(Afrika, ukjent opprinnelse)
Det var engang en konge som ble veldig syk. Medisinmenn forklarte at det eneste som kunne redde han var melken fra en løvinne. Men selv om belønning ble utnevnt, var folk redde for å nærme seg en løve. Tilslutt var det en ung mann som våget å dra. Han kom over en løvinne som hadde en torn i en av potene sine. Forsiktig fjernet han tornen, og til gjengjeld ga løvinnen han melk.

På hjemveien stoppet mannen for å hvile. Han sovnet. I søvne drømte han. Han drømte at de forskjellige kroppsdelene hans begynte å diskutere. Hver enkelt påsto at han var den viktigste kropps
delen. Bena, fordi de bar hele kroppen, hendene fordi de kunne gjøre ting. Hodet fordi det var hjernens hjem, magen fordi uten mat som den fordelte til resten av kroppen, kunne man ikke leve osv. Tilsutt sa tunga: ”Ingen av dere er så viktige som meg.” De lo alle sammen, hvordan kunne en liten tunge være det viktigste. Tunga lovet å bevise det.

Neste dag nådde mannen frem til kongens slott med en krukke med løvinnens melk. Vaktene spurte han hva han hadde i krukka. Før han viste ordet av det, slapp det ut av han: ”En hunds melk.” Han ble kastet i fengsel og dømt til døden for sin handling. Natten før henrettelsen, drømte han igjen. Alle hans kroppsdeler var redde og henvendte seg til tunga: ”Få oss ut av det du har fått oss inn i. Ellers blir det vår død.”

Morgenen etter fikk han mulighet til å forklare seg, at han hadde blitt så opprømt at tunga slapp det ut før han fikk tenkt seg om. Han ba til vaktene om å la kongen prøve melka. Kongen ble straks frisk, og mannen fikk sin belønning, en prinsesse. På den måten fikk tunga vist sin makt.

Comments

comments