Jeg gjorde et videoopptak av to av forestillingene og har transkribert denne fortellingen fra begge forestillingene. Både for å sammenligne endringer jeg gjør i forhold til rom og publikum, men også for å se hvordan jeg har utviklet fortellingen videre fra den skriftlige versjonen.
Jeg ble overrasket over hvor mye jeg har endret den. Strukturen er der fortsatt, men jeg har motivert fortellingen på en helt annen måte enn den skriftlige versjonen.
Jeg kan jo først ta åpningen:
“Det var ein mann og ei kjerring som budde så aleine. Dei hadde ei dotter og ein tenestegut, og så hadde dei berre ei stoge med eit halvt trev. På trevet låg gutten og jenta i kvar si seng, og så låg mannen og kona nedunder i stoga.”
Slik er altså den skriftlige åpningen. Min åpning er som følgende:
Det var en gang en bonde og denne bonden, han var så grådig og gjerrig og gnien at alt han tjente det hadde han på kistebunnen. Og i det huset hvor han bodde var det bare et rom. Og i den stua, i det ene rommet der sov han og hans kone, bonden og hans kone. På hemsen der sov datteren. Og det hendte jo at bonden trengte hjelp på gården. Da måtte han hyre inn unge menn. Og de måtte dele hemsen med datteren.
Nå får man en følelse av at den skriftlige åpningen nesten er som et resyme av min muntlige åpning. Og jeg ser også at min åpning er “veldig muntlig” gjennom bruk av “Og”. Dette er noe jeg lagt til meg for å få driv i formidlingen og som jeg bør arbeide med å få bort.
Om jeg fortsetter fortellingen videre, ser jeg at den skriftlige versjonen har flere replikker enn min muntlige versjon:
Så ein kveld spurde jenta guten kva det var for leven ar og mor heldt, med di senga gav slik knirk. «Det er ‘kje anna det,» seier guten, «hell’ ar din børster musa på mor di.» «Kunne du ikkje børste mi mud, du?» sa ho. «Eg har ikkje slik ein børste,» sa han. «Kan du ikkje kjøpe meg ein slik børste når du reiser på marknaden,» sa ho. «Jau, men han er så dyr, han kostar hundre spesiedalar.» «Ja, men dei skal eg snart stele rå skapet hass far,» sa ho.
En kveld våknet datteren, datteren av merkelige lyder der nede i stua. Hun hørte senga som sa «umm umm umm». Hun hørte moren som sa: «ohh, ohh, 0hh.» Hun hørte faren som sa: «Åhh, åhh, åhh,» Og datteren, datter, hun ble så forskrekket at hun vekket drengen og spurte drengen: «Hva er det som skjer der nede? Prøver far å ta livet av mor?» «Nei,» sa drengen. Det er ikke det som skjer, nei. Det som skjer er at faren din han børster moren din, han.» «Åh,» sa jenta, «Er det noe særlig da?» «Ja, det er stor stas det,» sa drengen. «Ja, så børst meg da,» sa jenta. Nei, det hadde han ikke utstyr til. Og dessuten så var det dyrt å kjøpe på marked, sa drengen. Men jenta, hun ga seg ikke. Hun sa: «I morgen tidlig så sniker jeg meg ned i faren min sin kiste. Så tar jeg penger. Så drar du på markedet og du kjøper børste!» Ja, det var de vel forlikt med.
Det skyldes at jeg syns dialogscener bruker for lang tid, vil jeg tro, og for meg har nok ikke dialogen her vært viktig nok til å få plass. Jeg vil vel egentlig videre i fortellingen og komme til trollet. Går jeg videre i fortellingen ser tydeligere noe som også delvis synes her. Jeg legger inn motivasjoner i fortellingen som ikke den skriftlige versjonen har. Der den skriftlige versjonen tar for gitt den verden som oppstår, legger jeg inn begrunnelser for hvorfor ting skjer som det skjer. Så kan jeg jo spørre meg selv om hvorfor jeg føler et behov for det.