En fattigslig tigger kom vandrende. På en møkkahaug lå det en skabbete gammel hund. Den var dekket av lopper og ikke lenger i stand til å bevege seg. Den hadde ligget der i lange tider og speidet etter sin herre, trofast ventet på at han engang skulle komme tilbake. Hans eier Odyssevs hadde selv oppdratt og trent han. Men så måtte han reise til den lange krigen. I begynnelsen fikk han være med unge menn på jakt, men ettersom Odyssevs ikke så ut til å komme tilbake, var det ingen som lenger brydde seg om hunden. Den lå trofast på haugen framfor stallen og stadig speidet. Gamle Eumaesus kom og møtte tiggeren, og sammen gikk de mot stallen. Den gamle hunden løftet brått på hodet, den spisset ørene og logret med halen. Det var alt den kunne gjøre. Tiggeren kjente det sved bak øynene, men han kunne ikke gå bort til hunden, da ville han avsløre seg selv. I stedet spurte han følgesmannen: ”Si meg, den hunden som ligger der. Det må engang ha vært en staselig hund.” Eumaeus svarte: ”En gang fantes det ingen jakthund som han, hunden Argos. Men siden eieren, Odyssevs, er borte, sannsynlig død, er det ingen som lenger bryr seg om hans gamle hund. Men hvordan han fortsatt kan leve er meg uvisst.” Tiggeren, den omkledde Odyssevs, stoppet og så på hunden. Hunden møtte hans blikk, la ørene ned og logret svakt igjen. Så la den hodet ned, sukket og døde.
Hunden var den eneste som hadde kjent igjen Odyssevs, sin eier, og som ga alt i å ønske han velkommen hjem.
Trofast
Denne fortellingen handler om hunden til Odyssevs. Det greske eposet om Odyssevs tar for seg hans lange reise tilbake. På grunn av en forbannelse bruker Odyssevs ti år å komme seg hjem til Ithaka. Da har han vært borte i tjue år. Gudene, spesielt Poseidon prøver å forhindre hans reise tilbake, og fordi Odyssevs i kamp mot en kyklop, tok navnet ”Ingen”, blir det også spådd at han skal komme hjem som en ingen og ingen skal kjenne han. Hjemme tror nesten alle at han er død og hans kone er stadig omgitt av friere.