”Det bor en gyger øst for Midgard i en skog som heter Jernved, i den skogen bor noen trollkjerringer som kalles for Jernvidjer. Gamle-Gygra føder mange jotunsønner, alle i vargham, og derfra kommer disse ulvene. Og det sies at en skal bli mektigere enn de andre i ætten, og han kalles Månegarm; han fyller seg med liv av alle mennesker som dør, og han sluker månen og stenker blod over himmelen og hele luften;”. Ligger det en iboende frykt i mange for ulven? En frykt som har oppstått gjennom folkloren?
I Europas kulturhistorie har ulven (og varulven) fått rollen som den inkarnerte djevelen. Fortellinger, myter og sagn, har antagelig mye av skylden for vårt syn på ulven, selv om ikke dette kan påvises direkte. I norrøn diktning kan ulven også være noe positivt, ære være hamløperen som kunne skape seg om til ulv. Det er flere grunner til at fortellingene ser ut til å påvirke synet på ulven. I artikkelen “Good predators in bad stories: crosscultural comparison of children’s attitudes towards wolves” av Pavol Prokop, Muhammet Usak og Mehmet Erdogan skrives det om rovdyr og grunnene til bestemte syn på disse: «Firstly, stories may contain factual mistakes which may result in misconceptions or wrong understanding. For example, Rice (2002) examined 50 popular children’s trade books and documented numerous errors such as labelling mushrooms as plants and describing snakes as slimy (despite the fact that mushrooms are fungi and snakeskin is dry). Secondly, false “facts” from stories are also learned especially by younger children…./../..Thirdly, there is evidence that frightened voices in stories attracted the child’s attention. Very young children (7- to 18 – month-olds) look longer at movies of snakes paired with a frightened human voice than at movies of snakes paired with a happy human voice (DeLoache & Lobue, 2009).” Som forteller er det da interessant at selve formidlingen kan være med på understreke og sørge for utvikling av en tendens. Deres 5. argument er filmer som formidler en aggressiv og voldelig holdning mot ulven og rovdyr.
Med dette i bakhodet gjorde forfatterne av artikkelen selv et studie i barns holdninger mot ulv i to land: Slovakia og Tyrkia. Det er flere ulver i Slovakia og ulven er der delvis beskyttet. De antok at barn i Slovakia ville ha en større negativ holdning til ulv fordi «predation thread is stronger and consequently folklore in this country would favour greater attention of wolves.” De fant ut at fortellinger til en viss grad kan påvirke barns syn på ulver. Fortellingene barn i Slovakia kunne fortelle var mer dramatiske enn de tyrkiske barnas, noe som kunne antyde at «skremme» fortellingene var mer i omløp i et land med flere ulver. De så også at barn som oftere var ute i naturen fryktet ulven mindre enn barn som sjeldnere oppholdt seg i naturen. Videre finnes det et tyrkisk epos om en gutt som reddes av en ulv: «According to this legend, this baby boy was the father of Turks (Sepetçioglu, 1986; Akyuz, 2009). Therefore, some of the Turkish children who have read this epic are interested in wolves.” I sin undersøkelse fant de ut at barn visste en del om ulver, det vil si på kunnskap om ulvens biologi, de hadde likevel svært liten kunnskap om ulvens plass i økosystemet. Artikkelen konkluderer med: “Stories about wolves seem to have impact on children perception of wolves, thus it is suggested that these stories should be considered in formal science/biology settings and re-evaluated in light of growing knowledge in ecology. This promotes potentially interesting and important discussions about the role of wolves in nature among children and teachers. Children should be encouraged to visit nature and watch especially nature history films about predators that might positively influence their perception of top predators in ecosystems.”
Det finnes ikke mange tradisjonelle positive fortellinger om ulven, utover noe i norrøn diktning og den enslige fortellingen om varulven Bisklaret, som behandler ulven ut fra en positiv synsvinkel. Fortellinger som Rødhette, ulven og geitekillingene, de tre små griser står fast som god barnelitteratur. Videre har vi sagnene om varulvene. Vi som fortellere bør bidra til et mer nyansert syn på dette dyret.