Treet er en forslitt metafor som brukes om kunnskap, familie og lignende. Det er vanskelig å unngå treet som et meningsbærende element. Du ser sannsynligvis på et tre hver dag, kanskje uten at du merker at det står et tre der. Treet er både en begynnelse og en slutt.
Ifølge den norrøne mytologien, ble mennesket skapt av to trær. Min gjenfortelling av denne fortellingen som befinner seg i. Voluspå er følgende: Odin, Vile og Ve, de var ute og vandret i den nye verden. Da fikk de se to trestammer som lå på en strand.
Havet dyttet og skjøv de to trestammene. Havet ville ikke bære deres skjebne, og kastet dem opp på land. Nå lå de der, bortenfor liv.
Likevel fortsatte de å klamre seg til hverandre. Greiner og kvister hang sammen. Gudene var berørt av dette. Odin sa: La oss gi dem gaver for det livet de har levd. La oss gi dem gaver for et nytt liv. De bøyde seg ned og hvisket gaver til de to som ennå ikke eide skjebne. Det var ånd, sinn og bevegelse og farge. De to reiste seg opp og var ikke lenger trær som de en gang hadde vært, men de to første menneskene.
Adam og Eva. Nei, det var det ikke. Det sies at Eva snakket med slangen og spiste av eplet om hang på treet. Hun overtalte Adam til å spise av eplet. Derfor ble de kastet ut av hagen. Så er det sagt da, at når kvinner snakker så synder de. Kvinner skal være stille, for snakket deres er skravling, hysteri og synd.
De ble kalt Ask og Embla, oppkalt etter de to trærne de en gang hadde vært.
Forlenge siden, da andre guder hersket, levde det en nymfe som het Daphne. Hun var datter av flodens gud. Hun var som andre nymfer vakker, hun løp rundt i skog og fjell, badet i kilder og bodde i trær. Hennes far, elveguden, elsket henne over alt. Men Daphne var ikke som andre nymfer, for hun skydde menn. Mange var de som kom for å fri til henne og hun aviste dem alle. Hun vemmet seg med tanken på å bli gift. Når de kom flyktet hun dypere inn i den dypeste skog. Der gjemte hun seg og så på frierne som kom på leting etter henne. I den dypeste skog levde hun i ensom fryd.
Faren var bekymret for sin datter. Når hun besøkte han ved floden, hvor han hadde sitt hjem, så han på henne med triste øyne og stadig kom spørsmålene om hun ikke snart ville gi ham noen barnebarn. Ettersom tiden gikk, hadde ikke Daphne noe valg, hun ble eldre og hun måtte tale med sin far. Da hun så sin far fikk hun et rosenrødt skjær i ansiktet. Hun kastet seg i armene hans og lusket han i det veldige skjegget. «Kjære, far, gi meg den gave at jeg skal slippe å giftes med menn». Faren som elsket sin datter over alt, ga etter for datterens bønn. Men han visste at hennes skjønnhet skulle gjøre det vanskelig for han å holde løftet.
En tid senere i den dypeste skog kom det en ung mann. Han var vakker, han hadde utskårne, olympiske krøller. Han var sterk, og han var smidig. Men han var stolt og hovmodig. Dette var den unge guden Apollon. Apollon hadde nyss kjempet mot kjempeslangen Python, vunnet over den og drept den. Dette hadde han skrytt av til alle villige og uvillige. For å finne nye tilhørere til sin skrytende beretning, var han nå dratt inn i skogen. Der inne i den dypeste skogen fikk han se en liten bevinget guttunge. Gutten satt på en stein og lekte med en bue og noen piler.
Apollon gikk bort til gutten og sa: «Hva gjør du med våpen for menn, du lettferdige unge. Den buen burde jo bæres av meg, som har styrke i armer og ben. Jeg treffer nøyaktig mine mål, både fiender og villdyr. Jeg har akkurat kjempet mot Python slangen, og jeg vant. Jeg drepte den med en eneste pil. Du får holde deg til den kjærlighets ild som du vekker hos mange.» Guttungen var ikke hvilken som helst gutt, det var Eros, og Eros så sint opp på han og ga han svar: «Pass deg du, for mine piler kan treffe deg selv.» Så slo han ut med vingene og fløy opp på en høy topp. Der satt han og så ned i den dype skogen. Han så den altfor hovmodige Apollon, som gikk rundt og spente sine muskler. Brått fikk han også se en ung vakker kvinne springe omkring med flagrende lokker. Eros fikk en ide. Eros har to typer piler. Den ene pilen har en spiss av gull, den som blir truffet av den pilen, vil bli forelsket i den som viser seg. Pilen som setter et hjerte i brann er skarp, gyllen og sylspiss. Den andre pilen får en til alltid å flykte fra kjærligheten. Denne pilen er laget av bly, bly sprer frykt og kulde.
Eros tok den gylne pilen opp fra koggeret, la den på buen, spente buen og skjøt så pilen boret seg inn i Apollos hjerte, som straks kom i brann. Så tok Eros den andre pilen siktet mot Daphne og skjøt pilen så den iset seg fast i brystet på Daphne. Eros hadde fått sin hevn.
Selv mens hun løp var hun vakker. For hun løp mot vinden, og vinden kastet seg mot hennes kropp, så håret fløt ut. Flukt forskjønner den skjønne. Men den unge guden var lei av å spille bort sin tid. Han satte etter henne i full hast, og han var straks nær henne. Han lo og lekte med håret hennes. Der løp de, drevet av håp og frykt. Unge Apollon var raskest, for han var drevet av begjær. Hennes redde krefter tok snart slutt.
Hun løp mot floden, hvor hennes far har sitt hjem. Da hun nådde kanten, skrek hun ut med sine siste krefter: «Hjelp meg far. Hold det løftet du engang ga meg. Slett ut denne skjønnhet som har lokket så mange.» Straks hun hadde sagt det, og fordi en far ikke kan bryte sitt løfte, ble Daphne forvandlet. Armer og føtter ble stive, bark la seg rundt hennes lender og liv som mistet sin mykhet. Hennes armer strakte seg ut til grener. Hennes hår ble forvandlet til løvet på en trekrone.
Daphne ble forvandlet til et tre, men den beholdt hennes skjønnhet. Selv i denne form hun nå hadde fått, var hun elsket av Apollon. Med hånden på barken kjente han hennes ennå bankende hjerte, han omfavnet grenene slik han før ville omfavne Daphne. Daphne var blitt til et laurbærtre og den unge guden måtte nøye seg med en kvist, som han brøt av, bandt en krans med og som han la på sitt hode. «Å du laurbærtre, dine grener tar jeg til pryd for min lyre, mitt hår og mitt kogger med piler. så lenge mitt hode er ungt og har utskårne lokker, skal ditt løv for evig beholde sin grønne skjønnhet.» Slik talte guden og slik ble det.
Blant norske folkeeventyr som omhandler tre, anbefaler jeg ”gullfuglen”. En vakker fortelling som ikke bare handler om tre, men det er utgangspunktet. Du finner fortellingen her. I åpningen av fortellingen er det et tre som vokser i kongens hage, som hvert år bærer et gulleple, men som blir ranet. I avslutningen av fortellingen er det et lindetre som visner helt fram til den egentlige helten kommer hjem.
En bok du kan finne på nettet er ”The Flowering tree and oral tales from India”. Boken kan også kategoriseres som ”nydelig”, her finner du flere fortellinger som omhandler tre på en eller annen måte.
Jeg vil også anbefale det herlige regleeventyret ”Plop” som du finner her. Et eventyr om en frukt som faller ned fra et tre, ned i et vann og lager stor oppstandelse blant dyrene. Ingen vet hvorfor de flykter, men de flykter – kan betraktes som en samtidsfortelling om flokk mentalitet.
Epletyvene
Det var engang tre menn som klatret over en mur for å stjele noen epler som hang på den andre siden av muren. Dette var fattige menn, så de var meget sultne. Men de laget såpass mye bråk at husets eier kom ut og tok dem på fersken.
Den første mannen sa at han overhodet ikke stjal noen epler. Han hadde bare vandret på kanten av en mur, når en kraftig vind kom og blåste han ned, og til og med blåste et eple ned i hans hånd.
Den andre mannen sa: ”Og jeg, jeg var ute ved kaia og fisket da en kraftig vind reiste seg fra havet og kastet meg over denne muren, og her våknet jeg på bakken under dette epletreet.
Den tredje mannen forklarte opprømt at det måtte ha vært den samme vinden som blåste han bort fra et skips mast og opp i toppen av dette epletreet.
Nå var den rike mannen sint, han så opp på den fjerde mannen og spurte: ”Jeg antar at du også har en stor løgn å fortelle om hvordan du havnet i dette treet.”
Den fjerde mannen sa: ”Nei, jeg er kun en enkel nattergal, som er klar til å synge min kveldssang.” Haka datt ned på den rike mannen, og det samme skjedde med hans venner fordi de viste at han kunne ikke synge i det hele tatt. Den rike mannen sa: ”Vel, hvis du er en fugl så bevis det, syng din sang.” Det gjorde den fjerde mannen. Men det var falskt, det var så falskt at den rike mannen måtte holde seg for ørene, og ropte ut at det var det verste han hadde hørt i hele sitt lange rike liv. ”Vel”, sa mannen i treet, ”dine epler er ikke av det beste slaget de heller.”
De andre mennene ventet i frykt på den rike mannens reaksjon. Men han, han brast ut i latter, og takket dem for å ha fortalt han disse fantastiske fortellingene. Han sa de ikke lenger trengte å gå sultne, for de hadde gaven å fortelle fortellinger. Slik ble det. De vandret rundt i verden og fortalte fortellinger. Denne var en av dem.
Kilde: Apples from Heaven av Naomi Baltuck
Den dyktige vedhuggeren
En park søkte en god tre hugger for å hugge ned noen gamle, men store trær i parken. Allerede dagen etter, troppet en mager og liten mann opp med en sin øks over skulderen. Lederen av parkanlegget tok en titt på den lille mannen og ba ham gå.
«Bare gi meg en sjanse til å vise dere hva jeg kan gjøre,» sa den magre mannen.
«Ok, se på den gigantiske eika som står det borte» lederen. «Ta øksa di og hugg det ned. «
Den magre mann gikk mot treet, og fem minutter senere var han tilbake og banket
på park lederens dør.
«Jeg har hugget treet ned,» sa mannen. Lederen kunne ikke tro sine
øyne og sa: «Hvordan er det mulig. Hvor har du lært dette?”
«I Sahara-skogen,» svarte den lille mannen.
«Du mener Sahara-ørkenen,» sa lederen.
Den lille mannen lo og svarte: «Å, er det de kaller den nå? «
Reven og katten
En rev og en katt satt sammen. Reven skrøt av alle sine smarte triks på hvordan han kunne flykte unna sine fiender. «Jeg har hele hodet fylt opp med knep,» sa han, «som inneholder minst hundre måter å unnslippe mine fiender på.» «Jeg har bare en,» sa katten, «men den duger i de fleste tilfeller.»
Akkurat da hørte de lyder av en flokk med hunder som kom i mot dem og katten for straks opp i et tre og gjemte seg blant grenene. «Dette er min ene plan,» sa katten. «Hva skal du gjøre?» Reven tenkte første på den ene, og deretter på en annen god plan, og mens han ikke kunne bestemme seg, kom hundene kom nærmere og nærmere. Reven fikk ikke bestemt seg i sin forvirring og ble snart tatt av hundene og drept av jegerne. Fru pus hadde sett det hele og sa: Bedre med en sikker måte enn 100 ideer som ikke fungerer.
Skilpadden og visdommens kalebass.
Skilpadden var kjent for å være den klokeste av dyr. Mange kom på besøk for å få råd og alltid ga de ham gaver som takk for rådene. Skilpadden ønsket å bli enda mer klok. Han bestemte seg for å samle all visdom i hele verden. Dette skulle han gjemme i en kalebass som han skulle henge i et tre, slik at ingen andre kunne tak i visdommen.
Skilpadden vandret rundt i verden og samlet all visdom som han puttet ned i kalebassen. Da han selv mente at han hadde samlet all visdom, fant han et tre som skulle klatre opp i. Kalebassen hang han i et tau rundt halsen.
Hver gang skilpadden begynte å klatre opp i treet, ble kalebassen klemt mellom han og den trestammen og skilpadden gled ned. Dette skjedde flere ganger.
En mann kom forbi og så på skilpadden. Mannen foreslo, «Hvorfor henger du ikke kalebassen på ryggen, slik at den ikke er i veien?»
Skilpadden gjorde så, og da kunne han klatre opp i treet. Før skilpadden hengte kalebassen på en gren, tenkte han på hvor tåpelig han hadde vært, tiltros for at han bar all visdom med seg. Mannen hadde skjønt bedre. Skilpadden forsto at det alltid ville være visdom der ute som han ikke kunne samle.
Skilpadden slapp kalebassen ned så den knuste og all visdom fordelte seg rundt i verden.
Valnøtter og gresskar
Nasreddin Hodja lå i skyggen av et gammelt valnøtt tre. Kroppen hans slappet av, men som den vise han var, fikk hans sinn ikke noe ro. Han så opp det store treet og så at skaperverket var enestående .
«Allah er stor og Allah er god,» tenkte Hodja, «men er det faktisk så lurt at et så stort tre som dette ble skapt for å bære ørsmå valnøtter? Se, på den stolte stammen og de sterke grenene. Treet kunne lett bære gresskar som vokser fra spinkle ranker. Dette stemmer jo ikke. Valnøtter burde vokse på små planter som kan holde deres vekt og gresskar på slike enorme trær.”
Med disse tankene døste Hodja av, for så å brått bli vekket av en valnøtt som falt ned fra treet og rett i hans hodeskalle.
«Allah være lovet!» utbrøt han, «Om verden hadde blitt opprettet i henhold til min beskjedne visdom, ville det ha vært et gresskar som falt ned fra treet og traff meg i hodet. Det ville ha drept meg!»
Aldri igjen stilte Nasreddin Hodja spørsmål ved Allahs klokskap.
Og avslutningsvis:
Tre epler falt ned fra himmelen. Et til fortelleren, et til den som lyttet og det siste til det barnet som engang vil finne denne fortellingen.