Norsk folkeeventyr
Det var en konge og en dronning. Da dronningen lå i barselseng kom det inn en kone som gikk bort til vuggen og så på barnet: ja, du er vakker, sa hun, men så vakker du er kommer du til å både hore og myrde og bli dømt til døden. Og moren din lever ikke lenger enn det lyset her brenner.
Dronningen hørte dette og vekket ammen. Hun skulle stå opp og slukke lyset som brant. Lyset la dronningen i et papir mellom gullstasen sin og tente et annet.
Barnet vokste og ble større. Kongen og dronningen ville en gang kjøre bort og de fikk en annen liten jomfru til å holde prinsessen med selskap. Kongsdatteren ville vise henne alle herlighetene i slottet. Hun fant fram skapnøkkelen som moren hadde gjemt og ville vise gullstasen moren hadde. Hun dro ut en skuff og fant et sammenrullet papir der. Jeg lurer på hva mor har der, sa prinsessen. I papiret var det et lys. Mor har nok glemt det, vi kan brenne det i kveld, sa hun. De så gjorde.
Ettersom lyset brant, fikk dronningen vondt. Hun kjente etter og merket at hun hadde glemt nøkkelen til skapet. Hun ba kongen kjøre hjem så for han kunne. Dette ble gjort, kongen løp inn i slottet, grep lyset og slukket det. Men det var for sent. Lyset var i ferd med å brenne ned og dronningen døde.
Kongen fikk bygget et slott til sin datter. Ingen fikk vite hvor dette slottet befant seg, bortsett fra byggeren. Dette slottet var for å beskytte datteren mot spådommen.
Etter en stund giftet kongen seg på nytt. Den nye dronningen var både god og snill. Noe senere skulle kongen ut i krig. Da fikk den nye dronningen fikk vite at han hadde en datter og det som var spådd. Dronningen snakket med den som visste hvor prinsessen var. Dersom han ikke sa det til dronningen skulle han dø. Så sa han det. Dronningen hentet prinsessen hjem til seg og sa: Jeg kjenner til spådommen fra da du var vuggebarn, men om du lyder meg skal jeg hjelpe deg så det likevel går godt. Ja, det ville prinsessen.
Dronningen ga henne et nøste. Dette skulle hun rulle framfor seg og der nøstet rullet skulle hun gå etter. Prinsessen tok nøstet, slapp det ned og straks tok nøstet til å trille. Det trillet over berg og dale. Hun kom til en mann som sto og brente tjære. Står du her, gamle mann og brenner tjære, sa prinsessen. Jeg har stått her i hundre år og nå er jeg glad jeg er ferdig. Nøstet trillet opp ryggen han og hun måtte følge etter, så hun dyttet han ut i tjærekjelen og han døde. Prinsessen var forferdet og fortsatte.
Nøstet rullet videre og hun etter. Hun kom til en kongsgård og der rullet nøstet inn i prinsens kammer og opp i senga. Prinsessen lå der om natten. Da prinsen våknet om morgenen var hun borte. Han ga seg leting etter henne og han reiste langt og lenge.
Imens hadde nøstet trillet tilbake og prinsessen ble tatt imot av dronningen. Prinsessen gråt ut i dronningens armer om at spådommen var gått i oppfyllelse. Dronningen sa da: den mannen som døde ville ha stått der i evig tid om ikke du hadde kommet og frelst han fra hans skjebne. Den prinsen du sov hos, sov i dyp søvn og kunne først våkne om noen elsket han. Da kongen kom hjem, kom prinsen med han. Og da ble det bryllup.