Det var engang en mann og en kone som elsker hverandre inderlig. – Når jeg engang dør, sa mannen til hustruen, vil jeg komme tilbake til deg, for jeg elsker deg så høyt. Det samme sa hustruen til sin mann.
Noen år senere ble mannen syk og døde. Det kom mange mennesker til hustruen for å klage og gråte sammen med henne. Men hustruen følte trøst når hun tenkte på de ord og løfter mannen hadde gitt henne, derfor gråt hun ikke. Da den døde var begravet, ble hun sittende ved graven, og ingen kunne overtale henne til å gå hjem. Snart etter så hun at graven åpnet seg og den døde kom ut. Da var hun lykkelig fordi hun hadde mannen hos seg igjen og de dro hjem til deres hytte.
Men hjemme satt mor til kona og gråt og sørget. Det var blitt kvelden. Da hørte hun med ett en glad latter utenfor og kjente igjen datterens stemme. – Neimen, hvordan kan du le?, utbrøt hun. Mannen din er jo nettopp død. – Han er ikke død, han lever!, svarte kona og ba sin mann om å gå inn i hytta. Da så moren at datteren hadde sagt sant.
Ikke lenge etter ble kvinnen syk og døde. Alle naboene og vennene gråt. Bare mannen var rolig, for han tenkte på det løftet som hans hustru hadde gitt han. Neste dag ble hun begravet, og han satt alene igjen ved graven og sang. En stund etter så han graven åpne seg og den døde stige ut. Og de omfavnet hverandre og gikk hjem.
Om kvelden kom hustruens mor og fant datteren sittende utenfor hytten sammen med mannen. Hun ble utrolig glad og gikk rundt og fortalte alle naboene om de som elsket hverandre så høyt at døden ikke kunne skille dem.