Tilslutt sa den ene: «Det er en riktig tadibé den som kan trylle månen ned på håndflaten.» «Det kan ingen gjøre,» sa den andre. «Jo, det kan jeg,» sa den første. «Så vis oss at du kan det,» sa den andre. Trollmannen tryllet månen ned på flate hånden. Der lå månen, men nå ble det så kalt i teltet, at folk ikke kunne berge seg for kulde. De kastet det ene vedfanget etter det andre på varmen og de tok på seg to skinnpelser, men frøs allikevel. De ba trollmannen som kunne trylle best om å sette månen opp på himmelen igjen og det gjorde han. Men så begynte de å krangle igjen. Den samme tadibé sa: «Han er ingen trollmann som ikke kan trolle solen den på flate hånden». «kan du gjøre det, da?» spurte den andre. «Ja, det kan jeg,» sa han, og med det samme hadde han solen på flate hånden. Men nå ble det så varmt i teltet at folk holdt på å dø av varme. Sa ba de ham om å sette solen opp på himmelen igjen og det gjorde han også. Nå sa han til den andre tadibè: «La oss gjøre oss om til gjess og leve en stund på den måten.» Ja, det ville han. Så gjorde de seg til gjess og fløy langt, langt bort, like til Novaja Semlja. Der bygget de seg hvert sitt telt, den som kunne trolle best gjorde sitt av kleder, men den andre gjorde sitt av reinskaller.
Da våren kom sa den trollmannen som ikke var så klok: «Skulle vi ikke få oss hunner som andre gasser?» «Det duger ikke,» sa den andre; «får vi hunner, får vi unger, får vi unger, fanger de oss. Nei, det er bedre at vi flyr lengre bort, for nå mister vi snart vingene og det er ikke sikkert på dette stedet heller.» De gjorde som han sa, de fløy langt bort og kom til en elv full av gjess. Der måtte en alltid stå på vakt både natt og dag, og tilslutt måtte også han gjøre det, han som hadde bygget seg et telt av reinskaller.
Mens han sto på vakt, kom det gående en samojed med ett øye, han skulle på jakt og hadde med seg en hund som gikk på tre bein. Hunden løpr etter gjessene og bet mange i hjel. Samojeden gikk etter hunden og samlet opp dem som den hadde bitt. Hunden fortsatte å drive gjessene foran seg og fikk fatt i trollmannen som hadde laget sitt telt av reinskaller og beit ham i nebbet.
Den andre trollmannen som var lengre fremme, vendte om og frelste kameraten. Tre ganger fikk hunden tak i den samme trollmannen og tre ganger frelste den andre ham. Hunden drev gjessene lengre og lengre frem; nå ble elven smalere og så grunn at gjessene ikke kunne dukke under vannet. Den trollmannen som hunden hadde bitt på, sa til den andre: «Det er ute med oss. Hva skal vi gjøre? Vi kan ikke dukke under vannet og går vi i land, så kan vi ikke springe om kapp med hunden.» Den andre sa: «La oss prøve, sjøen er ikke langt borte; der er det en øy og den skal vi forsøke å nå.» Dermed sprang de i land, sprang til de kom til sjøen og svømte så over sundet til en øy som lå der. Her begynte den ene trollmannen å spise gress, den kloke spiste bare mose. Den første sa: «Du må spise gress, så vingene kan vokse på deg og vi kan komme bort herfra. Se bare hvor store vinger jeg har fått og du har slett ingen enda. Nå flyr jeg snart min vei, så blir du igjen her alene.» Den andre brød seg ikke om hva han sa, men ble ved å spise mose. Han fikk ingen vinger; men på ham som spiste gress vokste de helt ut og han fløy sin vei. Han fløy til en annen øy og der ble han til en lom; men barna kom og slo han ihjel. Nå hadde den kloke trollmann også spist gress og fått vinger som var tre alen lange. Han fløy hjem og ble til et menneske igjen.
Asbjørnsen, P. C., & Grässe, D. (1920). Eventyr fra fremmede land. Kristiania: P.F. Steensballes bokhandels eftg.