. Kona der var så gammel og krokete at hun måtte lene seg mot en stokk når hun gikk. Da hun fikk høre hva gutten søkte etter, sa hun: ”Om du kommer innom meg og lar meg lese i Ungdomsboka skal jeg gi deg tre hundre daler for det; og så skal du få låne hesten slik at du kommer fram til nærmeste nabo”. Dette lovet gutten.
Om morgenen lånte de gutten hesten. ”Når du kommer fram,” sa kona, ”skal du legge bisselet på salen og be hesten ta kvelden der den tok frokost.”
Gutten reiste langt og lengre enn langt over berg og dype daler. Om kvelden kom han til to gamle folk igjen. Han steg av hesten og gjorde som fortalt og hesten fant veien hjem. Gutten gikk inn og ba om husvære natten over. Og det fikk han. Kona der var så gammel og krokete at hun måtte stavre seg omkring med to stokker. Da hun hørte hva han lette etter sa hun: ”Vil du komme innom og la meg lese i Ungdomsboka skal jeg gi deg seks hundre daler for det. Du skal få låne hesten vår til nærmeste nabo.” Og det lovet han, kan du vite.
Om morgenen lånte de han hesten. ”Når du kommer fram skal du legge bislet på salen og be han ta kvelden der han tok frokosten”, sa kona. Så reiste gutten langt og lengre enn langt over berg og dype daler. Om kvelden kom han til to fælt gamle mennesker. Her la han bislet på salen og hesten fant veien hjem selv. Så gikk gutten inn og ba om husvære og det fikk han. Der var kona så gammel og krokete at hun lå i en kurv flettet av never og var ikke i stand til å røre seg, ikke så mye som en fot engang. Da hun hørte hva han søkte, sa hun: ”Vil du komme hit og la meg lese i Ungdomsboka, skal jeg gi deg ni hundre daler. Og du skal få låne Gamle Gomen.” Dette ville gutten gjerne.
Om morgenen sto Gamle Gomen klar med sal og det hele. Så reiste de langt og lengre enn langt over berg og dype daler, fra syn til syn. Da nådde de omsider en stor kongsgård. Der skulle Ungdomsboka være. Men utenfor døra sto det en løve og en bjørn og holdt vakt og ingen slapp inn i borgen. Her sto gutten i beit. Han hadde Gamle Gomen med seg og han var så godt at han fikk dem i søvn. ”Du må ikke glemme å komme hit med engang du hører jeg rister meg!”, sa Gamle Gomen. Det lovet gutten.
I kongsgården gikk han fra det ene rommet til det andre, det ene mer staselig enn det andre; men han så ikke folk eller annet tegn til liv, det var helt stille i alle kroker. Tilslutt kom han til et rom som var enda gildere enn de andre. Det glimret og det skinte både i tak og på vegger, som om de skulle være av gull og det var de nok også. Det sto et gullbord der og på det var det den fineste og beste mat av alle slag som tenkes kan. Ved bordet sto det to stoler av sølv og på den ene lå Ungdomsboken. I det ene hjørnet sto det en gullseng og der lå det en ung prinsesse og sov. Hun var så vakker at han aldri hennes like hadde sett og han maktet ikke å ta øynene fra henne, enda det var nesten så han fikk vondt av å se på henne, så fager syntes han hun var.
Rett som det var tok Gamle Gomen til å riste på seg. Gutten tok Ungdomsboka og skulle til å gå. Men han var ikke god til å få seg til å forlate henne. Han ble stående og se på prinsessen litt til. Så bøyde han seg ned og kysset henne på munnen.
Da våknet hun. Men i de samme ristet Gamle Gomen seg og denne gangen hardere enn den forrige. Gutten syntes så godt om prinsessen at han bestemte seg for å bli litt lengre, og de to klemte hverandre og snakket sammen som om de var to gamle bekjente. Nå ristet Gamle Gomen seg en tredje gang og nå så hardt at hele kongsgården durte. Da turde ikke gutten noe annet enn å gå og enhver kan skjønne at Gamle Gomen ikke var spesielt blid da gutten kom ut. Han var så sint at det tindret av han; det sto om livet til de begge fordi løven og bjørnen var iferd med å våkne. Nå bar det i vei på rappen og Gamle Gomen for som en visp fra syn til syn.
Løven og bjørnen kom settende etter med gapende kjefter og det tok ikke lang tid før de tok Gamle Gomen igjen. Men da de var så nære at de glefset etter gutten, la Gamle Gomen ut på et stort vann. Løven og bjørnen ble stående igjen på stranda og etter en tid snudde de og dro tilbake til kongsgården.
Da de var ute på vannet tok Gamle Gomen og hev av seg gutten så han falt ned i vannet. Gamle Gomen hentet han opp igjen fra vannskorpa. Etter en stund, hev han gutten av igjen og gutten datt ned i vannet og trodde han skulle drukne. Gamle Gomen hentet han opp igjen. Nå reiste de langt og lengre enn langt, men da de var midtveis, hev Gamle Gomen av gutten for tredje gang og nå sank han helt til bunns, og han hadde ikke noe håp om liv lenger. Best som det var kom Gamle Gomen og dro han opp. ”Så nær på livet det var første gang jeg slapp deg, så nær var det for meg første gang jeg ristet meg,” sa Gamle Gomen til gutten, og så nær det var for deg andre gang, slik var det også for meg andre gang. Og tredje gang da du trodde du skulle dø, det trodde jeg også den tredje gangen jeg ristet meg.”
Nå reiste de langt og lengre enn langt, over berg og dype daler, fra syn til syn. Da det led mot kvelden kom de dit Gamle Gomen hadde sitt hjem. I det samme de var framme, sendte den gamle kona bud og bad gutten så kjær og ven om å skynde seg inn til henne med Ungdomsboka. Han så gjorde og da den gamle kona hadde lest en eneste rad, tok hun til å bli yngre og da hun hadde lest hele boken, var hun en ung kvinne, så lett og ledig og glad og lettlivet at hun hoppet ned fra neverkurven, knep hånden til gutten og bort på gulvet til å danse. Han fikk de ni hundre dalerne hun skyldte han og han fikk låne Gamle Gomen en dag til.
Dagen etter reiste de videre, langt og lengre enn langt, over berg og dype daler og mot kvelden kom de til den kona som var så gammel at hun trengte to staver for å bevege seg. Gutten tok farvel med Gamle Gomen, gikk inn og lot kona få lese i ungdomsboka. Det likeens med henne som med den andre. Hun hoppet bortover gulvet som en ungdom, danset og skapte seg. Som ord og avtale fikk gutten seks hundre daler og låne hesten dagen etter.
Så reiste han videre, langt og lengre enn langt til han kom til den tredje kjerringa. Hun fikk lese boken, og så sprek var hun at hun brakk staven i fire deler. Gutten fikk de tre hundre dalerne og låne hesten videre.
Gutten reiste videre og kom til det stedet hvor vertshuset var. Brødrene ble var han og da de fikk greie på at han hadde funnet Ungdomsboka, slapp de han ikke og overtalte han til å komme inn. Askefoten sendte hesten hjem til der han kom fra. Gutten ble værende der den natten.
Om morgen sto brødrene hans opp sprengtidlig, snek seg i forveien og la på vei. Da han kom gående og ante fred og ingen fare, visste han ikke ordet av det før de ga seg på han, dengte han det de orket og tok fra han Ungdomsboka og alle pengene hans. Tilslutt kastet de han ned i et ulvestup og sverget på at om han viste seg hjemme skulle de gå han enda verre. Så dro brødrene hjemover og hvor enn de kom og uansett hvem de møtte sa de at det var de som hadde funnet Ungdomsboka. Askefoten hadde de verken sett eller hørt noe til sa de.
Askefoten satt nede i ulvestupet i mørke. Opp igjen kom han seg ikke og i skreppa var det kun noen smuler igjen som ville holde til et måltid. Da han hadde sittet der en stund, falt det en skrubb ned i stupet. Gutten satt i det ene hjørnet og ulven i det andre. Da det led på ble Askefoten så skrubbsulten at han åpnet skreppa. Skrubben nærmet seg og ba forsiktig om å få en matbit. Det var ikke mye å dele på. Men han delte det halve og ga det til skrubben. Skrubben glefset det i seg så fort som en vind og ba om mer. Ja, tenkte gutten, han er større enn meg, så det skal mer til å livnære han, så ga han skrubben resten også. ”Når du er så snill og godhjertet,” sa skrubben, ”skal jeg friste å hjelpe deg opp av dette jeg.” ”Ta kniven din og skjær noe ragg av meg og tvinn et tau som du kaster opp og så prøver vi å klatre opp.” Gutten så gjorde. Han skar av ragg, de tvinnet et kraftig tau og dro seg opp etter det. ”Du skal ikke reise hjem ennå,” sa skrubben, ”kle deg om så de ikke kjenner deg der hjemme, dra dit og be om tjeneste og vent der til lykken din snur seg.” Gutten gjorde dette. Og da han kom hjem var det ingen som kjente han. Tjeneste fikk han. Han ble stalldrengen til folket og for et folk de var blitt. De tjente store penger på alle de som ville se i Ungdomsboka. Brødrene hans gjorde ikke annet enn å reise rundt på gjestgiverier.
Det led og det skred og en dag kom det seilende et skip. På skipet var løven, bjørnen og prinsessen som var så ven at ikke maken fantes. Hun sendte bud til gården etter Ungdomsboka og den gutten som hadde besøkt henne i kongsgården. Sendte de ikke han til henne og det straks, ville hun slippe løs bjørnen og løven. Mannen på gården var ikke kar til å skjønne hva dette betød og sendte eldstesønnen sin til henne. I det samme han viste seg, gjøv løven og bjørnen løs på han og rev han i små biter. Han var ikke den rette, må vite.
Prinsessen sendte bud igjen. Mannen visste ikke annen råd enn å sende den andre sønnen av sted. Men han var ikke før kommet, før løven og bjørnen slet han i småbiter også. Han var ikke den rette og prinsessen sendte bud igjen. ”jeg får nesten reise selv,” sa mannen ”og få greie på hva dette egentlig gjelder.” ”La meg gå i ditt sted,” sa stalldrengen. Det var det ikke mannen imot. Da stalldrengen kom ned på skipet gjorde løven og bjørnen knefall for han, så blidt på han og slikket hans hender. Nå ble det laget til bryllup og det ble feiret i fire fjorten dager så det spurtes i syv kongeriker. Så reiste prinsessen og Askefoten, og mor og far hans til den gilde kongsgården hun eide. Askefoten ble konge. Her levde de lenge i stor glede. De lever ennå, de som kan bli om igjen nye bare de leser litt i Ungdomsboka.