Reisen ble lang og slitsom og som nevnt over, jeg kviet meg veldig. Men jeg hadde forberedt meg godt, alt jeg trengte hadde jeg med meg. Det var et styr med papirer som skal fylles ut. Og når jeg først kom meg til Tsjekkia, var det ingen som studerte disse papirene.
Veien hjem derimot var en annen sak. Uansett, det var en fortellerfestival jeg deltok i. Første stoppested var en by som lå en totimers togtur fra Praha. Ceske Budejovice heter byen. Der framførte jeg deler av et program om isolasjon som jeg også skal framføre i Nederland senere i år.
Dagen etter, søndag reiste vi (fortellerne) til en liten by kalt Vodnany hvor det var et mer løst program hvor vi var tre fortellere og en musiker som delte en scene og fortalte det som kom til oss. Nå er det å si at mitt repertoar på engelsk er begrenset, så det er ikke all verdens av fortellinger som kommer til meg for å si det på den måten. Til stede på fortellerfestivalen var det fortellere fra Polen, Frankrike, Russland og Norge, samt Tsjekkia selvfølgelig. Vi representerte ulike stiler og hadde ulikt repertoar.
Fortellerfestivalen har et fast publikum som følger fra sted til sted, jeg fikk inntrykk av at de selv var fortellere i begynnerfasen. Det er bra, det lover godt for en videre utvikling av fortellerne i Tsjekkia. Det er alltid berikende å delta i et nettverk av fortellere, på tvers av grenser.
Så var det veien hjem. Jeg var ute i god tid som vanlig. En Covid endring man må forholde seg til, er man ikke kan drive med «selvbetjening» som for eksempel å levere bagasjen selv. Så jeg gikk til skranken og der sto det en gjeng med svenske ungdommer, et helt innebandy lag. Bak meg kom det nok et lag – dette var et dansk innebandy lag. Det kom et tredje lag, i rullestoler. Jeg kjente en anelse panikk av stå sammen med grupper med ungdommer, men de hadde jo sluppet inn, så jeg antok at de ikke bar med seg smitte.
Vel framme i Norge, begynte styret. Køer, på køer adskilt med tilfeldige snorer og stakkars ansatte som prøvde sitt beste på å skille de med Covidpass fra andre. Noen trøtte politimenn sto med hver sin mobiltelefon for å skanne våre Covidpass. Deretter var det kø til passkontrollen. Vel gjennom den fikk man en liten hvit lapp i hånda. Lappen så ut som den var klippet løs fra et større ark, og den som hadde sittet med det kan ha blitt lei av å klippe, så skriften var litt skakk, om du skjønner hva jeg mener. Lappen måtte jeg holde hardt i, for den garanterte meg vei ut av flyplassen. Så var det å vandre gjennom den tollfrie delen, hente bagasje og stille seg i nok en kø. Det var den hvite lappen skulle komme til nytte. Den skulle man levere fra seg, for der sto det med Arial skrift at man ikke trengte å testes.
Alt i alt ble dette materiale til nok en fortelling å skape! Neste helg skal jeg egentlig til Ungarn, vel, tiden for vise om det skjer.