Det var en gang en finsk jeger. Han vandret lenge om i skogen med buen sin. Så kom han til berget hvor trollene bodde. Foreldrene til trollene var nettopp døde og nå var alle arvingene kommet. I berget hadde de massevis av gods og rikdom, gullskjeer og gullkrus og mye annet. Hver av dem fikk en gullvogn; men gullskipet ville alle ha en del i. Dette skipet var slik at når noen gikk inn i det, reiste det av seg selv over jorden og gjennom lufta. Da trollene fikk se jegeren med buen på nakken, ropte de: «Kom hit, min gode mann og del mellom oss for gode ord og betaling.» Han gikk bort til dem og spurte: «Kan disse gullvognene og gullskipet gå av seg selv?» «Ja, du bare trår på dem og gir dem et spark,» svarte de.
Da gutten hadde fått vite hvordan det gikk for seg, spente han buen og skjøt ut en pil og ropte: «Let etter pilen som fløy fra buen min. Den som først finner den skal ha gullvognen og gullskipet!»
Trollene løp alt de orket etter pilen og de løp så langt at han hverken hørte eller så dem. Men gutten tenkte: «De kommer vel snart igjen etter sakene sine og da er det ikke trygt her.» Han skyndte seg å kaste alle de gode sakene om bord i skipet, trakk alle gullvognene om bord, så gikk han opp i selv og ga skipet et dyktig spark. Nå begynte skipet å fare over land og vann og det reiste lenge, helt til det stanset utenfor en kongsgård. Der satt en kongsdatter ved vinduet og da hun fikk se skipet, ble hun svært forundret. Hun slo hendene sammen og sa: «Der kommer jo den største keiser i verden reisende i et gullskip. Kjære keiser, ta meg med på skipet. Jeg vil så gjerne være kjæresten din.»
Da gutten hørte det, lukket han opp skipsdøren og sa: «Kongelige prinsesse, jeg er nok bare en bondegutt. Jeg er ikke en gang verdig trekke skoen av dem. De kan jo få en konge til mann.» Det spilte ingen rolle, hun sa: «Bare ta meg med! Jeg vil være kjæresten din!» Men gutten svarte: «Jeg skjønner du gjør narr av meg. Bare en konge passer for dem.»
Så hentet kongsdatteren mat og drikke til gutten og bar ned på skipet. Vakre klær, hatter og støvler og mye annet slepte hun ned og la det i en stor haug på dekket; men gutten torde ikke røre det. Imens gikk prinsessen fram og tilbake ved skipet og bedrøvet og i dårlig lune var hun og vred hendene sine, fordi gutten ikke ville ha henne til kjæreste. Slik gikk det en ukes tid og gutten forsto at kongsdatteren nok hadde stor lyst til å gifte seg. Tilslutt sa han: «Når de nå endelig vil gjøre dem så simpel at de vil ha en bondegutt, som kom da om bord på skipet.»
Kongsdatteren lot seg ikke be to ganger. Da hun kom om bord, falt gutten på kne for henne og sa: «Hvor skal vi reise hen, kjære prinsesse?». Prinsessen svarte: «La oss reise midt ut på havet, der ligger det en øy som er full av bær og frukter.» Så lot gutten skipet gå. Det for opp på øya og der stanset det. Nå gikk gutten ut for å plukke bær. Men da han hadde smakt på bærene, sovnet han og falt i en tung søvn. Kongsdatteren ventet og ventet, til hun ble kjed av ventingen og sint ble hun også. Så tenkte hun: «Du kan dø her på øya, din bondeslamp! Jeg skal snu skipet og reise hjem igjen.»
Det gjorde hun også. Hun vendte skipet og reiste hjem, og gutten lå og snorket. Da han våknet, var skipet verken å se eller høre. Borte var alle trollgavene også; det eneste han hadde igjen av hele herligheten var en pengepung. Han var så sulten at det gnog i tarmene, men han hadde ingenting å spise. Så gikk han bort til en gammel bærbusk og plukket den venstre lommen full og smakte på et par bær. Men det var farlige bær; for da han hadde spist dem, vokste det opp et par svære horn på hodet hans. De var så svære at nakken hans nesten ikke var god for å bære dem. Nå ble det riktig ille for ham. «Det gikk da enda an med sulten,» tenkte ham. «Men nå da jeg har fått disse hornene å dra på, blir det rent ille. Kommer det sjøfolk hit til øya, skyter de meg vel ned som et vilt dyr.»
Mens han gikk slik og snakket med seg selv, kom han til en annen bærbusk. Han puttet den høyre lommen sin full av bær, og så puttet han et par i munnen for å leske seg. Det var nok likere bær, for da han hadde spist dem, falt hornene av hodet hans igjen og det var ikke så mye som et arr etter dem engang. Men ikke nok med det, han ble så vakker at det ikke var noen i riket som kunne måle seg med ham.
Han gikk nå og ventet på at det skulle komme noen sjøfolk; for han kunne ikke komme bort fra en øy som lå midt ute i det store havet og da det endelig kom et skip reisende mot øya, ropte han: «Redd meg, redd meg fra døden på denne øya, gjør det for penger og gode ord, vis meg kongens slott og følg meg dit!» De tok ham med seg i land og viste ham veien til slottet.
Nå gikk gutten inn i gården. Der hadde kongen en brønn med det klareste vann og det var lokk på brønnen. Han satte seg på lokket og begynte skitne til vannet med de skitne føttene sine. Nå kom overkokken på slottet bort til brønnen. Om han hadde vært en bråsint fyr, så hadde han sikkert begynt å skjelle og rope: «Hvorfor har du, din fant, skitnet til drikkevannet og gjort det ille. Det er vondt for oss å drikke det vannet, men enda verre for kongen og dronningen.» Og hvis kongen hadde hørt det, hadde han latt hodet hugge av gutten.
Men kokken var ikke slik, han var en godslig mann og han sa: «Å du stakkars menneske som skitnet vannet for oss. Det er kjedelig for oss, men enda kjedeligere er det for kongen, dronningen og den kongelige familie. Når kongen får vite det, lar han hodet hugge av deg; det kunne forresten jeg også gjøre.» Og kokken hadde makten til det.
Men gutten sa: «Kjære deg, ikke si noe, så skal jeg gjøre deg likeså vakker som jeg er selv.» «Ja, kan du gjøre det,» sa kokken, «så skal jeg ikke si noe.» Gutten ga ham et bær og da han hadde svelget det ble han så vakker at det ikke fantes han like i hele kongeriket. Men bondegutten ble gjemt bort så ingen så ham. Kokken laget maten til kongen. De år og drakk og var lystige og da de hadde spist, gikk prinsessen like bort til kokken og spurte hvem som hadde gjort han så vakker. «Jo,» sa overkokken, «det var en fremmed mann her i gården. Han kunne gjøre hvem han ville så vakker.»
Prinsessen var henne som hadde reist med skipet. «Ja,» sa hun, «vil han gjøre meg så vakker, vil jeg gjerne bli hans kone.» «Jeg tror han alt har reist sin vei,» sa kokken, «han ville ikke at noen skulle se ham; for han var redd de skulle drepe ham i byen.» Prinsessen sa han måtte sende bud etter gutten og si han ikke skulle være redd for noen ting, og han skulle leie seg inn i et fremmed hus. Hun skulle nok betale for ham.
Gutten tok inn i et hus som lå avsides for seg selv og dit bar prinsessen mat og drikke og alt det som godt var, og mens han holdt på å spise, gikk hun til ham, snakket med ham og sa: «Om du kan gjøre meg likeså vakker som kokken, så vil jeg bli kona di.» Gutten var sint på henne fordi hun hadde latt ham bli igjen på øya; men han spiste både fort og godt allikevel og sa: «En bondeslamp som meg, kjære prinsesse, er ikke noe for Dem. De kan få konger.» «Vil du ikke tro meg,» sa prinsessen, for hun kjente ikke gutten igjen og visste ikke at det var ham hun hadde satt igjen midt ute i havet, «så skal jeg gi de vakre klær og penger og gull og et gullkrus, for alt det har jeg, og jeg har et gullskip også og gullvogner og det vil jeg gi deg, hvis du vil gjøre meg vakker.» «Ja,» tenke gutten ved seg selv, «alle de tingene er nå mine fra før.» Men han sa ikke noe og prinsessen ga seg ikke, men sa: «Jeg slipper deg ikke før du har gjort meg vakker.»
Nå gjorde gutten seg klar til å gjøre henne vakker; men han, den skøyeren! han tok bær av den venstre lommen sin og lot prinsessen spise de vonde bærene og så gikk han gjemte seg og spiste og drakk.
Da prinsessen hadde svelget bærene, vokste det ut to svære horn på hodet hennes. Da kongen så at datteren hans hadde fått horn på hodet, prøvde han å få dem saget av; men sagen bet ikke på dem. Så befalte han at to sterke soldater skulle gå etter henne og støtte hornene for at prinsessen ikke skulle gå og slepe på de tunge hornene alene. Tilslutt kunngjorde kongen over hele riket, at om det fantes en ungkar som kunne gjøre kongsdatteren god igjen og få hornene vekk, så skulle han bli general og han skulle få kongsdatteren til kone; men var det en gift mann eller kvinne skulle de få så mye lønn at de hadde nok i alle sine levedager.
Det kom snart så mange doktorer og kloke koner, at hele slottsalen ble full og de prøvde sine kunster alle sammen; men hornene ville ikke av. Tilslutt kom også gutten fram. Han hadde gjemt seg bak alle de andre. Han knelte for kongen og sa: «Nådigste konge, la meg også få forsøke om jeg kan få hornene av prinsessen.» «Skulle du kunne gjøre det kjære gutten min?» sa kongen. «Alle de andre har prøvd, men de har ikke gjort annet enn å fylle seg med mat og drikke.» Gutten gikk sin vei; men om litt kom han tilbake og sa: «Det er ingen av den andre som kan få bort hornene; men jeg kan, om jeg får prøve.»
«Om du tror du kan, så prøv,» sa kongen. «Når hornene løsner skal jeg gjøre deg til første general.» Gutten ba kongen om å sende de andre bort og at de skulle være klare til å rope hurra når han hadde gjort prinsessen god igjen.
Den befalingen ga kongen straks. Alle de andre ble sendt bort og soldatene sto oppstilt. Butten ble alene og skulle stelle med prinsessen og tjenerne fikk befaling om å hjelpe til. Gutten sa til en tjenestejente: «Gå avsted og hent bjørkeved og fyre i badstueovnene så det blir riktig hett.» Og til en tjener sa han: «Gå til skogs, du gutten min, og hent tre tynne hasselkjepper, så jeg kan få løsnet hornene.» Hasselkjeppene ble gjort myke, og det ble bjørkerisene også og det ble brakt inn varmt vann og svamp og alt det som hørte badstuen til.
Så førte han prinsessen inn, sendte jenta ut og lukket døren. Imens holdt alle soldatene på å stille seg opp. Så hengte gutten prinsessen opp etter hornene mellom noen tverrbjelker og tok til å denge henne med hasselkjeppene og sa: «Vil du en gang til stryke av sted med godset mitt? Det er jeg som er kjæresten din, nå skal du ikke narre meg mer!» Prinsessen låt både vel og vakkert: «Slå meg ikke mer, kjære mann, jeg skal aldri mer gjøre deg imot så lenge jeg lever.»
Så ga gutten henne en av de gode bærene han hadde i den høyre lommen sin og da løsnet hornene og falt av og det var ikke et arr etter dem. Nå ble hun så vakker at det var ikke noen i hele riket som var så vakre som de to. Så gikk de til slottet og spiste og drakk, levde vel og danset og moret seg og gutten ble den fornemste general og fikk prinsessen og så er eventyret ute.