Vi som så Daniel døde, mistet tiden i et kairos øyeblikk. Har du noen gang kjent tyngden av et slikt øyeblikk? Det er en blindsone eller det sorte hull, du kan ikke tro det har skjedd, enda du var der og følte og opplevde og så det med dine egne øyne. Likevel venter du på at han skal sende deg en tekstmelding eller ringe deg og du hører hans stemme si ja i et utpust.
Jeg tenker bakover, livet ble en uendelig lang rekke av fortidige hendelser da han døde. Jeg klamrer meg til minner i frykt for å oppleve en ny sorg, frykten for å glemme.
Daniel trodde ikke på en sjel. Han har kanskje rett, han tar kanskje feil. Hver enkelt av oss avgjør det. Hans sjel er min evne til å fremstille og forestille meg han. Jeg kan aldri mer gi han en klem, likevel er avtrykk av det som var en fornemmelse av et nærvær av Daniel som forsvant ut av øyeblikket.