Undereventyret er et folkeeventyr som åpenbarer en verden hvor alt er mulig, det vel kanksje derfor de også er et kjært utgangspunkt for skjønnlitterære genre som fantasy.

Denne kategorien eventyr blir kalt for det egentlige eventyret og er en fornøyelse, men komplekse å fortelle. Den britiske fortelleren Hugh Lupton mener undereventyr er folkeliggjorte myter og man finner uten tvil mange mytiske aspekter ved undereventyrene. Undereventyr er kjennetegnet ved at de er lange og flerepisodiske, de manifesterer en magisk verden hvor helten eller heltinnen fører strid mot overnaturlige krefter og må løse en rekke oppgaver. Undereventyr er noe av mitt favoritt stoff å arbeide med, i seg kan de både ha regler, skjemt, ”gutten og det dumme trollet” og så videre.

Dette er ”de lange eventyrene”, og derfor også vanskelige å fortelle. De kan fort bli forusigbare og oppleves som kjedelige av lytteren. Det ligger et stort arbeid bak for å få en slik fortelling opp og stå og ofte kreves det mye energi å fortelle dem.

Folkloristen Ørnulf Hodne skriver at byggesteinene i undereventyrene er tatt fra en rik kulturbakgrunn, både fra ulike tider og ulike kulturtrinn. Som forteller ligger det et spennende arbeid i å spore disse ulike motivene i et undereventyr. I følge Terry Gunnel har de norske undereventyrene paralleller til “numerous other countries and times, ranging from versions found in Aurelius’s Golden Ass to the story of Sigurðr Fa ́fnisbani and Brynhildr in the ancient Eddic poems, and other tales from Germany, Sweden, Denmark, Scotland, France and Italy, which are also found amongst the Slavs, Hindus, Arabs, Tartars, Mongolians and Hebrews.”

Det mest kjente norske undereventyret er nok ”Kvitebjørn Kong Valemon” eller ”Østenfor sol og vestenfor måne”, som en annen variant kalles.

Comments

comments