Uansett, dette var fortellingen jeg fant fram til.
I kongeriket Shu på den tiden da Kao Hsing Ti hersket, røvet en bande med røvere faren til Ts’an nu. Et helt år gikk og farens hest var i stallen slik som han hadde forlatt den. Ved tanken på ikke få se faren igjen, førte til at Ts’san sørget slik at hun ikke kunne ta til seg næring. Hennes mor gjorde alt for å trøste henne, og hun lovet at den som kunne bringe faren tilbake kunne få datteren i giftermål.
Men det fantes ingen som kunne gjøre dette. Da hesten fikk høre dette, trampet hesten utålmodig og dro i tauet så lenge at den tilslutt klarte å bryte det båndet han var bundet i. Så galopperte den av sted og forsvant. Et par dager senere, kom hesten tilbake med sin eier på ryggen. Til alles store glede. Men hesten, fra da av knegget hesten ustanselig og nektet å spise.
Dette fikk moren til å fortelle faren hva som hadde skjedd, det løftet hun hadde gitt. «Det er en ed gitt til menn,» sa faren, «og gjelder ikke en hest. Det er jo ikke slik at et menneske skal ha et tett forhold til en hest.» Uansett hvor mye god mat de ga hesten, nektet den å spise.
Da hesten så den unge kvinnen, steilet og sparket han vilt. Faren mistet besinnelsen, løsnet en pil og drepte sin trofaste hest på stedet. Så flådde han hesten og trakk skinnet ut til tørk på utsiden av huset. Da den unge kvinnen gikk forbi skinnet, beveget det seg, det løftet seg opp og omfavnet den unge kvinnen og forsvant i luften med den unge kvinnen inne i skinnet. Ti dager senere fant de henne, hun hang med skinnet rundt seg i et morbærtre, der spiste hun blader fra et treet og surret seg inn med silketråd. Dette er, fortelles det, opprinnelsen til hvordan silken ble skapt. Hesten og kvinnen var forent til å bli en silkespinner.
Bildene i dette innlegget er også tatt for leenge siden. Det er fra da jeg fortalte ved Festspillene i Bergen.