Sett at du skal ha et kurs, eller en klasse i muntlig fortelling, kan du tenke på følgende:

Ferdighetstrening er sentralt i en muntlig fortellingsprosess. Trening lar deltakere/elever/studenter forbedre sine fortellerferdigheter samtidig som de arbeider med ferdigheter knyttet til de viktigste målene for et f.eks. kurs. I et språkkurs, for eksempel, kan taleøvelser gjøre en fortelling bedre og på samme tid forbedre språkkunnskapene. Ferdighetstrening kan bestå av følgende:

  • Trening på fysisk bevegelse / gester / pust
  • Ordspill / arbeid med stemme og tale
  • Teknikker på å formidle og huske en historie

En av utfordringene med muntlig fortelling er prosessen med å gå fra en skriftlig tekst til å formidle den muntlig. Caroline Sire understreker viktigheten av å arbeide med elever slik at de er i stand til å lytte til ikke bare ordets mening, men også deres lyd (rytme, ordvalg, osv.).

Forteller Fred Versonnen argumenterer for at det er viktig å gjøre elevene kjent med begrepet “naturlig fortelling.” Læreren bør vise elevene “døren” som leder dem på veien mot muntlig fortelling ved å åpne den på gløtt og gi dem muligheten til selv å gå gjennom den, forklarer han. I tillegg til tekniske språk-og kommunikasjonsferdigheter, understreker Suse Weisse at det også er emosjonelle ferdigheter som kan utvikles i et kurs som involverer muntlig fortelling, som for eksempel selvtillit og åpenhet.

Ifølge Diane Sophie Geerts, bør en workshop alltid være en subtil blanding av teori og praksis. Hver workshop bør respektere og integrere hver enkelt person, mener hun. Kapasiteten til hver deltaker skal verdsettes slik at de kan bruke de foreslåtte verktøy fritt og uten frykt. Som Weisse, understreker hun både tekniske og følelsesmessige elementer av muntlig fortelling, og fremhever at en økt som inneholder muntlig fortelling bør tillate elevene å oppdage ikke bare rikdommen av muntlig fortelling, men også de mer tekniske aspektene ved det muntlig uttrykk.

Betydningen av dialog understrekes av en rekke fortellere. Et tilsvarende tema i voksenopplæringens teori er forestillingen om at tilrettelegging per definisjon skal være samarbeidende. Forteller Margaret Wenzel inkorporerer denne forestillingen inn i sitt arbeid med voksne og understreker at elevene tar med sin egen kompetanse og erfaring til et kurs. “Jeg sier: Jeg er forteller og dere er guider. La oss møtes på midten,” sier hun. “De merker at de er verdsatt i det at de allerede har en kunnskap, og gjennom denne opplæringen får de mulighet til å reflektere over sitt arbeid”. Denne samarbeidsvinkelen har gitt resultater for Wenzel og hennes elever. “De bruker teorien, som er en konklusjonen av vårt arbeid sammen, i sitt yrke og praksis,” forklarer hun.

Jeg tenker at det viktig av ferdighetstreningen ikke består av øvelse på øvelse, men at det har en sammenheng med den konteksten det inngår i.

Comments

comments