Styrmannen på en Norlandsjekt skulle reise ut fra hjemhavna da han fikk besøk av en kone. Hun fortalte ham at han på havet ville komme i stor fare og det var ikke sikkert han kom derfra med livet. – Det er en av mine slektninger som er skyld idet, la hun til – og derfor kan jeg ikke annet gjøre enn å fortelle deg hva som venter deg slik at du kan passe på. Kanskje du kan hjelpe deg selv når du kommer i den verste knipe.
På veien gikk alt vel og godt, inntil båten kom ut på storhavet, da røk det opp en overhendig storm og sjøgang og det så ut som om fartøyet skulle knuses i splinter av de store bølgene.
Styrmannen sto selv tilrors. Men mannskapet så med redsel at han ikke gjorde tegn til å senke seilet. Og en av dem gikk til ham og spurte om han ikke skulle minske seilene noe, eller ville skipet knuses.
Men seilene forble og båten for av sted i den villeste fart. Til slutt ba alle om at han måtte stoppe denne ville ferden. Men styrmannen bare trampet og sa at skipet måtte gjerne gå i tusen knas før han skulle senke seilene. Og det så virkelig ut som om skipet skulle splintres i småbiter. Men hvorfor bar han seg slik ad? Jo, på båtens babord hadde han fått øye på noe de andre ikke så. Der seilte det nemlig en trollkvinne i en stamp. Styrmannen hadde hørt at om man råket ut for dette, gjaldt det å ikke gi seg i kampen, for da ville skip og sjømenn gå under.
Uværet økte på og ingen så annet enn den visse død, for med den farten båten nå hadde, ville den ikke holde ut lenge. Men trollkjerringa kom ikke lenger enn til midten av båten. Da så styrmannen at stampen røk i staver og den sank. Nå kommanderte han seilene ned i en fart og straks la uværet seg. Da de så kom hjem, fikk de høre at den kjerringa som hadde satt i gang uværet var død samme dag uværet herjet.