En frosk var iferd med å bli gammel. Ingen hadde noensinne fridd eller tatt seg bryet med å se på henne. Hver dag satt hun framfor sitt hus for å vise seg for de som kom forbi, til ingen nytte. En dag kom en mann gående forbi og han så hennes sorg og spurte: ”Hva er i veien?” ”Jeg ønsker meg en mann,” svarte hun, ”men jeg sitter fast i uhell. Ingen bryr seg engang om å se min vei.” ”Det er ikke spørsmål om heller eller uhell. Hør her. Gjør deg selv vakker. Ta noe rødt på kinnene og ta på deg noen vakre klær.”
Hun gjorde sitt beste for å endre sitt utseende og så plasserte hun seg selv foran døren, og ventet. Et esel kom gående forbi, han så henne og likte henne. ”Å, vakre frosk,” sa han ”vil du gifte deg med meg?” ”Det kan være”, sa hun, ”men først må du synge for meg.” Eselet skrek så høyt han kunne. Hun holdt seg for ørene. ”Du skremmer meg,” ropte hun til han, ”forsvinn!”
Eselet gikk skuffet derfra, hun angret sin egen reaksjon og skulle til å rope om at han måtte komme tilbake da en liten mus kom. Han ble stående og se på henne med beundring. ”Så vakker du er!” hvisket han sjenert. ”Jeg søker en kone, vil du bli min?” ”La meg høre deg synge,” sa hun. Musa pep høyt, men hun aksepterte han. Dagen etter brakte musa med seg smykker, armringer og ringer av gull hun kunne ha rundt anklene og de giftet seg. Hun ville vite hva han arbeidet med. Han fortalte at han arbeidet i kongens slott. Hun var imponert og takket Gud for lykken som var kommet henne bi.¨
En dag dro hun til elven for å vaske sin manns klær. Hun skled og falt ut i elven. Hun ropte om hjelp og i det samme kom kongen ridende forbi og han hørte henne. Da hun så han, sa hun: ”Vær så snill, hent mannen min, musa, slik at han kan komme og redde meg.” Kongen ble forundret over at en frosk ikke kunne svømme, men snakke som et menneske. Han lo og dro hjem for å fortelle sin kone denne merkelige og underholdende fortellingen.
Tilbake på slottet underholdt kongen sin kone med å fortelle hva han hadde opplevd. Musa var akkurat da i kongens soverom for å stjele noen smykker, hørte dette og løp gjennom hullet i veggen og rett til elven.
Der så han hvordan kona slet for å holde hodet over vannet. Da han prøvde å trekke henne etter hendene, var hun redd for å miste sine armringer. Han prøvde å trekke henne etter føttene, men hun skrek i frykt for å miste ringene rundt anklene. Han grep henne om midjen, men alt gullet han hadde gitt henne i gaver var så tunge at de begge druknet.