Fortelling fra Japan.

Yaoya var en hardarbeidende fattig mann, og han hadde en datter. Datteren var den vakreste i hele Yedo. Det var en stor brann i Yedo og mange mistet sine hjem. Yaoya, hans kone og deres datter hadde ikke lenger noe tak over hodet og heller ikke et sted å sove. De dro til et buddhist tempel for husly og ble der i mange dager til de kunne bygge seg et nytt hjel.

Hver morgen badet datteren i en kilde i nærheten av tempelet. Så ville hun ta på seg en blå kjole og sitte ved kanten av vannet for å kjemme sitt hår. Etter dette arbeidet hun i tempelet og hjalp til med å holde orden. Hun feide gulvene og mens hun gjorde dette sang hun.
I det hellige tempelet var det en ung mann som gikk i lære. Det gikk ikke en dag uten at han hørte henne synge. Og hver dag så han henne vandre igjennom tempelet. Snart elsket han henne. Og snart elsket hun han. De møttes i hemmelighet. De sørget og gledet seg over deres umulige kjærlighet og skyldte på karma som hadde ført dem sammen. De fryktet gudenes straff, likevel kunne de ikke la være å elske hverandre.

Omsider var Yauyas hus ferdig bygget og de kunne forlate tempelet, men datteren gråt. I all hemmelighet tok hun farvel med sin elskede, men de lovet at de alltid skulle være sammen i tider som skulle komme og gå.

Da de var kommet hjem, visnet datteren sakte men sikkert, hun lengtet så hun nesten tærtes bort. Hun gråt hele tiden og foreldrene var redd hun skulle bli gal.
En dag reiste hun seg, hun samlet masse strå og høy og la det ved veggen til sin fars hus. Så tente hun på, huset tok fyr og brant ned til grunn. ”Jeg må se han, jeg må se han.” skrek datteren. Hele byen fikk vite om brannen og hun ble ført til dommeren for å dømmes for sin handling. ”Barn,” sa dommeren, ”hva fikk deg til å gjøre dette?” ”Jeg var gal,” svarte hun. ”Jeg gjorde det på grunn av kjærlighet. Om huset brenner ned kan vi dra tilbake til tempelet og jeg vil igjen se min elskede.” ”Hvem er din elskede?”, ville dommeren vite. Hun fortalte det.

Loven i byen var hard, dødsstraff for hennes handlinger, om hun hadde vært barn ville hun ha unnslippet.
Her dag måtte hun stå på toppen av en bro og der ville hennes fortelling ropes ut slik at alle kunne høre den. Hver dag i syv dager ble dette gjentatt. Etter syv dager bandt de henne til en stolpe og tente ved som lå rundt henne. Hun sa: ”Jeg gjorde det av kjærlighet.” Og i det hun sa dette, døde hun.

Comments

comments