Dette skjedde for godt over ti år siden.

Med ugredd hår ble jeg invitert til festival i Danmark. Nå var dette en festival som ble gjennomført uten støtte og derfor tilbød de meg privat overnatting.

Uff, her skulle jeg reise bort fra kone krone, gamlefar’n, sju skrikerunger, fra mann brann, høne pøne, hane pane, ande vande, gåse våse, gasse vasse og gylte grisesylte, da ville jeg helst slippe å komme til hjem preget var elskelig, hjertelig og generøst, med balansert stillhet, et hjem som var preget av gode og lange samtaler. Et hjem uten hybelkaniner, dammråtta, dustbunny, villakoira eller puddler på finsk, wollmaus på tysk, mouton, nullermænd, nok om det.

Den ene natten jeg skulle befinne meg i København bestemte jeg meg for å spandere på meg selv en natt på hotell. For på hotell, kan du slippe håndkle ned på gulvet og du trenger ikke å plukke dem opp og du slipper å re din egen seng. Jeg fant et billig hotell i nærheten i av det stedet festivalen skulle være, et billig hotell, et meget billig hotell skjønte jeg da rommet var bestilt og betalt. For å muntre meg selv opp, nei det er ikke et billig hotell, det er et lavkostnadshotell. Det var en grunn til at dette var et lavkostnadshotell. Festivalen hadde lavt budsjett, derfor måtte jeg fly et lavkostnadsfly til København, det ville lande etter kl 11 om kvelden. Etter klokken 1100 kvelden ville ikke hotellet være betjent, derfor ble jeg tilsendt en lang instruksjon som forklarte meg hvordan jeg skulle få ut nøkkelkortet til mitt lavkostnadshotellrom.

Jeg fløy til Danmark, sittende i midtsetet.
Der i ankomsthallen sto festival arrangøren, han skulle kjøre meg helt fram, for å sikre både seg selv og meg om at dette var et helt OK lavkostnadshotell.
Vi kom fram til hotellet, inn i bakgården, bakdøra inn til hotellet. Så fulgte vi instruuuuksjoooonen.

Inn i bakrommet, en gang med trapp. Framfor oss lå døra inn til resepsjonen, dit skulle vi ikke gå, men mot venstre opp tre trappetrinn.

På veggen, det var postkasser på veggen, åpnet en postboks, der var nøkkelkortet. Trappen førte videre oppover, vi skulle ikke gå de. Ved siden av postboksene en glassdør, med nøkkelkortet gjennom denne og inn i en mellomgang. Glassdør framfor oss og glassdør bak oss. Med nøkkelkort gikk vi gjennom neste glassdør.

Nå sto vi en avlang gang. Veggene malt i en slags gammelrose, mørkt gulvteppe. Dørene som førte inn til rommene, lå på rad langs denne veggen. På den andre veggen var det et bad merket med skilt som viste om det var opptatt eller ikke, en anonym dør, deretter et nytt bad med det samme skiltet. Mitt rom lå helt til høyre.

Med kortet åpnet vi døren og der var rommet.

Og for et rom. En lykke spredte seg, dette var mitt rom. Det var helt nyoppusset. Ikeaskap i hjørnet, kjente det igjen fordi jeg hadde et tilsvarende hjemme, seng i samme stil, vask, speil. Dette var mitt rom. Her skulle jeg sove i fred, i frihet. Festivalarrangøren forsvant. Jeg åpnet kofferten. Bilde av Isak, bilde av Daniel, bilde av den ene katten, bilde av den andre katten. Så iførte jeg meg en lang hvit nattkjole, kjøpt i en klosterbutikk i Paris, helt fotsid. Nå skulle jeg sove i absolutt størsta tystnad.

Men det var jo et lavkostnadshotell, så her var det ikke noe bad. Her gjaldt det å gå på toalettet før man la seg. Jeg åpnet døren, og i det samme åpnet døren seg i den andre enden av gangen. Ut kom et par unge mørkhårede menn, helt tydelig italienere av språk, åh her sto jeg i den vide kjolen kjøpt i en klosterbutikk i Frankrike. Disse italienske hingstene skulle ikke komme seg inn på mitt rom, ingen skulle komme seg inn på mitt rom.

Jeg lukket døren til rommet.

Og her kan du forestille deg en lang stillhet.

Jeg spurte de italienske unge mennene: Excuse me, do you know if there is a way to get inside a locked door without the keycard.

No comprende, sa de italienske ungguttene og forsvant ut den ene glassdøren og deretter den andre og ut i Københavns natt.

Og tro meg det er helt umulig å åpne et lukket hotellrom dør om man ikke har et nøkkelkort.
Baderommet hadde toalett, dusj og nok gulvplass. Jeg åpnet den smale anonyme døren, et kott stappet av skittent sengetøy.
Grep en haug,
delte haugen i to.

En ble lagt på badegulvet, den andre haugen la jeg over meg. SÅ var spørsmålet, skulle jeg låse baderomsdøren? Eller ikke? Om jeg låste den og den forble låst, ville kanskje noen bekymre seg. Om jeg ikke låste ville noen komme inn og finne meg på gulvet.

Jeg må ha sovnet fordi jeg våknet. Jeg var sikker på at resepsjonen nå måtte være åpen. Jeg gikk gjennom begge glassdørene, ned trappa. Nei, den var fortsatt stengt.
En mann kom syklende inn bakgården og så meg sitte der.

Så kom det to unge menn med mørkt hår, italienere var tydelig, men ikke de samme som hadde dratt. De passerte meg i trappa, mamma mia, hvisket den ene til den andre. Men jeg ga meg ikke og hang på dem som en skygge gjennom glassdørene inn i den rosa gangen. Der sto jeg, og glodde i taket og ventet på at de to italienske jålebukkene skulle bli ferdig.

Så ny ladning med skittentøy som jeg spredte utover badet. Og igjen, Jeg må ha sovnet fordi jeg våknet. Sengetøyet tilbake i kottet, dusj, glassdører. Ingen resepsjon var åpen. Så satt jeg der.

Den mannen jeg hadde sett tidligere, kom nå syklende tilbake. Tenkte jeg skulle spørre han om tiden, så jeg åpnet døren. Han var baker og kunne opplyse om at klokken var fire på morgen. Da ble jeg sittende i gangen til resepsjonen åpnet. Det var den natten i København.

Av en eller annen grunn havnet jeg i midtsettet mellom to grekere på flyet hjemover. Jeg har aldri hatt en så forstyrrende stillhet. Dette var Swiss Airlines. Flyvertene var blendende som om de kom ut av Falcon Crest. En amerikansk serie på 1980 tallet. Den ene flyverten hadde et tykt lag av Foundation. Dette var jo en lavkostnadsflytur, så jeg var stuet lengst bak mellom to grekere, som sagt. De var hørselshemmede så de snakket ivrig med hendene opp i ansiktet på meg.

EN av mange ulemper ved å sitte langt bak, er at maten kommer sent og drikken enda senere. Med maten fulgte det er tørt kakestykke, som lager mange smuler i munnen og som man sitter og pirker ut med tunga gjennom hele flyturen. Jeg satt der med munnen full av kakesmuler da drikken omsider kom. Jeg ble spurt om hva jeg ønsket å drikke, vann og cola var mitt svar. Han med Foundation hørte ikke, bøyde seg, mens jeg brettet opp munnen og høylytt sa vann og kola. Smulene danderte seg pent i hans Foundation.

Det var den turen.

Comments

comments