Det var en gang en sultan. Han var en mektig mann. Byen hans var stor, han hadde mange undersåtter og skattekammeret var fylt opp med gull og rikdommer. Og sultanen selv var en litt kortvokst og fyldig mann. Skjegget hans var velpleid, neglene var pent filt. Klærne var vakre og han sørget for alltid å være velduftende.

Når sultanen satt på sin lille trone, så hendte det han så til den ene siden. Og der fikk han se sin kone sitte. Og det for igjennom hodet hans. ”Hva slags kone er det jeg er gift med? Jeg giftet meg med en frodig, fyldig og vakker kvinne. Og se på henne nå. Hun sitter der som en bønnestilk. Min kvinne som kan få alt det hun ber om av kjoler og smykker.” Og sultanen hadde litt rett. Ved hans side satt hans kone, blek og radmager. Stille, mutt og stum satt hun og stirret fremfor seg. Så ille var det at tjenerne kalte henne for sultinnen.

En dag bestemte sultanen seg for å gå til markedet. Han gikk ut av sitt palass med en hærskare av tjenere. Noen gikk foran og kostet veien fri for støv og noen gikk bak og viftet fluene vekk og sørget for at sultanen var sval der han gikk. Og der gikk han.

Sultanen sultanen
En kortvokst, fyldig og mektig mann.
Men ringer på hver finger på hver hand
Sultanen sultanen
Tripper så hit og tripper så dit
Vrikker og rister på rompa litt
Sultanen sultanen

Han stilte seg opp på marked og betraktet alle varene. Men så fikk han øye på en mann som var hans rake motsetning. Han så en fattig mann, klærne var fillete, han var mager, og krumbøyd som etter hardt arbeid. Men de som virkelig tok sultanens oppmerksomhet, var fattigmannens kone. Hun var stor, frodig og fyldig. Og det disset i henne der hun gikk. Sultanen kunne se at hun var meget vakker, enda hun var dekket av slør. Og sultanen undret seg over hvordan denne mannen kunne ha en slik kone. Så han sendte sin tjener etter han. Fattigmannen kom og bøyde seg for sultanen. ”deres storhet, ønsket meg”; sa fattigmannen. Sultanen så ned på fattigmannen og sa: ”Ja, det undres meg hvordan en mann av deres stand, kan holde en slik kvinne … i… stand?” Og fattigmannen som var en klok mann svarte: ”Deres storhet. Jeg gir henne tungekjøtt.” ”Hæ”, sa sultanen. ”Tungekjøtt”. ”Tungekjøtt?”. ”Ja”. ”Tungekjøtt. Salt søtt, stekt sprøtt ille gøtt.” ”Jaa”, sa fattigmannen. ”Ja, det skal du ikke ha sagt for ingenting.” Så fattigmannen fikk en pung med mynter.

Sultanen snudde tvert og gikk hjemover mot palasset.

Sultanen sultanen
En kortvokst, fyldig og mektig mann.
Men ringer på hver finger på hver hand
Sultanen sultanen
Tripper så hit og tripper så dit
Vrikker og rister på rompa litt
Sultanen sultanen

Vel tilbake til palasset, beordret han alle jegerne ut i skogen for å jakte, han ba tjenere å dra il markedet for å kjøpe inn alle slags dyr. Så ba han kokkene om å gjøre seg klare til å tilberede et måltid. Jegerne dro av sted og hva slags dyr de fant i sultanens skoger vet jeg ikke. Tjenerne dro til markedet og kjøpte alle slags dyr som var der. Det var kameler, hester, esler, okser, kyr, kalver, sauer, geiter og ikke griser, kalkuner, gjess, ender, haner, høner og kyllinger. Så dro det til palasset og slaktet dyrene. De skar tungene ut av dem og ga de til kokkene som tok til å forberede måltidene. De brukte ris, couscous, grønnsaker og urter. De stekte, marinerte og kokte de deiligste retter så palasset ble fylt med en deilig lukt. Sultanens kone fikk tunge til frokost, formiddagsmat, middag, kveldsmat og nattmat. Og som snacks mellom måltidene. Når sultanen så på sin kone, så var hun like mager og stum som hun alltid hadde vært. Og sultanen tenkte: ”Hva gjør jeg galt? Er ikke mitt skjegg velpleid. Jeg barberer meg under armene og dynker meg med duft. Og så vidt jeg vet, er jeg ikke så verst i…” nå hadde han fått nok. Tidlig neste morgen ba han sin kone og pakke med seg noe, for nå skulle hun vekk. Så gikk sultanen, hans tjenere og hans kone ut av palasset.

Sultanen sultanen
En kortvokst, fyldig og mektig mann.
Men ringer på hver finger på hver hand
Sultanen sultanen
Tripper så hit og tripper så dit
Vrikker og rister på rompa litt
Sultanen sultanen

De gikk gjennom byen til fattigstrøket. De gikk gjennom fattigstrøket til de kom til utkanten, hvor de lå den ussel og fattigslig stue. Sultanen stilte seg foran døren og en tjener banket på. Fattigmannen og hans kone åpnet døren og sultanen sa: ”Din tungemedisin hadde ingen virkning og for det skal du straffes. Straffen er at du og jeg skal bytte koner. Men du skal få god medgift. Du skal ikke ha gjort det for ingenting.” Fattigmannen så fra sin kone til sultanens kone. Fattigkona så fra sin mann til sultanen, og sultanens kone så fra sin mann til fattigmannen. Men fattigmannen hadde ikke noe han skulle ha sagt, han måtte åpne sitt hjem for sultanens kone. Fattigmannskona fulgte sultanen gråtende. Og så gikk sultanen og hans følge tilbake til palasset.

Sultanen sultanen
En kortvokst, fyldig og mektig mann.
Men ringer på hver finger på hver hand
Sultanen sultanen
Tripper så hit og tripper så dit
Vrikker og rister på rompa litt
Sultanen sultanen

Fattigkona gråt hele veien. Men straks hun var innenfor palassets vegger, så ble hun stille. Ja hun ble mutt og stum. Og når sultanen så på sin nye kona, så han at brystene var i ferd med å forsvinne, hoftene var blitt smalere og kjolen var i ferd med å henge som en sekk rundt henne. Og sultanen tenkte: ”Vent et øyeblikk”. Dette var selveste peripèteia, omslaget som fikk sultanens hybris til å gå boms i bakken. Men i det samme hadde han sin anagnòrsis, sin erkjennelse. Det var han det var noe galt med.

Den kvelden gjorde sultanen noe han aldri hadde gjort før. Han kledde seg om som en fattigmann og snek seg ut av palasset. Han gikk gjennom byen, fattigstrøket til han kom til stua. Der stilte han seg bak et tre og tittet inn vinduet. Og der inne fikk han øye på sin vakre kone. Hun gjorde i stand et enkelt måltid. Hun satte blomster på bordet, som hun tydeligvis selv hadde plukket ute. Så trippet hun som om hun ventet på noe. Omsider kom fattigmannen hjem og hun åpnet døren. Tok hans jakke og forsynte han med mat. Selv spiste hun også, men hele tiden var det som hun spent så opp. Så var fattigmannen ferdig med å spise og han begynte kunsten å gi en kvinne tungekjøtt. Sultanen stirret med store øyne og så hvordan tunge til fattigmannen slo tunga opp og ned. Hvordan den spente seg og aldri lå i fred. Han så og lyttet så ørene ble vidåpne. For fattigmannens tunge gjorde det usynlige synlig. Han fortalte historier. Og når han hadde gjort det, var det sultanens kone til å fortelle. Og hun fortalte den samme historien hun hadde fortalt hver kveld. Og fattigmannen, slik han hadde gjort hver kveld, nikket med hodet og lyttet. Hun fortalte om den gangen hun og sultanen traff hverandre og ble forelsket, om det storslagne bryllupet. Hun fortalte så sultanen gikk gråtende hjem.

Neste morgen ba han fattigkonen ta alt det hun ønsket seg, for nå skulle hun få komme hjem. Så dro til fattigmannens stue og byttet konene tilbake. Og sultanen sørget for at fattigmannen og hans kone kunne leve et godt liv i resten av livet. Og alt var forandret. Hver morgen lå sultanen og hans kone ved siden av hverandre og fortalte om sine drømmer. Til middag fortalte de hvordan dagen hadde vært. Og om kveldene, når de igjen lå i sengen, fortalte de om den gangen de hadde vært små, om sine foreldre og forfedre. Sultanens kone var igjen frodig, fyldig og leende. For hun hadde en mann som visste hvordan han kunne gi henne tungekjøtt. Og de levde lykkelig i alle sine dager.

Comments

comments