Kilden til dagens fortelling: Robert D San Souchi: Ännu fler spännande spökhistorier
(Afroamerikansk tradisjon)

En sen kveld gikk en vandringsmann seg vill. Han var utmattet, svak av sult og desperat etter et sted for natten. Tilslutt fikk han øye på en stue. Det lyste i det ene vinduet og han våget seg til å banke på døren.

En gammel kvinne åpnet. Hennes hud var rynkete. Øynene blinket i lyset fra lampen hun holdt i hånden. Tross alderen beveget hu seg mykt og smidig som en katt.
Mannen tok av seg hatten og sa ydmykt: «Kan jeg få litt maisbrød og en skive flesk og en krok å sove i, jeg er villig til å betale hva som helst.» «Hva som helst?», spurte kvinnen med et merkelig smil. «Om jeg kan være ærlig, frue», sa mannen, «så har jeg ikke mer enn et par slanter, men de gir jeg deg gjerne om jeg får en bit brød.» Den gamle lo enda mer. «Jeg vil ikke ha dine slanter», sa hun. «Men du skal få mer å spise enn en bit brød. Og du skal få et sted å sove. Kom inn. Du kan hjelpe meg litt i morgen som takk.» Da mannen så den velfylte gryta som hang over ilden i den åpne peisen fikk han vann i munnen. Lukten av stekt flesk fikk hans mage til å knurre.

Den gamle kvinnen ba han ta plass ved bordet og satte en tallerken fylt med kjøtt og grønnsaker og brød framfor han. Maten smakte fortreffelig og han åt til han ikke orket mer. All maten gjorde han søvnig og han minnet kvinnen om at hun hadde lovet han et sted å sove. «Du kan sove i vedskjulet!», sa hun til han. «Men du må love å ikke forstyrre meg før i morgen tidlig. Jeg er en gammel kvinne og jeg trenger min nattesøvn». Så lo hun igjen.

Mannen tok takknemlig imot teppet hun ga han og han laget seg et sovested i vedskjulet. Men da han la seg ned fikk han ikke sove. Nattlige vinder virvlet omkring skjulet, en ugle hørtes, gulvet knaket og det skrapte i veggene. Han fikk ingen ro på grunn av alle lydene.
Tvers over gården så han at det lyste i den gamle kvinnens vindu. Han bestemte seg for å gå se om hun fremdeles var våken. Natten skremte han og han ville gjerne snakke med noen. Han kikket gjennom vinduet for å forsikre seg om at hun var våken.

Til sin overraskelse så han at kvinnen danset på en merkelig måte midt på gulvet. Brått stanset hun og løftet ned en stor rist som hang i taket. Den fylte hun med kull fra ilden. Så tok hun en spinnerokk og satte seg på det glødende kullet. Snart så det ut som om hennes hud var like glødende som kullet. Brått tok hun en bit av huden på haken mellom fingrene, dro den ut som en tråd til rokken og satt i gang å spinne huden av sin kropp. Mens hun spant, sang hun de samme ordene om og om igjen:

Spinn og vend
Brenn kull brenn
Vend og spinn
Av mitt skinn

Stiv av frykt så mannen hvordan hun spann all hud av sin kropp. Ettersom huden ble dratt av kom det fram en enorm, gulbrun katt. Dyret kastet den haugen med hud inn under sengen og sa. «Ligg der. Jeg har en del å gjøre. I morgen når den unge mannen har gjort det jeg ber han om, skal jeg spise han til kveldsmat.» Og med en kaklende latter hoppet den ut gjennom vinduet, forbi mannen som sto gjemt utenfor og forsvant raskt som en panter inn i skogen.

Mannen våget ikke å rømmen, han visste jo ikke hvor dyret var. Men han var helt skrekkslagen med tanke på hva som kom til å skje når dyret kom tilbake. Først tenkte han at det ikke fantes håp, men så fikk han en ide. Han snek seg inn i stuen og dro fram den gamle kvinnens hud som lå under sengen. Så gnidde han inn huden med salt og pepper og la den tilbake. Deretter gikk han skjelvende av frykt tilbake til vedskjulet.

Tiden gikk, men tilslutt hørte han lyden av tunge poter på vei mot huset. Så ble det stille. Plutselig hørte han et skrekkelig hyl fra stua. Trollkvinnen kom snublende ut på tunet mens hun prøvde å dra av seg huden. «Det er det du som har gjort!», skrek hun og pekte med fingeren mot vedskjulet. Hun fortsatte å dra av seg skinnet mens hun sprang omkring. Nå var hun halvveis kvinne og halvveis katt.

Hun hev seg mot døren til vedskjulet. En liten stund maktet mannen å holde imot, men så falt døren sammen av dyrets vekt. Menneskearmer med rovdyrklør grep etter han. Han fløy bakover og klatret opp på den høyeste vedstabelen som falt sammen under han. De tunge vedkubbene rullet mot det fresende dyret. Hun snublet og falt og det ga han tid til å rømme ut gjennom døren.
Hun fulgte etter han. Men pepperen og saltet irriterte henne så mye at alt hun tenkte på var å få av seg huden. Omsider var hun fri og sin katteskikkelse gjorde hun et voldsomt sprang, men i det samme sto solen opp og hun falt død til marken.

Uten å se seg om fløy vandringsmannen bort derfra.

Comments

comments